søndag 22. april 2018

"La meg være" av Clare Mackintosh

La meg være
Clare Mackintosh
Krim/Thriller
416 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2018

Britiske Clare Mackintosh er forfatter, frilansjournalist og blogger. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå". I 2017 kom "Jeg ser deg", som i likhet med "Jeg lar deg gå" ble en stor leser-, kritiker- og salgssuksess i en rekke land. Clare Mackintosh bor i Wales med mann og tre barn.

Politiet sier det var selvmord. Anna sier det var mord. Begge tar feil.

Jeg er allerede en stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Jeg likte både "Jeg ser deg" og "Jeg lar deg gå" svært godt, så jeg var ivrig etter å sette igang med denne. Jeg ble ikke skuffet.

Anna Johnson er nybakt mor til åtte uker gamle Ella, og det var ikke en planlagt graviditet. Far til barnet er Mark

Hemmings, hennes to år eldre kjæreste, og tidligere terapeut - som hun gikk til etter at begge foreldrene, Tom og Caroline, begikk selvmord. For nitten måneder siden tok faren livet sitt, og moren bare syv måneder senere, og det med slik pinlig nøyaktighet at lokalavisen omtalte det som et "copycat-selvmord". Anna sliter med å forholde seg til foreldrenes død; en stor kontrast til gleden av å bli mor.

På dagen, ett år etter morens død, mottar Anna et kort i posten, med en kryptisk melding som antyder at moren ikke tok sitt eget liv, men ble drept. Anna har hele tiden følt at det er noe som ikke stemmer vedrørende foreldrenes død, og denne meldingen bekrefter bare mistanken. Når Anna begynner å grave dypere i foreldrenes fortid, avdekkes både hemmeligheter og løgner, og litt etter litt begynner hun å stille spørsmål ved sitt forhold til foreldrene, og alle andre hun kjenner.

Hun er fast bestemt på å finne ut hva som virkelig skjedde. Men ved å grave i fortiden setter hun i gang noe som ikke kan stoppes. Anna kommer snart til å oppdage at det i noen tilfeller er tryggere å la ting ligge…

"La meg være" er en velfortalt og velkomponert krim/thriller med et plott, som holder til siste side og et persongalleri, som biter seg fast.

Anna er en troverdig karakter som er lett å forholde seg til. Jeg hadde stor medfølelse med henne for alt hun har gjennomgått. Det hun opplever av stress og sorg, er ufattelig. Mackintosh sørger for at vi som lesere er i stand til å føle sympati for Anna, men gir henne samtidig styrke, motstandskraft og besluttsomhet.

Mackintoshs skriver like spennende som i hennes foregående romaner. Historien er fullpakket med vendinger, og den tilbyr også et paranormalt element. Samtidig er boken intelligent sammenskrudd, med et skifte i plottet omlag halvveis. Men "La meg være" berørte meg i mye større grad enn de tidligere romanene. Mackintosh adresserer ettervirkningene av selvmord og de etterlatte. At Anna føler seg sveket og av å være forlatt, er lett forståelig.

I "La meg være" dykker Mackintosh inn i temaet psykiske lidelser. Når Anna mottar kortet som antyder at morens død ikke var et selvmord, søker hun hjelp hos Murray Mackenzie. Murray er en pensjonert kriminaletterforsker som nå er sivilt ansatt på kriminalavdelingen. I løpet av sin karriere har Murray vært respektert og ansett for å være en av de beste etterforskerne i avdelingen. Hans kone Sarah lider av en borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg syntes det var meget forfriskende å lese en historie der en person som lider av en psykisk lidelse ikke blir sykeliggjort. Faktisk var Sarah en av mine favorittkarakterer og hun viste seg å være svært så nyttig for Murray i hans etterforskning.

At Mackintosh er i stand til å håndtere et så trist og sensitivt tema med mye respekt og følsomhet, er intet mindre enn imponerende.

For øvrig er språket hennes flytende, og det er svært få eller ingen overflødige ord og setninger på de drøye 400 sidene. Dette er en fremragende bok, så jeg ser frem til mer fra Mackintosh sin hånd, med glede og forventning.

Igjen har Mackintosh skrevet en roman som legger lista høyt for fremtidige utgivelser i denne genren.

Jeg kan anbefale "La meg være" til alle som elsker en god krim/thriller.

tirsdag 17. april 2018

"Sannheten om Audrey Wilde" av Eve Chase

Sannheten om Audrey Wilde
Eve Chase
Roman
336 sider
Oversatt fra engelsk av Hege Mehren, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Eve Chase bor i Oxford med mann og tre barn. Hun debuterte med "Black Rabbit Hall" i 2015. "Sannheten om Audrey Wilde" er hennes andre roman.

Fire søstre. Én sommer. Hemmeligheter nok til et helt liv.

"Sannheten om Audrey Wilde" er en mørk og stemningsfull roman, der den engelske sommerens skjønnhet står i skarp kontrast til udåden som ryster den.

Nåtid:

Jessie Tucker vet at hun burde være mye mer takknemlig for hvor skjebnen har ført henne. Tross alt har hun det meste:

En romslig leilighet, en snill ektemann og den skjønneste lille datter. Problemet er bare at både leiligheten og ektemannen Will, pleide å tilhøre noen andre, en realitet tenårings-stedatteren Bella, som kun ser på Jessie som en fornærmelse rettet mot hennes egen mors minne, minner henne på hver bidige dag. Det er ikke bare det: I det siste har den travle London-tilværelsen som Jessie elsket da hun var i tyve årene, begynt å tære på henne. Som nybakt mamma, er Jessie sliten, lei av de store menneskemengdene, for ikke å nevne den økende kriminaliteten i byen; trett av å måtte være alene mens Will til stadighet befinner seg på kontoret; lei av Bella og det faktumet at hennes sorg over tapet av moren, har begynt å manifestere seg i voldelige utbrudd. Jessie vet at familien trenger en forandring. Hun mener at å flytte ut på landsbygda vil gjøre dem godt. Jesse har derfor begynt å lete etter den perfekte landlige idyllen.

Denne landlige idyllen funner hun i Applecote Manor. Vel, kanskje ikke helt. Applecote Manor er nemlig alt annet enn idyllisk. Det er et nokså forfallent og svært så trekkfullt gammelt hus, men for Jessie representerer det alt hun drømmer om. Det tar ikke lang tid før Jessie oppdager at Applecote Manor også har en mørk fortid, men det er noe hun helst vil ignorere. Men når Bella hører historien om Audrey Wilde, en tolv år gammel jente som forsvant fra huset mer enn femti år tidligere, blir hun veldig interessert, kanskje mest for at bare det å snakke om Audrey Wildes forsvinning, synes å gjøre hennes stemor ubekvem. Når Bella setter i gang med å undersøke mysteriet rundt Audreys forsvinning litt nærmere, finner hun en hjerteformet knapp, av den typen som den gang ofte fantes på kjoler som ble brukt av jenter på Audreys alder. Dessuten er det en mystisk gammel dame som pleier å snike seg rundt på eiendommen til det gamle huset. Kan det hende at svarene til Audrey Wildes mystiske forsvinning finnes på Applecote Manor?

Sommeren 1959:

Den femten år gamle Margot og hennes tre søstre må tilbringe sommeren hos onkelen Perry og tanten Sybil på Applecote Manor, som de ikke har besøkt siden deres kusine Audrey forsvant fem år tidligere. Siden da har Audreys foreldre vært i en tilstand av bunnløs sorg. Det er så ille at tanten nesten ikke forlater huset i det hele tatt. Imidlertid tenner ankomsten til Margot, som for øvrig ligner uhyggelig mye på kusinen Audrey, en gnist i Sybil, som snart bestemmer seg for å gi Margot ekstra oppmerksomhet. Til å begynne med er Margot, som alltid har levd i skyggen av sin vakre eldre søster Flora, glad for å spille med når tanten kler henne opp i etterlikninger av Audrey klær. Men etter en stund er det ikke like morsomt, og Margot synes tantens oppførsel virker litt foruroligende. Hun ligner kanskje på Audrey, men tanten må da vite at Margot ikke kan erstatte hennes savnede datter. For når alt kommer til alt, har Margot sin egen mor, som hun merkelig nok ikke har hørt fra på en god stund...

Parallelt med at Bella leter etter ledetråder i nåtiden, distraheres Margot og hennes søstre av ankomsten til to gutter, hvorav den ene gutten ikke klarer å ta øynene bort fra Margot, selv om han hevder å være betatt av hennes søster, Flora. Etter hvert som spenningen stiger og rivaliseringen mellom søstrene tiltar, blir fortidens hemmeligheter avslørt, i én natt som for alltid vil forandre Margots liv.

Hvis jeg må beskrive "Sannheten om Audrey Wilde" med tre ord, vil det være: fengslende, hjemsøkende og relaterbar. Kanskje uvanlige skussmål for en roman der store deler av handlingen er satt til den engelske landsbygda på 1950 tallet, men denne boken holdt meg limt til sidene.

Språklig sett er romanen en fornøyelse å lese. Som leser er du nemlig tilstedeværende på Applecote Manor. Endatil er karakterene knivskarpe; de er sjelden beskrevet bedre.

Romanen har to parallelle handlinger, som fortelles vekselvis. Den ene med perspektivet til Margot Wilde (i 1959), og den andre fra nåtiden, hvor Jessie nettopp har flyttet inn på Applecote Manor. Jeg er svært glad i historier som benytter seg av denne fortellerteknikken, siden flere handlingsforløp som oftest gjør en bok mer interessant. Og hver gang jeg startet på et kapittel om Margot, gledet jeg meg til å lese det neste kapittelet om Jessie, og omvendt.

