tirsdag 20. februar 2018

"Krittmannen" av C.J. Tudor

Krittmannen
C.J. Tudor
Krim
352 sider
Oversatt av Guro Dimmen
Cappelen Damm
2018

C.J. Tudor hadde skrevet i over ti år, opplevd en rekke refusjoner og erkjent at hun aldri kom til å få noe gjennombrudd da den strålende ideen kom. Den lille datteren hennes fikk en boks med kritt i bursdagsgave og sammen tegnet de figurer i hele oppkjørselen. Da Tudor gikk ut om kvelden oppdaget hun at krittfigurene så skumle ut i mørket - veldig skumle! Det er nettopp disse figurene som er utgangspunktet for "Krittmannen". I tillegg til Norge, er boken under utgivelse i 37 andre land.

1986 - Eddie Adams og vennene hans (Metal Mickey, Fat Gav, Hoppo og Nicky) møtes alltid på lørdager, men denne lørdagen er imidlertid spesiell; tivoliet er i byen. Tivoliet kom til byen hvert år og ble satt opp i parken like ved elven. Men dette var det første året de fikk lov til å dra helt alene, uten en voksen som fulgte med.

"Jeg kunne allerede høre den svake dunk, dunk-lyden fra tivoliet, og jeg luktet hamburgere og sukkerspinn. Denne dagen kom til å bli perfekt."

Men det som begynner som en fantastisk dag, ender med en tragedie. Det var den siste normale dagen for dem alle, en dag som viste Eddie hvor fort livet kan forandre seg.

"Jeg tror kanskje det var første gangen jeg innså hvordan alt kan forandre seg på et blunk. Hvordan alt det vi tar for gitt, plutselig kan rives bort."

Men det er enda mer horror i vente...

Livet fortsetter, og kameratgjengen gjør sitt beste for å legge den horrible dagen bak seg. Men hendelsen vil for alltid ligge der å ulme i Eddies sinn.

Når en av Eddies venner får en stor bøtte full av kritt i ulike farger i bursdagsgave, er guttene langt i fra imponerte. Likevel finner de snart en god bruk for krittet. Det er nemlig en fin måte å bruke krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder til hverandre på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente...

2016 - Eddie (Ed) er nå førtito år gammel. Han bor fortsatt i barndomshjemmet sitt, og vil så gjerne tro at fortiden ligger bak ham. Men faktumet er at han aldri har klart å gå inn i et seriøst forhold, han tilbringer fortsatt tid med Gav og Hoppo, og jobber som lærer på skolen der han selv gikk.

Plutselig mottar han et brev fra en ukjent avsender som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann med en løkke om halsen. Da fortiden begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over...

"Krittmannen" er en velskrevet bok med en unik historie.

Det er ikke lett å tro at dette er C.J. Tudors debut roman. For "Krittmannen" er en bok som virkelig lykkes med å holde sine lesere engasjerte fra aller første side. Historien er primært et mysterium. Den er tidvis nokså voldsom, men har likevel mye på hjertet. Samtidig byr historien på mange overraskende vendinger. Og om ikke det var nok, fremkaller den mange nostalgiske følelser, især for de av oss som har opplevd 80-tallet.

Handlingen finner sted i den søvnige engelske landsbyen Anderbury - som ligger noen mil utenfor Bournemouth - og beveger seg sømløst mellom fortid og nåtid. Ikke alle forfattere evner å gjøre dette på en like elegant måte, men Tudor tilnærmer seg denne måten å bygge et plott på, ved å navngi kapitlene med det året de finner sted. Denne måten å sette sammen alle brikkene på, gjør det hele til en forholdsvis tempofylt fortelling, der hvert kapittel ender med en cliffhanger. Og når alle kortene til sist ligger på bordet, synes ingenting å være slik det utgir seg for...

"Krittmannen" adresserer vanskelig tematikk som voldtekt, abort, mobbing og ikke minst drap.

Men denne boken handler ikke bare om et drap, det er bare rammen rundt historien. Den handler om å bevege seg fra barnas verden og over i en verden som er kimen til de voksnes liv. For når vennegjengen finner liket, så har de også funnet deler av seg selv som ikke hører hjemme i barnas verden.

Eddie er romanens hovedforteller, og det er gjennom hans tanker og erfaringer vi lærer hendelsene å kjenne.