Det som begynte som en litt treg historie med de fire Wilde-søstrene som omdreiningspunkt, utviklet seg etter hvert til å bli et særdeles spennende mysterium, full av uventede vendinger.

Jeg overgav meg fullstendig til bokens univers, og var glad for at den kunne fortelles så levende.

"Sannheten om Audrey Wilde" er på mange måter en magisk roman, som garantert vil markere seg som en av årets helt store leseopplevelser.

fredag 13. april 2018

"Trikset" av Emanuel Bergmann

Trikset
Emanuel Bergmann
Roman
281 sider
Oversatt av Ute Neumann, MNO
Bazar Forlag
2018

Emanuel Bergmann (født 1972) er fra Saarbrucken i Tyskland, og flyttet til USA for å studere film og journalistikk. Han har arbeidet for flere filmstudioer, produksjonsselskaper og forlag i både USA og Tyskland. "Trikset", som er hans første roman, er solgt til 17 land.

"Trikset" er en hjertevarm, humoristisk og rørende historie om en liten gutt som tror at alt er mulig og en gammel mann som ikke tror på noe.

Knapt tre uker før elleveårsdagen til Max tar foreldrene ham med på en japansk restaurant og forteller ham at de skal skilles. Men de sier det ikke rett ut, først tilbringer de mesteparten av kvelden med å late som om alt er i skjønneste orden. Men Max skjønner at noe er galt; de er rett og slett for snille mot ham. Han hadde vært mistroisk helt fra begynnelsen av. Bestekameraten hans på skolen, hadde nemlig vært gjennom noe lignende for noen måneder siden.

Derfor skjønte Max hvor det bar hen.

Til å begynne med synes Max det er helt topp å ha en ødelagt familie. Han får så mye oppmerksomhet og så mange tegneserieblader som aldri før i sitt liv. Men ganske snart er han ikke fornøyd med den nye virkeligheten. Når faren er i ferd med å bære ut flyttelasset sitt, finner Max en gammel LP-plate fra 70-tallet i en av kassene. På platen deler tryllekunstneren Den store Zabbatini sine største triks, og forklarer hvordan man skal gå frem for å "fortrylle og forhekse venner og familie!". Et av triksene, slik det står bakpå omslaget, er "Den evige kjærlighetens mirakel". Plutselig er det som om en rekke små hjul begynner å snurre rundt inni Max' hode. Evig kjærlighet?

Han bestemmer seg for å utføre kjærlighetstrikset på foreldrene, med intensjon om å gjenforene dem og dermed forhindre skillsmisse. Men når Max spiller platen, oppdager han at sporet med dette trikset er ødelagt. Så Max gjør det eneste han kan gjøre i en slik situasjon: Han beslutter seg for å oppsøke Den store Zabbatini og få rede på trylleformularet.

Mosche Goldenhirsch ble født i Praha, kort tid etter slutten av første verdenskrig. Moren døde da Mosche var åtte år gammel. Han fikk en streng oppvekst hos sin rabbiner-far, som lot Mosche få unngjelde for sorgen og det veritable sinnet han følte over morens død. Før morens død hadde far og sønn hatt et nært forhold, men fortvilelsen krevde sitt. Faren ble uberegnelig; noen ganger søt som sukker, andre ganger bitter som marmor. Men når Mosche er femten, blir han tatt med på et omreisende sirkus av en nabo. Der blir han fascinert av magien til "Halvmånemannen". Og når han møter magikerens unge vakre assistent, Julia Klein, blir Moshe forelsket i henne og bestemmer seg for å rømme avgårde med sirkuset. Til slutt blir han "Den store Zabbatini."

Den lille gutten og den mannen blir etter hvert venner, og Zabbatini oppdager at Max og hans familie har en overraskende forbindelse til de beksvarte dagene Zabbatini opplevde under krigen.

Med visdom og humor forteller "Trikset" en oppfinnsom og dypt bevegende historie om en ung gutt som trenger et mirakel, og en desillusjonert gammel mann som trenger å bli forsonet med fortiden.

Jeg syntes denne romanen var fantastisk. Den er lettlest i et greit og enkelt språk som flyter godt, og som drar deg inn i handlingen. Selv om det er en bok som tar opp seriøse tema, klarer forfatteren å legge inn noen morsomme linjer slik at man trekker på smilebåndet.

Emanuel Bergmann har skrevet en interessant historie som hopper frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Det er to historier som løper parallelt, før de etter hvert flettes inn i hverandre.

Sentralt i disse står Max og Mosche. Deres historier fortelles vekselvis. Mosche er nå en gammel bitter mann som bor på et aldershjem i Los Angeles. Suksessen han opplevde som magiker tidligere i livet er forlengst forbi, og bankkontoen hans er tom. Den besluttsomme Max finner ham, og gjennom en rekke hendelser klarer han riktignok å få Mosche med seg hjem, slik at han kan redde foreldrenes ekteskap.

Vi blir også fortalt om Moshes opplevelser i Tyskland, før andre verdenskrig bryter ut, hvor han etter beste evne forsøker å skjule sin identitet som jøde. Men han ender i en konsentrasjonsleir, hvor hans slitte koffert med trylletriks faktisk viser seg å komme til nytte.

Interaksjonen mellom Max og Mosche er bokens kjerne. Perspektivet til den ti årige Max er morsomt og søtt, og hans tapre forsøk på å gjenforene foreldrene er underholdende, selv om man dessverre vet at livet ikke er fullt så enkelt. Mosches bakgrunn er viktig for historien, kanskje mest fordi den er en nødvendig motpol til Max. Historien bruker ikke for mye tid i konsentrasjonsleiren. De fleste scenene derfra, vil jeg anta, har kun som funksjon å minne leserne på det det grusomme som foregikk der.

"Trikset" er en tankevekkende bok om kjærlighet, håp og troen på at det magiske kan finne sted og oppstå i selv de enkleste ting.

Ingen tvil om at Emanuel Bergmann vet hva han holder på med. Han leverer en svært god - og ikke minst annerledes - roman, som så absolutt er leseverdig.

tirsdag 10. april 2018

"Det lille pianohuset" av Erica James

Det lille pianohuset
Erica James
Roman
510 sider
Oversatt av Kjersti Velsand, MNO
Bastion Forlag
2018

Erica James (f. 1960) kommer fra Surrey i England. Hun har skrevet flere internasjonale bestselgere og har blant annet vunnet Romantic Novel of the Year Award.

"Alt i et øyeblikk", hennes første roman utgitt i Norge, gikk rett inn som nr. 1 på bestselgerlisten da den ble lansert i 2016. Siden har hun solgt over 50.000 bøker i Norge.

I dag er hun bosatt delvis i Lavenham i England og delvis ved Comosjøen i Italia.

"Det lille pianohuset" er en av Erica James største bestselgere. En roman full av håp, visdom og kjærlighet.

Historiens omdreiningspunkt er den dysfunksjonelle familien Channing, og da spesielt Mia.

I de første kapitlene introduseres vi for karakterene og deres plass i boken.

Mia Channing ser ut til å ha et tilsynelatende misunnelsesverdig liv; et vakkert hjem, et lykkelig ekteskap, en god jobb og tre barn (Eliza, Daisy og Jensen) hun elsker. Hennes ektemann Jeff er divisjonsdirektør i et stort teknologiselskap i Brussel. Han er bare hjemme i helgene, og omgåes derfor ikke så mye med familien. Mia har et nært forhold til alle sine tre barn. Hun har avfunnet seg med at Jeff egentlig bare har knyttet seg til Daisy, deres yngste datter.

Men den vellykkede tilværelsen Mia har bygget opp, står snart i fare for å rase...

Handlingen skyter fart når hele familien møtes for å feire trettiårsdagen til Jensen. Vi skjønner raskt at de alle bærer på hemmeligheter som har satt dype spor. Hemmeligheter som enten vil forbli hemmeligheter, eller som vil bli avslørt i overskuelig framtid.

Daisy har valgt seg ut brorens bursdag med å avsløre sin egen store hemmelighet, antakelig fordi hun føler seg tryggere med hele familien til stede. Jeffs nærhet til Daisy grenser til besettelse, så når Daisy kunngjør at hun skal flytte til Australia, gjør han det han alltid pleier å gjøre; forsøker å manipulere henne til å forandre mening. Daisy har aldri vært mentalt sterk og som regel føyer hun seg etter farens ønske. Hun har tidligere i livet måttet kjempe mot anoreksi, som faktisk viste seg å være forårsaket av farens kontrollerende væremåte, selv om han aldri har innrømmet det. Etter å ha møtt Scott og forelsket seg i ham, føler Daisy at hun har tilegnet seg en styrke hun aldri har hatt før. Selv om hun er nervøs for å fortelle familien, og spesielt faren, om flytteplanene sine, føler hun at hun nå kan takle det.

For øvrig har de tre søsknene alltid vært redde for faren, og det med god grunn. De må nemlig hele tiden tilpasse seg faren og hans svært labile humørsvingninger.

Denne kvelden markerer et avgjørende vendepunkt i alles liv og når Daisy forteller at hun må komme seg vekk fra faren, innser også de andre i familien, at de har behov for å bryte seg fri og offentliggjøre sine egne hemmeligheter, noe de i høy grad gjør etter hvert som handlingen skrider frem.

Owen Fletcher flytter tilbake til Little Pelham, 30 år etter han reiste derfra. Han er klar til å starte på nytt, og har kjøpt Det lille pianohuset - huset som betydde så mye for ham som barn. Som de andre karakterene i denne boken, bærer også Owen på hemmeligheter knyttet til fortiden. I den lille landsbyen blir han fort en interessant distraksjon, samt gjenstand for mye sladder og spekulasjoner, siden han både er en tiltrekkende mann og tilsynelatende single. Det tar ikke lang tid før en gruppe kvinner fra landsbyen søker ham opp med hensikt om å introdusere seg for ham. De har også med seg Mia. Owen blir øyeblikkelig tiltrukket av henne.

Møtet mellom Owen og Mia gir dem begge en sjanse til å omfavne livet på nytt. Men da må de også våge å ta et oppgjør med seg selv...

Jeg likte Erica James' forrige bok ("Alt i et øyeblikk") svært godt, og hadde derfor høye forventninger til "Det lille pianohuset". Jeg ble heldigvis ikke skuffet.

Det er nemlig enkelt å leve seg inn i denne velskrevne og velkomponerte boken, selv om historien også har noen brå vendinger som er med på å eskalere en rekke hendelser.

Dessuten har Erica James' en egen evne til å skape troverdige person- og miljøskildringer (man kan nesten føle den erkebritiske landsbyatmosfæren), noe som gjør dette til en meget god bok. Karakterene er godt beskrevet, følelsesmessig troverdige og lette å identifisere seg med.

"Det lille pianohuset" forteller en bevegende og likandes historie, selv om en litt forutsigbar slutt trekker helhetsinntrykket noe ned. Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale denne boken.

onsdag 4. april 2018

"Magnus Chase og gudene fra Åsgard 3 - De dødes skip" av Rick Riordan

Magnus Chase og gudene fra Åsgard 3 - De dødes skip
Rick Riordan
Fantasy/ungdomsbok, 12-16 år
428 sider
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO
Vigmostad & Bjørke
2018

Rick Riordan hadde skrevet krimbøker for voksne i flere år da sønnen Haley ba ham fortelle en historie om greske guder og helter. Det ble starten på den første serien om Percy Jackson - de prisbelønte bøkene som har gått sin seiersgang verden over. Riordan har solgt mer enn 45 millioner bøker bare i USA, og bøkene hans er oversatt til 37 språk. I 2011 ble han kåret til årets beste barnebokforfatter av mer enn 500 000 amerikanske lesere.

Gjør deg klar for et vått og vilt eventyr!

Dette er den tredje og siste boken i bestselgerserien om Magnus Chase.

Magnus Chase og de uforglemmelige vennene hans er tilbake i sitt tredje og siste eventyr, "De dødes skip". Denne gangen står de overfor sitt mest krevende og uhyggelige oppdrag noensinne: De må konfrontere lurendreieren Loke på

hans enorme, onde skip (et vikingfartøy på størrelse med et hangarskip), Naglfar, Negleskipet, også kjent som De dødes skip, som er laget av tånegler (limt sammen av en ond, magisk negledesigner).

Oppdraget består i å bringe Loke for retten. Han har nemlig kommet seg løs fra lenkene, og er nå i ferd med å klargjøre Naglfar - med en hær av jotner og vandøde for å kjempe mot gudene i Åsgard og utløse Ragnarok. Men Magnus og vennene hans har til hensikt å finne det demoniske skipet, hindre det fra å seile ut i kamp, ta Loke til fange og legge ham i lenker igjen, så han ikke kan gjøre noe mer verdensomspennende ugagn.

For å komme dit hvor Loke er, må de seile over havene i Midgard (menneskenes boplass), Jotunheim (jotnenes verden), og Nivlheim (hvor det kun er frost og tåke).

Og underveis forsøker utallige jotner, vandøde og alle andre slags underlige norrøne skapninger å hindre dem.

Nok en gang hviler verdens skjebne i hendene på Magnus Chase og vennene hans. Vil de rekke frem i tide?

"De dødes skip" er den tredje og siste boken i bestselgerserien om Magnus Chase.

Kombinasjonen av norrøn mytologi, sitrende spenning, mangfoldige karakterer og rapp humor gjør bøkene i serien om Magnus Chase vel verdt å få med seg.

Selv klarte jeg knapt å legge denne boken fra meg, før jeg hadde fått rede på hva som ville skje med det fantastiske karakterensemblet, idet de reiste gjennom de ni rikene på det svært så utfordrende oppdraget.

Det er tonnevis av grunner til å like "De dødes skip", samt de to andre bøkene i serien om Magnus Chase. Men for meg er det primært karakterene som gjør dem så leseverdige.

Noe av det beste ved boken, er at hver karakter har et øyeblikk der de får lov til å skinne litt ekstra. Dessuten er det vennskap og lagarbeid som får være omdreiningspunktet.

I "De dødes skip" får vi også vite bakgrunnshistorien til mange av de karakterene som ble introdusert i den første boken, "Sommersverdet". Siden følgesvennene til Magnus kommer fra ulik bakgrunn, tilbyr de flere perspektiver på situasjoner som mange lesere vil kunne forholde seg til. De fleste av karakterene passer heller ikke med bildet av den arketypiske fantasy-helten, i sær Magnus Chase, bokens hovedperson. Og i "De dødes skip" er han nokså annerledes enn den personen vi ble kjent med i de to foregående bøkene. Jeg synes han virker mildere og mindre selvsikker, men likevel bestemt og ganske så følsom overfor de andre karakterene. Magnus er ikke lenger den sinte, tøffe, hjemløse gutten fra de to første bøkene, men en mild og rettskaffen viking.

For øvrig fortsetter Riordan å være talsmann for både mangfold og aksept. Det er nemlig så mye aksept og kjærlighet i universet han har skapt, at man inspireres til å være empatisk og tolerant, samt et bedre medmenneske.

Siden jeg hadde lest de to foregående bøkene, og dermed kunne ane (i hvert fall sånn noenlunde) hva jeg hadde i vente med "De dødes skip", klarte Riordan å holde historien frisk og interessant, og attpåtil imponere og underholde med ubestridelig humor og actionfylte øyeblikk.

Ytterligere er boken tro mot sjanger og stil, men den bør ikke leses frittstående. Jeg vil derfor anbefale nye lesere å begynne med bok nummer én i serien, "Sommersverdet", for deretter å fortsette med "Tors hammer", før man kaster seg over "De dødes skip".

"De dødes skip" er en perfekt bok for unge lesere som omgåes ulike typer mennesker. Foruten det, vever Riordan historier og myter fra andre kulturer inn i selve handlingen, slik at man også lærer noe, i tillegg til å bli underholdt.

torsdag 29. mars 2018

"Hotellet med de tusen lys" av Emylia Hall

Hotellet med de tusen lys
Emylia Hall
Roman
320 sider
Oversatt av Per Kristian Gudmundsen (MNO)
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Emylia Hall er født i 1978 og vokste opp i Devon i sørvestre England. Etter studier i York og i Sveits jobbet hun fem år i et reklamebyrå i London før hun flyttet til de franske alper, der hun begynte å skrive. Hun bor nå i Bristol sammen med sin mann, som også er forfatter, og deres sønn.
"Somrenes bok" (utgitt i 2014) var Emylia Halls debutroman.

"Hotellet med de tusen lys" er en stemningsfull historie om tap, svik og forsoning, fortalt med varme og skjønnhet som en italiensk sommer.

I tretti år har familien til reiseskribenten Kit Costa kun bestått av henne selv og moren. Kit vokste opp uten å vite farens navn. Hun visste bare at han var en mindre snill italiensk mann, som døde før hun ble født. Men da moren ligger på dødsleiet, forteller hun Kit den egentlige sannheten - Kits far er fortsatt i live, og han heter Valentino Colosimo.

Sørgende over tapet av moren, bestemmer Kit seg for å finne den eneste nålevende slektningen hun har igjen - kanskje for å konfrontere ham med det sinnet moren hadde overfor ham i alle år, eller kanskje bare for å få noen svar.

Men i Italia, på Hotel Mille Luci, på den pittoreske øya Elba utenfor Toscanas kyst, treffer Kit en mann, som slett ikke stemmer overenes med hennes forventninger. Valentino er nemlig en svært sjarmerende og snill mann, som er innbydende overfor alle hotellets gjester, som imøtekommer deres minste behov og prøver å forutse ethvert ønske. Kit er overrasket - dette kan da ikke være mannen hennes mor foraktet så mye?

Hotellet er omgitt av olivenlunder og sitrontrær og utsikt over Middelhavet. Hvert år vender stamgjestene tilbake til de fantastiske omgivelsene, kjøkkenets delikate og velsmakende mat, og ikke minst hotellets sjarmerende eier Valentino.

Mens hun prøver å bygge opp motet til å konfrontere ham med fortiden, dukker en distraksjon opp i form av Oliviero, hotellets kokk, som Kit ikke bare blir særdeles tiltrukket av, men som hun etter hvert får rede på, kan være halvbroren hennes.

Det tar ikke lang tid før hotellet er omdreiningspunktet for et familiedrama - og for muligens en umulig kjærlighet.

"Hotellet med de tusen lys" er en magisk og eminent roman om tap, identitet, familie og kjærlighet.

Den forteller en historie om sorg, men også om håp.

Forfatteren skildrer sorgprosessen vakkert og ærlig. Og hennes forståelse for tap og sorg er meget innsiktsfull. Dette er en bok det rett og slett er godt å lese.

Språket er poetisk og vakkert, der hvert et ord synes nøye vurdert med tanke på å fremkalle et helt sett med følelser.

Karakterene er godt utviklet. Kit er en tydelig karakter man blir glad i. Til tross for Hotel Mille Lucis skjønnhet og dets helbredende kraft, blir det snart klart at både eieren Valentino og hans "sønn" Oliviero har et drag av vemod og noe sørgmodig over seg. Boken innehar også flere interessante sekundære karakterer som har noe å tilføre historien, som Isabel, gjesten som besøker hotellet den samme uken hvert eneste år. Hun har en spesiell varme og jeg likte hennes historie, selv om den primært foregår i bakgrunnen.