Karakterene avbildes på imponerende vis. Jeg synes at Tudor har en meget god forståelse av hva som gjør oss menneskelige i alle våre svakheter, og hun er slettes ikke redd for å vise det slemme, det ondskapsfulle, det forledede og det sårbare som på ulike måter ulmer under overflaten på oss alle, som for øvrig er det som gjør "Krittmannen" til en så fengslende bok. Hun utforsker videre hvordan vi alle blir formet av tilfeldighetene, ulike hendelser og andres oppfatninger av hvem og hva vi er.

"Krittmannen" er definitivt en anbefalelsesverdig roman.

Gå for all del ikke glipp av denne boken!

onsdag 14. februar 2018

"Perlesøsteren" av Lucinda Riley

Perlesøsteren
Lucinda Riley
Roman
606 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2018

Lucinda Riley er født i Irland, og etter en tidlig karriere som skuespiller skrev hun sin første bok da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble hennes internasjonale gjennombrudd, den er oversatt til 34 språk og har solgt over åtte millioner eksemplarer på verdensbasis.

Blant bøkene hennes er serien "De syv søstre". De tre første bøkene i denne serien, "De syv søstre", "Stormens søster" og "Skyggesøsteren" har vært på toppen av europeiske bestselgerlister, og rettighetene til å lage tv-serie er solgt til et produksjonsselskap i Hollywood.

Lucinda bor sammen med mann og fire barn i North Norfolk i England og West Cork, Irland.

"Perlesøsteren" er bok nummer fire i den fascinerende og spennende serien "De syv søstre" - som forteller historien om de adopterte søstrene og er løselig basert på mytologien rundt stjernehopen med samme navn.

Hvis du har lest de foregående bøkene i serien, vet du at Star og CeCe ikke lenger har et så nært forhold som de pleide å ha - nå har Star funnet den store kjærligheten og sin biologiske mor.

Denne gangen er det CeCes tur til å dykke ned i sin familiehistorie.

Etter adoptivfaren Pa Salts død, slutter hun på kunstakademiet i London, og drar avgårde for å finne sitt biologiske opphav.

Hun trosser den medfødte flyskrekken, og reiser til Thailand og Australia. Men CeCe flykter ikke til noe, hun flykter fra noe; de skuffelsene livet i London har ført med seg.

Et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden, leder henne til dette landet; med et stopp på veien i Thailand, hvor hun treffer en mann som vekker følelsene i henne.

Men Ace er en mann med hemmeligheter. Selv om han skjuler sin egentlige identitet for CeCe, gir han henne likevel en ny forståelse for vennskap. Dessuten hjelper han Cece med å legge noen av brikkene på plass i det puslespillet som fører henne videre til Australia.

Handlingsforløpet går også hundre år tilbake i tid og forteller historien om Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh som får muligheten til å reise til Australia som ledsagerske.

Kitty har blitt sendt til Australia for å følge en eldre, rikere dame fra hennes hjemby i Skottland. Her befinner hun seg i en situasjon hvor de to tvillingbrødrene Drummond og Andrew, forelsker seg i henne. Den ene av dem er vilter og ustyrlig, den andre er en ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske. Hun gifter seg med én av dem. Historien følger videre dette ekteskapet, sønnen de får, og det livet Kitty skaper seg i Broome, mens hun må hanskes med hendelser av følelsesmessig og uheldig karakter.

Etter hvert får vi også rede på hva slags relasjon CeCe har til Kitty, noe som ikke er så lett å gjette seg til på forhånd.

Romanen utforsker også den gamle aboriginkulturen og aboriginisk kunst. Naturen har vært en viktig inspirasjonskilde for dette urfolket, som også har utviklet en helt spesiell maleteknikk hvor de bruker pinner til å male bilder. Bildene er gjerne fortellinger og historier om deres egen hverdag som nomadefolk, om leirplassen, veien de gikk, hvem de møtte og hva de spiste.

Det er noe dypt inne i Cece som påvirkes av energien i området. Kreativiteten våkner og med hjelp fra de hun møter på reisen, begynner hun å tro at dette enorme kontinentet kan tilby henne noe hun ikke trodde var mulig: en følelse av å høre til.