Det er for øvrig en del uventede vendinger i historien, men også mange nyttige ledetråder, da det som kommer gradvis blir avslørt. Men det føles aldri konstruert ut og karakterenes handlinger synes alltid å være i tråd med det som vi allerede vet om dem.

Emylia Hall har en unik ferdighet til å transportere sine lesere til et annet sted. For som i hennes første roman "Somrenes bok", preges også denne boken av autentisitet og stedsfølelse. Og jeg vil tro at mange får lyst til å besøke Elba etter å ha lest "Hotellet med de tusen lys". I tillegg er hennes beskrivelser av det kulinariske minst like fascinerende som øya selv.

"Hotellet med de tusen lys" er en vakker, skjønn og bevegende roman. Kan varmt anbefales!

lørdag 24. mars 2018

"Quiz og grøss" av Tom Egeland og Kurt Aust

Quiz og grøss
Tom Egeland og Kurt Aust
Underholdning
Innbinding: Heftet (myke permer)
440 sider
Aschehoug
2018

Kurt Aust og Tom Egeland er begge krimforfattere. De fant hverandre i en felles interesse for det okkulte, groteske og mystiske. Begge er også glad i gåter og quiz. Så derfor altså "Quiz og grøss".

Kurt Aust brakdebuterte med "Vredens dag" i 1999, den første i en serie historiske krimromaner fra 1700-tallet. Han har også skrevet Tour de France-thrilleren "Dødt løp", kodekrim og tegneserier. Aust har utgitt 13 bøker, og fikk Rivertonprisen og Glassnøkkelen for beste skandinaviske kriminalroman for "Hjemsøkt" (2003). Han har mottatt Mads Wiel Nygaards legat og Vestfolds litteraturpris for sitt forfatterskap. Verkene hans er oversatt til tretten språk. Kurt Aust har fast quiz-spalte i avisen Gjengangeren.

Tom Egeland har høstet stor anerkjennelse for sine bestselgende spenningsromaner om arkeologen Bjørn Beltø. Han har utgitt 18 bøker og er tildelt Rivertonprisen (2009) for "Lucifers evangelium", ARKs barnebokpris

(2013) for "Katakombens hemmelighet", Mads Wiel Nygaards legat for sitt forfatterskap, Sagaprisen (2015) for sine historiske romaner og Riksmålsforbundets litteraturpris (2016) for "Djevelmasken". Thrilleren "Ulvenatten" (2005) ble kinofilm og tv-serie. Egeland er bokanmelder i VG og president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben. Bøkene hans er oversatt til 24 språk.

Er du klar for en annerledes quizbok?

I "Quiz og grøss" har krimforfatterne Kurt Aust og Tom Egeland samlet over 1200 spørsmål om koder, demoner, drap og monstre, storspioner, mesterforbrytere og det som verre er.

I tillegg til spørsmål får du åtte spesialskrevne noveller, en håndfull notiser om ting du garantert ikke ante kunne være sant, og du kan boltre deg i gåter og koder. Det er også spørsmål til barn og unge, og
en spesialavdeling for nerder.

Kurt Aust og Tom Egeland har begge stor kunnskap om menneskesinnets irrganger og verdens djevelskap. I denne boken har de virkelig gitt seg mørkets hemmeligheter i vold. Både i dypt alvor og med glimt i øyet.

Designeren Marius Renberg har satt sitt eminente preg på boka. Omslaget er laget av Erlend Askhov.



torsdag 22. mars 2018

"Blybryllup" av Sara Paborn

Blybryllup
Sara Paborn
Roman
231 sider
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Sara Paborn er født i 1972 i Sölvesborg i Sverige. Hun arbeidet som tekstforfatter i reklamebransjen før hun debuterte med "Släktfeber" i 2009. "Blybryllup" er hennes fjerde roman.

"Blybryllup" er en komedie med mørke undertoner, og en halsbrekkende skildring av et ekteskap i oppløsning. Med bitende humor skildrer den en moden kvinnes mildest talt overraskende vei til friheten.

Bibliotekaren Irene Husvig har vært gift med el-montøren Horst i trettini år, en mann som på mange måter er hennes rake motsetning. De bor i et stort, fint hus og har to barn (Malena og Tomas) som for lengst har flyttet ut av redet.

Muligens var det kjærlighet til å begynne med i forholdet, men etter så mange års ekteskap har både gnisten, gløden og respekten de hadde for hverandre forsvunnet. Eller rettere sagt, Horsts respekt for henne.

Irene har passert seksti, og om ikke så alt for lenge vil hun måtte gå av med pensjon og bli henvist til et liv med bare Horst. Den utsikten gjør henne mer vettskremt enn hun vil innrømme.

Men én dag får Irene nok av arrogansen hans og av spydighetene om interessen hennes for litteratur og hagearbeid, og det faktumet at hun har latt hans vilje styre i alle år. Hun er både sønderknust og rasende, og det står klart for henne at hun må kvitte seg med mannen sin én gang for alle.

Det enkleste ville selvsagt vært å skille seg fra ham. Men for Irene er imidlertid ikke dette et alternativ, da ville jo Horst ha fått alt.

Tilfeldigvis finner hun en bortglemt gammel kiste, som for øvrig er en arv fra barndomshjemmet hennes, i kjelleren. I kisten ligger det noen blylodd i en pose. På baksiden av posen står det en advarsel: Bly er helseskadelig. Oppbevares utilgjengelig for barn!

Bly er altså livsfarlig, men på hvilken måte? I et oppslagsverk slår hun opp ordet "Bly" og lar fingeren gli ned til "Blyforgiftning".

Irene bestemmer seg for å forgifte Horst ved å legge bly i maten og kaffen hans, en langsom død ingen kommer å mistenke som unaturlig.

Hun har hørt om blysukker, men hvordan skal hun gå til verks med blyloddene for å utvinne det? Det er jo enkelt å lese seg til i bøkene. Bøker som Irene har fri tilgang til gjennom sitt arbeid på biblioteket.

Og der finner hun flere interessante bøker, blant annet om toksiologi.

Man kan si hva man vil om det tørre moderne vitenskapelige språket, men det kan være veldig informativt:

Blysukker fremstilles av bly. Det er et hvitt pulver eller fargeløse kystaller som raskt løses opp i vann. Blysukker har fått sitt navn på grunn av den utpreget søte smaken. Stoffet er imidlertid sterkt giftig. Blysukker fremstilles ved at man oppløser bly i eddik eller sitronsyre og lar løsningen tørke inn. Da får man et tungt, fint, blendende hvitt og luktfritt pulver.

Det var rene oppskriften.

Men kan det som står i boken, virkelig stemme? Kan hun på egenhånd løse opp blyloddene i alminnelig eddik og på den måten utvinne giftig blysukker?

Med stor entusiasme og oppfinnsomhet begynner Irene på sin reise fra stille mus til amatørkjemiker med dødelig kunnskap om gifter.

Og litt etter litt erstatter hun sukkeret som Horst bruker i kaffen sin med blysukker.

Sakte, men sikkert, vinner Irene selvtilliten tilbake.

"Blybryllup" er en lettlest, lesverdig og underholdende roman med flere humoristiske elementer.

Hovedperson, og jeg-forteller, Irene er bitter, men samtidig svært så rasjonell. Hun er lei av å hele tiden måtte ta imot dritt. Nå vil hun ikke tolerere flere krenkelser av sin livsutfoldelse, enten de kommer fra ektemannen, som hun har levd med i snart førti år, eller den nye sjefen på biblioteket som ikke bare beskriver seg selv som en vinnertype og idégenerator, men som attpåtil vil lage et karaokehjørne der lyrikken står.

Det var interessant og lærerikt å lese forfatterens detaljerte beskrivelser om metaller og kjemiske forbindelser. Jeg har ingen forutsetninger for å vite om disse er riktige eller oppdiktede, men likevel synes jeg at de var godt beskrevet og ganske så fascinerende.

Irenes forsiktige planlegging er også av det beundringsverdige slaget. Man lurer jo litt på hvorfor hun ikke bare skiller seg fra den tyrannen som hun er gift med. Men som nevnt ovenfor, ville det vært for enkelt for Horst, da ville jo han ha fått alt.

Jeg likte "Blybrullup" svært godt, og syntes at boken ga meg en leseopplevelse utover det ordinære. Romanen er morsom og velskrevet, i tillegg tar den opp tankevekkende tematikk som ekteskap, relasjoner, makt og frihet. For hvor langt er egentlig et menneske villig til å gå for å oppnå frihet?

Med "Blybryllup" har Sara Paborn skrevet en usedvanlig morsom og underholdende roman.

torsdag 15. mars 2018

"Hengte hunder" av Jens Henrik Jensen

Hengte hunder
Jens Henrik Jensen
Krim
444 sider
Oversatt av Henning Kolstad, MNO
Aschehoug
2018

Jens Henrik Jensen  (f. 1963), forfatter og journalist, debuterte med thrilleren "Wiener-ringen" i 1997 og slo for alvor igjennom med Kazanski-triologien. I 2012 kom "De hængte hunde", første bind i Oxen-triologien. I 2017 ble Jens Henrik Jensen hedret med Krimimessens Publikumspris. Bøkene er solgt for utgivelse i en rekke land, og Oxen-triologien skal filmatiseres.

Offer. Jeger. Bytte. Ingen vet hvem Oxen egentlig er.

Det tidligere medlemmet av Jægerkorpset Niels Oxen, er Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Men hans mange opplevelser på Balkan og i Afghanistan har satt sine spor. Han har meldt seg ut av samfunnet og lever nå av å samle flasker og spise matavfall fra supermarkeder i København. Han unngår kontakt med andre mennesker, og innbyr heller ikke selv til det, med sitt viltvoksende hår og skjegg og stinkende kropp. Han lever fra hånd til munn med sin

trofaste makker, hunden Mr. White.

Hunden er den eneste levende skapningen Oxen omgås med. I en omfattende rapport fra forsvarspsykologen er han diagnostisert med PTSD. Han er også en vaskeekte dansk helt som flere ganger har reddet sine medsoldater fra døden.

Alt han vil, er å være i fred. I håp om å unnslippe sine indre demoner drar han fra hovedstaden til Danmarks største samlede skogsområde, mektige Rold Skov på Nordjylland, hvor han slår seg ned dypt inne i skogen for å leve uforstyrret, langt utenfor folkeskikken, med hunden sin.

Men freden blir forstyrret da han observerer noe mystisk på det nærliggende middelalderslottet Nørund Slott. Han snubler nesten over en død mann og får en hengt hunds pote i ansiktet.

Det viser seg at det er eieren, den høyt respekterte tidligere ambassadøren, og grunnleggeren av en innflytelsesrik tankesmie, Hans-Otto Corfitzen, som er myrdet. Og siden det finnes spor av både Oxen og Mr. White på godsets eiendom, blir han raskt mistenkt for drapet og tatt med til politistasjonen.

Oxen er først mistenkt, men blir så tilknyttet Politiets etterretningstjeneste, hvor han uoffisielt får frie tøyler i etterforskningsabeide, og en rimelig mengde penger som kan hjelpe til med å oppklare saken. Som partner får han den enbente Margrethe Franck. De blir etterhvert et svært så uvanlig makkerpar.

Saken utvikler seg.  Det er tråder til hendelser i Spania og Litauen, der det dukker opp flere hengte hunder og flere drepte menn. Hver gang Niels og Margrethe er i nærheten av noe som kan medføre en oppklaring, blir alle spor slettet. Hvem er det som iakttar dem hele tiden og hvorfor? Hva er det som ikke må bli avslørt?

"Hengte hunder" er en fartsfylt og meget spennende bok.

Historien er godt konstruert, og beskrivelsene av både karakterer, omgivelser og selve handlingsforløpet er virkningsfulle, og med på å understreke at forfatteren har gjort en grundig research. Det er også en fascinerende og engasjerende historie om makt på flere nivåer.

Saken som rulles opp er kompleks og har flere spor, hvor det etter hvert blir vanskelig å skille venn fra fiende.

Niels Oxen er en svært interessant hovedperson, og han fungerer på vellykket vis som katalysator for det nåtidige og fengslende plottet.

Jens Henrik Jensen har utvilsomt en god penn, språket hans er lettforståelig, flytende og de ulike sceneskiftene så effektive at sidene nærmest vender seg selv. Boken er handlingsmettet og har mange sterke dialoger. Det hele er dessuten så spennende fortalt, at jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg boken før siste side var ferdiglest.

"Hengte hunder" fungerer bra som en ren kriminalroman, men jeg synes at den hever seg langt over det ordinære, med tanke på Oxens bakgrunnshistorie, samt koblingene til aktuelle hendelser og politiske realiteter.

Jeg ser frem til "Mørke menn" som er neste del i trilogien om Niels Oxen (utkommer på norsk i august 2018).

"En sang for druknede sjeler" av Bernard Minier

En sang for druknede sjeler
Bernard Minier
Krim
640 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2018

Bernard Minier er født i Beziers og er vokst opp i Sørvest-Frankrike. "Hvis helvete var av is" er hans første roman og vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011. To nye titler om kriminalførstebetjent Martin Servaz er under oversettelse til norsk. Sammen med landsmannen Pierre Lemaitre, står Bernard Minier i spissen for den nye franske kriminalbølgen som sprer seg til stadig nye land. Miniers bøker er foreløpig oversatt til 14 språk.

"En sang for druknede sjeler", andre bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, er nok en mørk og besettende krim fra en av Frankrikes største krimforfattere.

Med sine 18503 innbyggere, og nesten like mange studenter, er Marsac en rolig og pittoresk universitetsby i de franske Pyreneene. Avisene, som elsker sammenlikninger, kaller den lille byen for "Sørvest-Frankrikes Cambridge".

En regnfull natt blir en ruset og desorientert gutt funnet sittende ved kanten av et svømmebasseng. I bassenget flyter det mange dukker rundt om i vannet. Inne i huset ligger den trettito år gamle professoren hans, Claire Diemar, druknet i et badekar, bundet med et tau. Det er noe ritualistisk ved drapet.

Når politiet ankommer åstedet, hevder gutten at han ikke kan huske noe, men det synes klart at han har hatt et slags forhold til den kvinnelige professoren. Var det noen andre i huset den kvelden?

Alt tyder derimot på at det er gutten som har begått drapet.

Kriminalførstebetjent Martin Servaz ved Kriminalavdelingen i Toulouse, får en hysterisk telefonsamtale fra sin tidligere kjæreste fra studietiden, Marianne. Den hovedmistenkte gutten er nemlig hennes sønn Hugo, og hun bønnfaller Servaz om å etterforske saken. Det er umulig for ham å si nei.

Samtidig får han en kryptisk epost som kan tyde på at den rømte seriemorderen Julian Hirtmann er tilbake - og at han kanskje befinner seg litt for tett på. Er det bare en tilfeldighet at Servaz selv har studert i Marsac, og at hans datter Margot nå går på skole i byen?

Etterforskningen tar en personlig og svært farlig vending. Og i takt med at Servaz, sammen med kollegene Esperandieu og Irene Ziegler, dykker ned i saken, åpenbares det at den gjemmer på gamle ritualer, hemmeligheter og tidligere synder.

I et kappløp mot tiden - og døden - må Servaz finne ut hva som kan være motivasjonen bak drapet på Diemar, og ikke minst, hvem det neste offeret vil være.

"En sang for druknede sjeler" er en uavhengig fortsettelse av Miniers første roman, "Hvis helvete var av is", og en perfekt konstruert, mørk og stemningsfull krim.

Selv om drapsgåten ikke har noe med den første romanen å gjøre, kan ikke det samme sies om store deler av historien. Mange av karakterene, inkludert seriemorderen Julian Hirtmann og kriminalførstebetjent Servaz' noe besværlige, men lojale medarbeidere, Esperandieu og Irene Ziegler, er med i denne boken, og har samtlige en bakhistorie som ble fortalt i "Hvis helvete var av is". Man kan lese "En sang for druknede sjeler" som en frittstående bok, men jeg vil likevel anbefale andre å lese "Hvis helvete var av is" først.

Men denne romanen er ikke desto mindre et fantastisk stykke arbeid, som omfatter et stort persongalleri, flere sidehandlinger og mye psykologisk angst, spesielt i hovedpersonen Martin Servaz' karakter. Det hjelper heller ikke at han fortsatt har følelser for moren til den drapsmistenkte Hugo, eller at datteren hans Margot, går på skole i byen der mordet fant sted, eller at seriemorderen Hirtmann har sendt han e-poster som inneholder trusler mot enten Servaz selv, eller noen av dem han bryr seg om. For øvrig gjør bokens intrikate plott den til en like mye psykologisk thriller som en krimroman. For når du tror at du endelig har grepet om én karakter, kommer det noe som vil få deg til å tvile på det.

"En sang for druknede sjeler" forfølger flere sidehandlinger og falske spor, men jeg synes faktisk det er en styrke. For Minier vever dem nemlig sømløst inn i selve hovedhandlingen.

Miniers talent for distinktive og flotte beskrivelser av selve miljøet og det atmosfæriske er utvilsomt stort. Og når det gjelder karakterrutviklingen fra første til andre roman, er den både fascinerende og god, selv om Martin Servaz fortsatt er hovedkarakteren, og således mest involvert i handlingen. Denne gangen får vi også se flere glimt av den unnvikende seriemorderen, Julian Hirtmann.

Noe jeg liker med Minier, er at han ikke synes å være redd for å gå lenger enn den gjennomsnittlige krimforfatter, og har laget et helhetlig og komplekst univers som er fantastisk å bevitne.

Minier skriver tydelig og lett forståelig. Ingenting synes å være tvunget eller lite gjennomtenkt. Plottet utfolder seg i stadig nye vrier og vendinger, mens Minier skreller av lag for lag, og avslører litt etter litt. Hele tiden mens spenningen bygger seg opp.

Minier har til nå utgitt to velskrevne krimromaner og utviklet en sterk personlighet i Martin Servaz. "En sang for druknede sjeler" er en bok som jeg ikke bare vil anbefale de med forkjærlighet for krim, men til alle som liker et intelligent plott med mye psykologisk spenning. Jeg ser i hvert fall frem til den neste boken i denne knallgode serien.

"En sang for druknede sjeler" er en absorberende roman som sitter i lenge etter at man har lest den.

"Den siste" av Alexandra Oliva

Den siste
Alexandra Oliva
Underholdning/Krim
352 sider
Oversatt av Carina Westberg, MNO
Cappelen Damm
2018

Alexandra Oliva ble født og vokste opp nord i delstaten New York. Hun har en bachelor i historie fra Yale University og en master i kreativ skrivekunst fra The New School. Hun bor i Pacific Northwest sammen med mannen sin. "Den siste" er hennes debutroman.

Alexandra Olivas debut, "Den siste", er en drivende psykologisk spenningsroman som reiser spørsmål om virkelighet og fiksjon, hvor raske vi er til å dømme og hvor lett vi lar oss manipulere.