Jeg må innrømme at jeg var litt bekymret for å lese en hel bok om Cece - hun har ikke akkurat vært den av søstrene jeg har likt mest i de foregående bøkene - og jeg var derfor ikke sikker på om jeg i det hele tatt ville like "Perlesøsteren". Vel, jeg trengte ikke å være bekymret. Lucinda Riley gjør nemlig en særdeles god jobb med å skrive Ceces historie. En historie om å komme ut av skallet og bli et individ som ikke alltid trenger å måtte lene seg på søsteren Star. Til å begynne med er Cece litt ugjenkjennelig, men jeg så etter hvert en utrolig styrke i henne og en personlig vekst gjennom hele boken. Hennes historie er fylt med håp, men også med et snev av tristhet, som alt i alt har blitt til en engasjerende og avhengighetsskapende roman.

Karakterene er som alltid hos Riley, svært autentiske og man føler at man kjenner dem.

Det jeg finner bemerkelsesverdig ved bøkene i denne serien, er hvor kraftfulle og sterke de kvinnelige karakterene er. Hver og en av søstrene utviser nemlig så mange kvaliteter, noe som også gjør dem til svært gode rollemodeller.

Både fortidens historie om Kitty og nåtidens historie om Cece, er godt fortalt og spennende, og det var et gledelig gjensyn hver gang handlingen skiftet fra den ene til den andre fortellingen.

Lucinda Riley har et usedvanlig godt skrivegen, som gjør hennes lange, episke romaner til en fornøyelse å lese.

Og med "Perlesøsteren" har hun igjen skrevet en historie som er minneverdig og unik, der både detaljene og den modenheten som reflekteres i hennes måte å skrive på, skinner igjennom hver eneste side.

Hvis du ennå ikke har oppdaget Rileys bøker, er "Perlesøsteren" et fint sted å begynne. Du trenger nemlig ikke å lese De syv søstre-bøkene i rekkefølge, da de alle fungerer utmerket som frittstående bøker.

Boken er for øvrig tykk, men den føles aldri for lang, dels fordi den er delt i to handlingsforløp og dels fordi språket er så utrolig godt og lettleselig.

Vi har nå kommet fire bøker ut i denne storslåtte serien, og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Jeg er spent hva vi har i vente, og bl.a. på løsningen av det store mysteriet rundt Pa Salt. Hvem var han og hvorfor adopterte han alle disse jentene? Og hvem er egentlig den syvende søsteren? Jeg håper vi vil få flere svar i de kommende bøkene, selv om visse mysterier bare ser ut til å eskalere i størrelse. Men, jeg liker det, og det gir meg bare enda mer lyst å lese disse bøkene flere ganger for å se om det er ledetråder jeg ikke oppdaget ved første lesning.

Nå klarer jeg nesten ikke å vente på neste bok! Anbefales varmt!

lørdag 10. februar 2018

"100 umistelige ting" av Lucy Dillon

100 umistelige ting
Lucy Dillon
Roman
432 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Bazar Forlag
2018

Lucy Dillon er født i Cumbria i England og har arbeidet mange år i bokbransjen.

Hun vant The Romantic Novelist Association's Novel of the Year Award i 2010 for "Ensomme hjerter og hjemløse hunder". Siden har Dillon befestet sin posisjon som en av Englands bestselgende forfattere av romantiske romaner, og også i Sverige og Tyskland selger bøkene hennes i store opplag. Hun får stadig flere entusiastiske lesere internasjonalt. I 2015 vant hun The Romantic Novelist Association Contemporary Novel of the Year for "100 umistelige ting".

"100 umistelige ting" er en varm og oppmuntrende feelgood-roman om å gjøre en omstart i livet.

Den trettitre år gamle Gina (Georgina) Bellamy fra Longhampton, har hatt noen år hun helst vil glemme. Hun er nyseparert, etter å ha vært gift i litt over fem år med Stuart. Men disse fem årene har ikke bare bydd på ekteskapelige problemer, som en utro ektemann. Gina har i samme periode også hatt brystkreft.

Hun jobber i prosjektledelsesfirmaet Stone Green, som holder til i en ombyd lagerbygning med utsikt over kanalen i Longhampton.