Zoo har meldt seg på reality-serien "Skogen" (eller "Ført bak lyset") som handler om å overleve, vise utholdenhet og overvinne mentale utfordringer i den utilgjengelige villmarken i New England. Men det er ikke pengepremien på én million dollar som har lokket henne til å delta, men selve eventyret. Ett siste eventyr før hun og ektemannen Miles vil planlegge en familieforøkelse. Han vil ha barn, hun er ikke like sikker. Hun ønsker å kjøpe seg litt tid ved å bli med i

serien, deretter kan de ta diskusjonen om barn, når hun har kommet hjem igjen.

Konseptet går ut på at en gruppe på tolv deltakere må gå gjennom en rekke utfordringer langt unna sivilisasjonen. I løpet av serien kommer evnene deres til å bli satt på prøve og utholdenheten strukket til bristepunktet. Vinneren er den siste i spillet.

Ingen vet hvor lenge programmet vil gå, verken skaperne eller deltagerne. I kontrakten står det "ikke mindre enn fem uker og ikke mer enn tolv", men en fotnote forkynner at seksten uker er tillatt dersom det finnes formildende omstendigheter. Det eneste de vet er at "Skogen" har det største budsjettet en reality-serie noensinne har hatt, og at det er kameraer overalt.

Samtidig som serien spilles inn, inntreffer det utenkelige: en verdensomspennende pandemi truer med å utrydde store deler av sivilisasjonen. Zoo, som er fullstendig isolert, merker først ikke at spillet er over. Når Zoos faste kameramann én morgen, et stykke inn i serien, ikke dukker opp, regner hun bare med at det er kameraer rundt omkring i landskapet som filmer i stedet. Hun fortsetter bare å kjempe seg lenger inn i skogen uten å innse at det ikke lenger finnes ledetråder eller kameraer som er skjult i trærne, eller at forstedene hun til slutt kommer til, er lagt helt øde.

Sakte begynner det imidlertid å gå opp for henne, at det hun opplever er noe helt enn en reality-serie.

Eventyret er over. Zoo forsøker å komme seg hjem, tilbake til mannen sin. Og nå må hun for alvor lære å overleve.

"Den siste" er en meget god roman. Historien er original, spennende og intens.

For det første er premisset interessant i seg selv. Hvordan er det å være deltaker i en overlevelsesserie ute i villmarken, mens omverdenen blir angrepet av en dødelig pandemi. Hvordan finner man ut at noe er helt galt?

I tillegg er portrettet av Zoo troverdig og nyansert. Når vi etter noen kapitler har lært henne bedre å kjenne, forstår vi at hun ikke bare er den smilende, vennlige kvinnen, som kameraet ser, men at hun også har en kjerne av stål. Og at hun vil gjøre alt for å komme hjem igjen.

Dessuten er plottet uvanlig vellykket med en fortellerstruktur som underbygger spenningen helt til siste side.

Boken er særdeles velskrevet. Og med et levende språk og tett stemning, bygger forfatteren opp en meget nervepirrende og uhyggelig skildring av hva som skjer med et menneske som er helt overgitt til seg selv.

Skildringen av selve reality-serien inneholder mye skarp og syrlig kritikk. De tolv deltakerne blir avbildet på et vis som tilsynelatende gjør dem til overfladiske stereotyper, uten særlig dybde. Men jo mer man leser, jo mer ser man mennesket under det overfladiske laget som produksjonsteamet så gjerne vil at tv-seerne skal se.

Zoos historie rommer også så mye mer enn bare et ønske om å vinne mye penger. Hun er ikke engang der for pengene skyld, hun er der fordi hun er redd for å håndtere konfliktene i sitt eget liv og kjærligheten. Kjærligheten er imidlertid hennes viktigste drivkraft når verden vendes opp ned.

For øvrig spiller forfatteren på virkelighetsoppfatningen gjennom Zoo. For hva er egentlig virkelighet og hva er iscenesatt? Dette synes jeg fungerer veldig bra, og det er spennende, faktisk på grensen til det uhyggelige. Samtidig gir Zoos historie oss et innblikk i et menneskets psyke, som blir presset til det ytterste.

Historien fortelles vekselvis fra produksjonsteamets- og tv-seernes perspektiv, og gjennom Zoos opplevelser. Den går også frem og tilbake i tid. Det er spesielt å lese hvordan produsentene gir hver deltaker en spesifikk rolle gjennom klippingen av serien, mens man leser hva vedkommende faktisk gjør og mener. Dette ga meg tanker om hvordan vi oppfatter ting, og hvorledes tv-mediet i seg selv kan manipulere med vår oppfatning.

"Den siste" er en dristig og begivenhetsrik thriller, og en bok som fortjener stor oppmerksomhet!

"Sensommer" av Anders de la Motte

Sensommer
Anders de la Motte
Krim
398 sider
Oversatt av Bodil Engen, MNO
Aschehoug
2018

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har jobbet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 fikk han prisen for årets beste debut. Han har hatt stor suksess med thrillerne "MemoRandom" og "UltiMatum" (på norsk i 2016 og 2017). For "UltiMatum" vant han i 2015 Svenska Deckarakademiens pris for beste kriminalroman. Anders de la Mottes bøker er oversatt til 30 språk.

"Sensommer" er den første enkeltstående romanen i en planlagt serie på fire.

En isnende historie om gammel urett og dypt begravede familiehemmeligheter.

En sensommerkveld i 1983 forsvinner den fem år gamle Billy, fra en avsidesliggende gård utenfor den landlige småbyen Reftinge i Skåne. Det eneste sporet etter ham er en sko i den høye maisåkeren.

Politisjef Krister Månsson snur på hver stein for å finne svar på hva som skjedde med Billy. En stund mener han at de har funnet den skyldige. Bråkmakeren Tommy Rooth mangler alibi og har dessuten en pågående konflikt vedrørende jaktretten i den nærliggende Nordskogen med guttens onkel, Harald som eier store landområder og er i ledtog med hele bygda. Men uten bevis og ikke minst en død kropp, er alt bare indisier og Rooth slippes omsider fri fra anklagene. Han forsvinner umiddelbart fra landsbyen og sin egen familie. Ryktet om at han har dratt til sjøs sprer seg i området.

Tyve år senere møter vi Veronica Lindh, Billys eldre søster. Hun jobber som samtaleterapeut med sorgbearbeidelse som spesialitet og lever et ensomt liv i Stockholm. Kontakten hun har med resten av familien er svært så sporadisk. Hun har ikke vært hjemme i Reftinge på årevis, hverken på fødselsdager, i barnedåp eller begravelser, selv om hun naturligvis burde ha dratt dit.

Veronica har ikke fortalt noen om sin forsvunnede lillebror Billy, eller om moren Magdalena som tok sitt eget liv den påfølgende vinteren.

Via gruppeterapisamtaler søker hun nå trøst og distraksjon gjennom andre menneskers sorg.

Under en av gruppesamtalene dukker den unge mannen Isak opp. Han begynner å fortelle om bestevennen som på uforklarlig vis forsvant sporløst for mange år siden. Mannen ligner for øvrig veldig mye på et fantombilde som har blitt laget av hvordan Billy antakelig ville ha sett ut som voksen...

Fortellingen er rystende velkjent og Veronica tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. Hun må tilbake til Skåne, til sin ødelagte familie. Hun må søke svaret på spørsmålet ingen lenger vil stille. Hva skjedde den sensommeren for så lenge siden?

"Sensommer" er en lettlest og gripende bok.

Språket er enkelt og godt, og det er enkelt å holde tritt med handlingsforløpet. Allerede fra starten av, er spenningen til å ta og føle på, og sakte men sikkert dras vi inn i historien.

Tempoet er rolig, noe som ikke bare passer historien og tematikken svært godt, men som også gjør det lettere for oss lesere å komme under huden på karakterene (især hovedrolleinnehaver Veronica Lindh).

Selv om "Sensommer" tituleres som en kriminalroman, er den vel så mye et familiedrama. Og det var fremfor alt det interessante persongalleriet som appellerte til meg. Jeg er for øvrig svak for bøker som handler om dysfunksjonelle familier og deres hemmeligheter.

På troverdig vis, skildrer forfatteren hvordan en familie brytes ned av sorg og usikkerhet, og hvordan et samfunn kan reagere dersom noe som dette skjer, ihht. mistanker og ryktespredning.

Boken tar for seg tema som ubearbeidede traumer, familieforhold, nedarvede- roller og synder. Ting som aldri ble sagt, og ting som aldri burde ha vært sagt. Det er også en bok om motsetningene mellom by og land. De la Motte skriver i boken at det finnes to typer mennesker som vokser opp på landet. De som blir værende og de som forlater det så fort som de kan.

Forfatteren er også flink til å skildre den type konformitet som gjerne preger småstedene, der man er ikke bare er seg selv, men også foreldrene sine og besteforeldrene på begge sider.

Handlingen veksler mellom de klebrige sommerdagene i 1983 og nåtiden (2003), mens mysteriet langsomt avdekkes. Boken er satt sammen av korte kapitler, og handlingen preges av en snikende uhygge, og til tider er det riktig så spennende.

Til syvende og sist er "Sensommer" en engasjerende og interessant bok å lese, og jeg tror de fleste vil være enige med meg i det.

Anbefales!

mandag 26. februar 2018

"Frost - Olaf venter på våren" av Victoria Saxon

Frost
- Olaf venter på våren
Skrevet av Victoria Saxon
Illustrert av the Disney Storybook Art Team
Barnebok, 3-6 år
32 sider
Oversetter: Camilla Stendov
Egmont Litor
2018

Jeg tipper at mange hjerter små gleder seg nå: For her kommer en ny Frost-bok; om den elleville snømannen Olaf.