Gina har stor forkjærlighet for gamle hus med spennende historier. Men etter separasjonen, har hun måttet forlate sitt eget gamle hus; det viktorianske rekkehuset som hun og Stuart hadde forvandlet fra en fuktskadet og dårlig forfatning, til det boligmagasiner ville ha kalt "et varig hjem".

Nå har hun nettopp flyttet inn i en liten leilighet. Denne leiligheten er en ny start. Hvit og ren, og ikke minst hennes.

Men etter at flyttefolkene har vært der med alle eiendelene hennes, føles plutselig ikke den stille, hvite leiligheten så romslig lenger. På soverommet er to av veggene fullstendig dekket av esker som inneholder klær. To tredeler av stuen er full, slik at de hvite veggene er skjult bak brune pappflater. Eiendelene hennes dynger seg opp hvor enn hun ser.

En mørk sky glir over det gode humøret hennes...

En av selvhjelpsbøkene som venninnen Naomi har prakket på henne, handler om en mann som kvittet seg med alt han eide bortsett fra hundre livsviktige ting. Etter dette følte han seg visstnok friere enn før.

Gina lurer på om dette er noe hun kan klare. Det virker nemlig helt feil å ødelegge den minimalistiske leiligheten med en masse rot. Dessuten vil det være bra for henne å utvise disiplin. Men hvilke hundre ting trenger hun, egentlig?

Hun beslutter at alt som betyr noe for henne, skal stå fremme hele tiden, ikke være stuet bort i et eller annet skap. Og fra nå av skal hun bare ta med ting inn i leiligheten som er til nytte eller gjør henne glad, helst begge deler. Det hun velger å fylle leiligheten med, må dessuten fortelle noe om hvem hun er nå.

Det er ikke plass til noe som hun ikke virkelig liker eller trenger, så hun bestemmer seg for å beholde hundre ting fra sitt tidligere liv som hun ikke kan klare seg uten. Alt annet må vekk. Da vil hun kunne sette ordentlig pris på de hundre tingene, i stedet for at hun har skuffer fulle av ting hun aldri tar frem.

Hundre er for øvrig et fint rundt tall, og innbefatter ikke livsnødvendigheter, som for eksempel undertøy. Likevel trenger hun noen regler, for hvor skal hun ellers begynne?

Dette blir utgangspunktet for prosjektet hun kaller "100 umistelige ting".

Men å gjøre en omstart er vanskeligere enn hun tror. Det hele viser seg å bli en lang indre reise for Gina.

Og mens hun går igjennom tingene, fortelles hennes historie, helt fra barndommen av, hvor hun mistet sin far bare 4 år gammel, fikk en stefar hun aldri kom godt overens med, til den altoppslukende ungdomskjærligheten som endte i en ulykke.

Gina må se fortiden i øynene, og for å kunne gå videre i livet må hun tilgi andre og ikke minst seg selv.

Med på sidelinjen, hele veien, er Ginas mor, som aldri forsømmer en mulighet til å kritisere henne eller gi gode råd, og hennes eneste venninnen Naomi, som derimot er der ett hundre prosent for henne. Kort sagt, Gina skal gjøre opp med hele sin fortid og prøve å finne nye ben å stå på, og mens hun forsøker på det, dukker det plutselig opp en hjemløs greyhound. Og når kjærligheten etter hvert kommer innen rekkevidde, vet hun hvor viktig det er å ta vare på hvert eneste lykkelige øyeblikk.

"100 umistelige ting" er en hyggelig og sjarmerende bok.

Språket er variert og flytende, karakterene gjenkjennelige og historien både søt og alvorspreget, med mye god moral.

Lucy Dillon går dessuten elegant inn på tyngre tema, som kjærlighetssorg, brystkreft og hvilke tanker man har om det å bli mor etter en tøff kreftbehandling, mens hun vever en fortryllende historie rundt det hele.

Boken handler bl.a. om vennskap, familieforhold, hemmeligheter, og livet generelt. Dette er primært en feelgood roman, men Dillon gjør det også spennende for oss når hun forteller hva som egentlig skjedde mellom Gina og hennes første kjærlighet.

Noe av det jeg likte aller best ved boken, var karakterene.

Foruten Gina, blir vi kjent med Naomi, den uunnværlige, trofaste og ærlige venninnen; Buzz, en stakkars greyhound; et ektepar som ansetter Gina for å hjelpe dem med å pusse opp det huset Gina selv alltid har drømt om å bo i; Ginas mor, som ikke er den mest omgjengelige personen; så vel som den hundeglade Rachel, som vi ble presentert for i Lucy Dillons første romanen, "Ensomme hjerter og hjemløse hunder".

Jeg likte "100 umistelige ting" særdeles godt. Det er en avkoblende, engasjerende og lettlest bok. Noen som for øvrig også liker boken, ut i fra det man kan lese på forsiden, er forfatteren Jojo Moyes. Det synes jeg ikke er det minste rart. Den kan nemlig minne mye om en av Moyes' egne bøker, og en svært vellykket sådan. Så, hvis du liker bøkene til Jojo Moyes, vil nok denne falle i smak.

"100 umistelige ting" er en hjertevarm, håpefull, gjennomtenkt og rørende bok om å gi slipp på fortiden, ikke bekymre seg for fremtiden og gripe nåtiden med begge hender.

fredag 9. februar 2018

"Syndflod" av Kristina Ohlsson

Syndflod
Kristina Ohlsson
Krim
464 sider
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal Norsk Forlag
2018


Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og med bakgrunn som analytiker i Säpo, og arbeid med terrortrusler i Europa for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa), har Ohlsson mer kjennskap til verdenspolitikken enn de fleste av oss. Likevel ble en ni til firejobb for kjedelig for henne. Forfatterlivet fristet mer, og siden 2012 har hun vært forfatter på heltid.

Kristina Ohlsson er på rask tid blitt en av de mest suksessrike krimforfatterne i Sverige. Siden krimdebuten "Askepott" i 2009, har hun skrevet 17 bøker i ulike sjangre. Hun er også nominert til en rekke gjeve priser, og bøkene hennes er oversatt til 25 språk.

Kristina Ohlsson er født i 1979, kommer opprinnelig fra Kristianstad, men har nå bodd i Stockholm i mange år.

Bøkene om Fredrika Bergman og Alex Recht har tatt verden med storm. De er hyllet av både kritikere og lesere.

"Syndflod" er den sjette kriminalromanen med Alex Recht og Fredrika Bergman.

En eldre mann blir funnet død i en skinnlenestol foran peisen i den store villaen der han bor i Nacka, skutt i brystet fra kloss hold. En merkelig detalj er at han har sin datters giftering på lillefingeren. Det er ingen åpenbare tegn til kamp i huset, noe som kan tyde på at offeret og gjerningsmannen kjente hverandre. I hvert fall såpass at han slapp ham inn i sitt eget hjem. På samme tid, i samme by, er en begravelsesagent overbevist om at noe forferdelig har skjedd med broren og hans familie. De skulle visstnok emigrere til Australia, men forlot sitt hjem i all hast med vask i tørkeskapet, oppvask i oppvaskmaskinen og garderobeskapene fulle av klær. Nå prøver han å overtale politiet til å etterlyse familien, men hans personlige kontakt på politihuset forteller at de har hatt kontakt med broren, som har bekreftet at det ikke er noe i veien. Og i nærheten av disse to skjebnene, er det en kvinne som er livredd sin mann, som synes å bli mer og mer farlig. Hun er villig til å gå svært langt for å beskytte seg selv og deres to barn.

Tre saker som alle ender hos Fredrika Bergman og Alex Recht på forskjellige måter. Men det som i utgangspunktet synes å være tre helt separate hendelser, viser seg å være tett forbundet med hverandre, og de ledes inn i en etterforskning der gamle synder kommer til overflaten. Noen legger dessuten igjen kryptiske beskjeder personlig adressert til Alex. Det er noen som vil hjelpe dem på rett spor. Men hvem er den anonyme brevskriveren? Tiden ser ut til å renne bort uten at det gjøres noen betydelige framskritt i etterforskingen og etterforskerne famler i blinde, da en samtale fra en tidligere kollega plutselig bringer dem et skritt nærmere løsningen.

Samtidig skjer det ting på hjemmefronten. Fredrikas ekteskap med den mye eldre Spencer utsettes nemlig for store belastninger, noe som selvsagt påvirker henne i arbeidet som etterforsker.

"Syndflod" er en velskrevet og særdeles spennende kriminalroman.