En kjølig morgen når vinteren er på hell, ser Olaf at vennene hans, Anna, Elsa og Kristoffer, gjør seg klare for å dra opp på fjellet. "Det er snart vår, så jeg må ta en titt på is-sagingsutstyret mitt", forteller Kristoffer. "Vår?" roper Olaf. "Hva med sommer?" "Jo, men våren kommer før sommeren. Våren har også ting å by på", sier Kristoffer. "Bare VENT OG SE." Anna, Elsa og Kristoffer forteller ham også om blomster, seilturer og dyreunger.

Olaf elsker sommeren, og tror derfor at han også vil elske våren. Olaf er veldig spent. Han vil ikke gå glipp av noen av vårens undere, og bestemmer seg derfor for å finne det beste stedet der han kan vente på våren. Han sitter og venter...i timevis! Hvem skulle trodd at det til og med kan være spennende å vente på våren!

Men noen har glemt å fortelle ham sannheten om våren, den kommer nemlig ikke på én gang, men gradvis...

Det er alltid en fornøyelse å få en velskrevet og flott illustrert barnebok i hånden, hvor det er like så mange ting å betrakte for den voksne leser som for barnets øye. "Olaf venter på våren" er en av den slags bøker.

Boken har en søt historie og er fylt med fargerike illustrasjoner.

"Olaf venter på våren" er en underholdende og morsom høytlesningsbok for både gutter og jenter i alderen 3 til 6 år. Den er lett å lese høyt, språket er tilpasset barn og handlingen er lett å relatere seg til. Dessuten har forfatteren en fabelaktig evne til å se hva som rører seg av tanker og ideer i hodet på Olaf.

Jeg vil tro at denne boken blir en aldri så liten favoritt blant småfolket!

søndag 25. februar 2018

"Fremdeles meg " av Jojo Moyes

Fremdeles meg 
Jojo Moyes
Roman
560 sider
Oversatt av Kjerst Velsand, MNO
Bastion Forlag
2018

Jojo Moyes (f. 1969) er født og oppvokst i London. Hun er utdannet journalist og har blant annet skrevet for avisen The Independent.

Hennes virkelige store gjennombrudd kom med boken "Et helt halvt år". Den ble raskt et internasjonalt fenomen og en bestselger verden over. I Norge har romanene "Et helt halvt år", "Den ene pluss en", "Etter deg" og "Paris for én" ligget som nr 1 på bestselgerlisten i hele 2014, 2015 og 2016.

Jojo Moyes har solgt over 31 millioner bøker internasjonalt og hun er tiårets mestselgende forfatter i Norge med over 1,1 millioner solgte bøker.

"Fremdeles meg" er den tredje og avsluttende romanen om Lou Clark, i bokserien som har bergtatt en hel verden.

Det handler om å våge å leve, være seg selv og å stole på kjærligheten…

Louisa (Lou) Clark har flyttet til fasjonable Upper East Side i New York, hvor hun i et år skal jobbe som personlig assistent for den 28 år gamle Agnes, som er gift med den meget velstående Leonard Gopnik.

Men hjemme i England har Lou måttet reise fra sin nye kjæreste, ambulansesjåføren Sam, og som kjent er ikke avstandsforhold de enkleste.

I sitt nye arbeid, presenteres Lou for en verden som ikke ligner de beskjedne kår hun selv kommer fra, og til stadighet blir hun minnet på at hun er utskiftbar. At hun kun er en ansatt, ikke en venninne.

Gopnik-familien introduserer Lou for byens absolutte overklasse, inkludert Joshua Ryan, en mann som på urovekkende vis kan minne om Will, og som tvinger frem bortgjemte følelser fra fortiden.

Lou aner ikke hva hun skal gjøre, men hun vet at det hun velger, kommer til å forandre alt...

Med tårene trillende nedover kinnene mine, kan jeg ikke si noe annet enn at forfatteren Jojo Moyes har gjort det igjen!

"Fremdeles meg" gir et vidunderlig gjensyn med Louisa Clark, og er en uavhengig fortsettelse av  "Et helt halvt år" og "Etter deg".

Som titlene i denne serien indikerer, er den røde tråden i "Fremdeles meg", samt de to forgjengerne, identitet. Hovedpersonen Lou har alltid tilpasset seg andre menneskers forventninger og deres behov, men står denne gangen fremfor et avgjørende veiskille i livet.

Det har vært en stor glede for meg å følge Lous utvikling gjennom denne boken, og hvordan hun følger Wills råd om bruke livet til å oppleve noe. Det har vært annerledes, men også uhyre interessant å lese om hennes opp- og nedturer i New York, og hvilke fordeler og ulemper det medfører å være langt hjemmefra.

Jojo Moyes' varemerke er lettflytende og sjarmerende underholdningsromaner med en vri, hvor sidene nærmest vender seg selv og hvor vi som lesere føler oss i et godt selskap. Slik er det også med denne romanen, som for øvrig kan leses selvstendig, selv om det er mange referanser til de to første bøkene i serien. I tillegg drøfter Moyes også tematikk som sosial indignasjon og klasseforskjeller.

Dessuten gir boken et fantastisk portrett av New York.

"Fremdeles meg" er en svært god roman, og et must for deg som har lest de to foregående bøkene om Louisa Clark.

Kan varmt anbefales!

tirsdag 20. februar 2018

"Krittmannen" av C.J. Tudor

Krittmannen
C.J. Tudor
Krim
352 sider
Oversatt av Guro Dimmen
Cappelen Damm
2018

C.J. Tudor hadde skrevet i over ti år, opplevd en rekke refusjoner og erkjent at hun aldri kom til å få noe gjennombrudd da den strålende ideen kom. Den lille datteren hennes fikk en boks med kritt i bursdagsgave og sammen tegnet de figurer i hele oppkjørselen. Da Tudor gikk ut om kvelden oppdaget hun at krittfigurene så skumle ut i mørket - veldig skumle! Det er nettopp disse figurene som er utgangspunktet for "Krittmannen". I tillegg til Norge, er boken under utgivelse i 37 andre land.

1986 - Eddie Adams og vennene hans (Metal Mickey, Fat Gav, Hoppo og Nicky) møtes alltid på lørdager, men denne lørdagen er imidlertid spesiell; tivoliet er i byen. Tivoliet kom til byen hvert år og ble satt opp i parken like ved elven. Men dette var det første året de fikk lov til å dra helt alene, uten en voksen som fulgte med.

"Jeg kunne allerede høre den svake dunk, dunk-lyden fra tivoliet, og jeg luktet hamburgere og sukkerspinn. Denne dagen kom til å bli perfekt."

Men det som begynner som en fantastisk dag, ender med en tragedie. Det var den siste normale dagen for dem alle, en dag som viste Eddie hvor fort livet kan forandre seg.

"Jeg tror kanskje det var første gangen jeg innså hvordan alt kan forandre seg på et blunk. Hvordan alt det vi tar for gitt, plutselig kan rives bort."

Men det er enda mer horror i vente...

Livet fortsetter, og kameratgjengen gjør sitt beste for å legge den horrible dagen bak seg. Men hendelsen vil for alltid ligge der å ulme i Eddies sinn.

Når en av Eddies venner får en stor bøtte full av kritt i ulike farger i bursdagsgave, er guttene langt i fra imponerte. Likevel finner de snart en god bruk for krittet. Det er nemlig en fin måte å bruke krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder til hverandre på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente...

2016 - Eddie (Ed) er nå førtito år gammel. Han bor fortsatt i barndomshjemmet sitt, og vil så gjerne tro at fortiden ligger bak ham. Men faktumet er at han aldri har klart å gå inn i et seriøst forhold, han tilbringer fortsatt tid med Gav og Hoppo, og jobber som lærer på skolen der han selv gikk.

Plutselig mottar han et brev fra en ukjent avsender som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann med en løkke om halsen. Da fortiden begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over...

"Krittmannen" er en velskrevet bok med en unik historie.

Det er ikke lett å tro at dette er C.J. Tudors debut roman. For "Krittmannen" er en bok som virkelig lykkes med å holde sine lesere engasjerte fra aller første side. Historien er primært et mysterium. Den er tidvis nokså voldsom, men har likevel mye på hjertet. Samtidig byr historien på mange overraskende vendinger. Og om ikke det var nok, fremkaller den mange nostalgiske følelser, især for de av oss som har opplevd 80-tallet.

Handlingen finner sted i den søvnige engelske landsbyen Anderbury - som ligger noen mil utenfor Bournemouth - og beveger seg sømløst mellom fortid og nåtid. Ikke alle forfattere evner å gjøre dette på en like elegant måte, men Tudor tilnærmer seg denne måten å bygge et plott på, ved å navngi kapitlene med det året de finner sted. Denne måten å sette sammen alle brikkene på, gjør det hele til en forholdsvis tempofylt fortelling, der hvert kapittel ender med en cliffhanger. Og når alle kortene til sist ligger på bordet, synes ingenting å være slik det utgir seg for...

"Krittmannen" adresserer vanskelig tematikk som voldtekt, abort, mobbing og ikke minst drap.

Men denne boken handler ikke bare om et drap, det er bare rammen rundt historien. Den handler om å bevege seg fra barnas verden og over i en verden som er kimen til de voksnes liv. For når vennegjengen finner liket, så har de også funnet deler av seg selv som ikke hører hjemme i barnas verden.

Eddie er romanens hovedforteller, og det er gjennom hans tanker og erfaringer vi lærer hendelsene å kjenne.

Karakterene avbildes på imponerende vis. Jeg synes at Tudor har en meget god forståelse av hva som gjør oss menneskelige i alle våre svakheter, og hun er slettes ikke redd for å vise det slemme, det ondskapsfulle, det forledede og det sårbare som på ulike måter ulmer under overflaten på oss alle, som for øvrig er det som gjør "Krittmannen" til en så fengslende bok. Hun utforsker videre hvordan vi alle blir formet av tilfeldighetene, ulike hendelser og andres oppfatninger av hvem og hva vi er.