Kristina Ohlsson er en av mine favorittforfattere innen krimsjangeren. Jeg var svært begeistret for hennes foregående bøker om Fredrika Bergman og Alex Recht, så vel som "Lotus blues" og "Mios blues", så jeg hadde høye forventninger til "Syndflod". Jeg ble heldigvis ikke skuffet, og syntes den levde både opp til forventningene og forgjengernes høye nivå.

Som bokens tittel antyder, handler det denne gangen om synder i flertall. Alle karakterene har nemlig store eller små synder på samvittigheten. Spørsmålet er bare hva og om man har gjort noe for å sone for dem. Men én person ønsker sette alt i rette skikk og tar loven i egne hender.

Språket er godt, og det er lett å holde oversikten. Det samme kan sies om person- og miljøbeskrivelsene. Man får et godt innblikk i etterforskernes liv, både privat og profesjonelt. Man kan føle deres engasjement når situasjoner spisser seg til og adrenalinet suser. På samme tid får man effektfull innsikt i politiets arbeide og hvilke teknikker som benyttes når mord skal oppklares.

Plottet er ugjennomskuelig og de ulike personlige problemene våre hovedpersoner må konfrontere, er både relevante og realistiske. Jeg synes at de utgjør et godt supplement til selve kriminalhistorien, slik at ikke alt bare blir mord og politiarbeid.

Romanen er for øvrig delt inn i seksjoner som er oppkalt etter dager, f.eks. mandag. De er lange og gir en usikker følelse av hvor lenge saken varer. Det har en fin effekt, noe som fører oss lesere fremover.

"Syndlod" har dessuten flere referanser til de tidligere bøkene i serien. Dette vil definitivt gi en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, for de av dere som har lest disse.

Boken kan derimot fint leses frittstående. Men den som har lest de andre bøkene i serien vil erfare at samspillet mellom Alex Recht og Fredrika Bergman nå får ytterligere dybde og dimensjon.

Dessverre tyder det meste på at Ohlsson er ferdig med å skrive om Alex Recht og Fredrika Bergman. Jeg hadde gjerne sett at det hadde kommet flere bøker om dette paret, men det er jo lov å håpe at Kristina Ohlsson etter hvert vil komme på andre tanker.

"Syndlod" bør leses av alle som liker krim!

onsdag 7. februar 2018

"Jenta uten hud" av Mads Peder Nordbo

Jenta uten hud
Mads Peder Nordbo
Krim
384 sider
Oversatt fra dansk av Erik Krogstad
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Mads Peder Nordbo er utdannet i nordiske språk, litteratur og filosofi. "Jenta uten hud" er hans fjerde bok og hans internasjonale gjennombrudd. Forfatteren kommer fra Fyn i Danmark, men har de siste årene bodd i Nuuk på Grønland.

"Jenta uten hud" er en krim fra Grønland som har vakt internasjonal oppsikt. Innen utgangen av 2018 vil boken være utgitt i 18 land. Det er den første boken i en planlagt serie.

Mathew Cave er en dansk journalist i slutten av tjueårene. Han er født på Grønnland, i Thule, av en dansk mor og en amerikansk far. Faren hans var en amerikansk soldat som tjenestegjorde på Thulebasen, og det var der han møtte moren til Matthew. Imidlertid vokste Matthew opp i Danmark med sin mor, men er nå tilbake på Grønland, nærmere bestemt i Nuuk. Han har flyktet fra minnene om samboeren Tine og deres ufødte datter Emily, som omkom i en trafikkulykke. Samtidig kan han kanskje finne sannheten om sin forsvunnede far. Det eneste sporet han har etter faren,

er et gammelt postkort, som var kommet et par måneder etter at Matthew og moren hadde flyttet tilbake til Danmark, sendt fra Nuuk i august 1990, før han forsvant.

Siden Matthew ankom Nuuk, noen måneder tidligere, har han jobbet for den lokale avisen, Sermitsiaq. Én dag blir han og en kollega, den unge og entusiastiske fotografen Malik, sendt ut til kanten av innlandsisen for å dekke oppdagelsen av et potensielt oppsiktsvekkende funn: Et mumifisert lik, antakelig av en nordisk mann fra vikingetiden.

Men det er noe ved liket som ikke helt stemmer overens med mumie-teorien. Det er nemlig nakent, bare innsvøpt i en brungul reinsdyrpels. I tillegg ligger det skjult i en bresprekk på en litt rar og bemerkelsesverdig måte. For sikkerhets skyld, sender politiet i Nuuk bud på en dansk rettsmedisiner og kriminaltekniker for å se på funnet.

Kaoset bryter løs da mumien forsvinner, og politimannen som sto vakt, blir funnet drept på det mest bestialske vis, sprettet helt opp og tømt for innvoller.

En av de eldre betjentene, tilbake på politihuset i Nuuk, mener å ha hørt snakk en lignende sak fra 1973. Noe med fire menn som ble drept på samme grusomme måte som den unge politimannen på funnstedet. Han har en gammel skinninnbundet notisbok liggende, som Matthew får låne, etter etterforskeren som den gang hadde saken. Notisboken avslører et grusomt fellestrekk ved de fire drepte mennene, nemlig at samtlige av dem var mistenkt for å ha seksuelt misbrukt sine mindreårige døtre. Ut i fra det han leser, bestemmer Matthew seg for å nøste videre i saken og finne sannheten, men det tar ikke lang tid før han selv befinner seg i livsfare.

Han får uventet hjelp av den unge inuitt-kvinnen, Tupaarnaq Siegstad, som nettopp er løslatt etter å ha sonet tolv år i fengsel i Danmark. Som femtenåring ble hun arrestert for å ha skutt moren og to småsøstre og skåret faren i hjel. Siden hun var tilsølt med blod og hadde morens ulo i hånden ble hun mistenkt og snart syndebukk. Den påståelige drapsmetoden på faren, minner dessuten mye om den som ble benyttet på poitimannen som skulle passe på mumien. Men var hun egentlig skyldig, eller var det bare en enkel måte å avslutte en sak på? For øvrig er Tupaarnaq snauskallet og hennes kropp full av tatoveringer, tatoveringer som visstnok dekker enda verre merker på huden.

Sammen må Matthew og Tupaarnaq konfrontere sterke krefter som ikke skyr noen midler for å skjule sannheten - en sannhet som er mer grusom enn noen av dem kunne ha forestilt seg.

"Jenta uten hud" er en særdeles spennende og velkomponert roman. Handlingen utspiller seg på Grønland (i august 2014, med noen få tilbakeblikk til november 1973), i et vilt og vakkert landskap, men i et samfunn som er preget av flere dype motsetninger mellom urbefolkningen og den danske staten.

Boken fanger leseren fra første setning, og med sitt gnistrende språk gir den en leseopplevelse som jeg mener er blant de aller beste i denne sjangeren på lenge.

Plottet er uforutsigbart, og karakter- og miljøbeskrivelsene både flotte og troverdige.

Miljøskildringene er storslåtte, og de gir god innsikt i hva som foregår. Som leser kan man nærmest fornemme den isende kulden.

Vi får også et godt innblikk i samfunnet på Grønland.

Hovedpersonen, Matthew Cave, portretteres godt. Forfatteren drar oss med inn i hans sorg over tapet av samboeren Tine og deres ufødte datter Emily, noe som får Matthew til å fremstå mer menneskelig. Han er sympatisk og ikke minst gjenkjennelig, en person man utvilsomt vil vite mer om. Tupaarnaq kan derimot minne om en slags grønlandsk Lisbeth Salander. Det skyldes ikke primært hennes mange tatoveringer, men selve oppveksten og hvorledes hun handler, som jeg synes har visse likheter med det svenske motstykket, uten at hun av den grunn blir en blek kopi.

Handlingsforløpet er gjennomtenkt og uhyre fengende, og det holder hele veien. Selv på de aller siste sidene overraskes man over handlingens utvikling.

Mads Peder Nordbo er definitivt en dyktig forfatter, og historien han forteller er både velskrevet og velformulert, men også meget spennende.

"Jenta uten hud" er en bunnsolid, autentisk og fremfor alt, en forrykende bok som med få grep tar pusten fra leseren og gjør den umulig å slippe, før aller siste side er ferdiglest.

Dette er for øvrig første bok i en planlagt trilogi. Nå venter jeg utålmodig på Mads Peder Nordbos neste utgivelse på norsk.

"Jenta uten hud" er en bok jeg helt klart vil anbefale.