"Krittmannen" er definitivt en anbefalelsesverdig roman.

Gå for all del ikke glipp av denne boken!

onsdag 14. februar 2018

"Perlesøsteren" av Lucinda Riley

Perlesøsteren
Lucinda Riley
Roman
606 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2018

Lucinda Riley er født i Irland, og etter en tidlig karriere som skuespiller skrev hun sin første bok da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble hennes internasjonale gjennombrudd, den er oversatt til 34 språk og har solgt over åtte millioner eksemplarer på verdensbasis.

Blant bøkene hennes er serien "De syv søstre". De tre første bøkene i denne serien, "De syv søstre", "Stormens søster" og "Skyggesøsteren" har vært på toppen av europeiske bestselgerlister, og rettighetene til å lage tv-serie er solgt til et produksjonsselskap i Hollywood.

Lucinda bor sammen med mann og fire barn i North Norfolk i England og West Cork, Irland.

"Perlesøsteren" er bok nummer fire i den fascinerende og spennende serien "De syv søstre" - som forteller historien om de adopterte søstrene og er løselig basert på mytologien rundt stjernehopen med samme navn.

Hvis du har lest de foregående bøkene i serien, vet du at Star og CeCe ikke lenger har et så nært forhold som de pleide å ha - nå har Star funnet den store kjærligheten og sin biologiske mor.

Denne gangen er det CeCes tur til å dykke ned i sin familiehistorie.

Etter adoptivfaren Pa Salts død, slutter hun på kunstakademiet i London, og drar avgårde for å finne sitt biologiske opphav.

Hun trosser den medfødte flyskrekken, og reiser til Thailand og Australia. Men CeCe flykter ikke til noe, hun flykter fra noe; de skuffelsene livet i London har ført med seg.

Et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden, leder henne til dette landet; med et stopp på veien i Thailand, hvor hun treffer en mann som vekker følelsene i henne.

Men Ace er en mann med hemmeligheter. Selv om han skjuler sin egentlige identitet for CeCe, gir han henne likevel en ny forståelse for vennskap. Dessuten hjelper han Cece med å legge noen av brikkene på plass i det puslespillet som fører henne videre til Australia.

Handlingsforløpet går også hundre år tilbake i tid og forteller historien om Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh som får muligheten til å reise til Australia som ledsagerske.

Kitty har blitt sendt til Australia for å følge en eldre, rikere dame fra hennes hjemby i Skottland. Her befinner hun seg i en situasjon hvor de to tvillingbrødrene Drummond og Andrew, forelsker seg i henne. Den ene av dem er vilter og ustyrlig, den andre er en ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske. Hun gifter seg med én av dem. Historien følger videre dette ekteskapet, sønnen de får, og det livet Kitty skaper seg i Broome, mens hun må hanskes med hendelser av følelsesmessig og uheldig karakter.

Etter hvert får vi også rede på hva slags relasjon CeCe har til Kitty, noe som ikke er så lett å gjette seg til på forhånd.

Romanen utforsker også den gamle aboriginkulturen og aboriginisk kunst. Naturen har vært en viktig inspirasjonskilde for dette urfolket, som også har utviklet en helt spesiell maleteknikk hvor de bruker pinner til å male bilder. Bildene er gjerne fortellinger og historier om deres egen hverdag som nomadefolk, om leirplassen, veien de gikk, hvem de møtte og hva de spiste.

Det er noe dypt inne i Cece som påvirkes av energien i området. Kreativiteten våkner og med hjelp fra de hun møter på reisen, begynner hun å tro at dette enorme kontinentet kan tilby henne noe hun ikke trodde var mulig: en følelse av å høre til.

Jeg må innrømme at jeg var litt bekymret for å lese en hel bok om Cece - hun har ikke akkurat vært den av søstrene jeg har likt mest i de foregående bøkene - og jeg var derfor ikke sikker på om jeg i det hele tatt ville like "Perlesøsteren". Vel, jeg trengte ikke å være bekymret. Lucinda Riley gjør nemlig en særdeles god jobb med å skrive Ceces historie. En historie om å komme ut av skallet og bli et individ som ikke alltid trenger å måtte lene seg på søsteren Star. Til å begynne med er Cece litt ugjenkjennelig, men jeg så etter hvert en utrolig styrke i henne og en personlig vekst gjennom hele boken. Hennes historie er fylt med håp, men også med et snev av tristhet, som alt i alt har blitt til en engasjerende og avhengighetsskapende roman.

Karakterene er som alltid hos Riley, svært autentiske og man føler at man kjenner dem.

Det jeg finner bemerkelsesverdig ved bøkene i denne serien, er hvor kraftfulle og sterke de kvinnelige karakterene er. Hver og en av søstrene utviser nemlig så mange kvaliteter, noe som også gjør dem til svært gode rollemodeller.

Både fortidens historie om Kitty og nåtidens historie om Cece, er godt fortalt og spennende, og det var et gledelig gjensyn hver gang handlingen skiftet fra den ene til den andre fortellingen.

Lucinda Riley har et usedvanlig godt skrivegen, som gjør hennes lange, episke romaner til en fornøyelse å lese.

Og med "Perlesøsteren" har hun igjen skrevet en historie som er minneverdig og unik, der både detaljene og den modenheten som reflekteres i hennes måte å skrive på, skinner igjennom hver eneste side.

Hvis du ennå ikke har oppdaget Rileys bøker, er "Perlesøsteren" et fint sted å begynne. Du trenger nemlig ikke å lese De syv søstre-bøkene i rekkefølge, da de alle fungerer utmerket som frittstående bøker.

Boken er for øvrig tykk, men den føles aldri for lang, dels fordi den er delt i to handlingsforløp og dels fordi språket er så utrolig godt og lettleselig.

Vi har nå kommet fire bøker ut i denne storslåtte serien, og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Jeg er spent hva vi har i vente, og bl.a. på løsningen av det store mysteriet rundt Pa Salt. Hvem var han og hvorfor adopterte han alle disse jentene? Og hvem er egentlig den syvende søsteren? Jeg håper vi vil få flere svar i de kommende bøkene, selv om visse mysterier bare ser ut til å eskalere i størrelse. Men, jeg liker det, og det gir meg bare enda mer lyst å lese disse bøkene flere ganger for å se om det er ledetråder jeg ikke oppdaget ved første lesning.

Nå klarer jeg nesten ikke å vente på neste bok! Anbefales varmt!

lørdag 10. februar 2018

"100 umistelige ting" av Lucy Dillon

100 umistelige ting
Lucy Dillon
Roman
432 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Bazar Forlag
2018

Lucy Dillon er født i Cumbria i England og har arbeidet mange år i bokbransjen.

Hun vant The Romantic Novelist Association's Novel of the Year Award i 2010 for "Ensomme hjerter og hjemløse hunder". Siden har Dillon befestet sin posisjon som en av Englands bestselgende forfattere av romantiske romaner, og også i Sverige og Tyskland selger bøkene hennes i store opplag. Hun får stadig flere entusiastiske lesere internasjonalt. I 2015 vant hun The Romantic Novelist Association Contemporary Novel of the Year for "100 umistelige ting".

"100 umistelige ting" er en varm og oppmuntrende feelgood-roman om å gjøre en omstart i livet.

Den trettitre år gamle Gina (Georgina) Bellamy fra Longhampton, har hatt noen år hun helst vil glemme. Hun er nyseparert, etter å ha vært gift i litt over fem år med Stuart. Men disse fem årene har ikke bare bydd på ekteskapelige problemer, som en utro ektemann. Gina har i samme periode også hatt brystkreft.

Hun jobber i prosjektledelsesfirmaet Stone Green, som holder til i en ombyd lagerbygning med utsikt over kanalen i Longhampton.

Gina har stor forkjærlighet for gamle hus med spennende historier. Men etter separasjonen, har hun måttet forlate sitt eget gamle hus; det viktorianske rekkehuset som hun og Stuart hadde forvandlet fra en fuktskadet og dårlig forfatning, til det boligmagasiner ville ha kalt "et varig hjem".

Nå har hun nettopp flyttet inn i en liten leilighet. Denne leiligheten er en ny start. Hvit og ren, og ikke minst hennes.

Men etter at flyttefolkene har vært der med alle eiendelene hennes, føles plutselig ikke den stille, hvite leiligheten så romslig lenger. På soverommet er to av veggene fullstendig dekket av esker som inneholder klær. To tredeler av stuen er full, slik at de hvite veggene er skjult bak brune pappflater. Eiendelene hennes dynger seg opp hvor enn hun ser.

En mørk sky glir over det gode humøret hennes...

En av selvhjelpsbøkene som venninnen Naomi har prakket på henne, handler om en mann som kvittet seg med alt han eide bortsett fra hundre livsviktige ting. Etter dette følte han seg visstnok friere enn før.

Gina lurer på om dette er noe hun kan klare. Det virker nemlig helt feil å ødelegge den minimalistiske leiligheten med en masse rot. Dessuten vil det være bra for henne å utvise disiplin. Men hvilke hundre ting trenger hun, egentlig?

Hun beslutter at alt som betyr noe for henne, skal stå fremme hele tiden, ikke være stuet bort i et eller annet skap. Og fra nå av skal hun bare ta med ting inn i leiligheten som er til nytte eller gjør henne glad, helst begge deler. Det hun velger å fylle leiligheten med, må dessuten fortelle noe om hvem hun er nå.

Det er ikke plass til noe som hun ikke virkelig liker eller trenger, så hun bestemmer seg for å beholde hundre ting fra sitt tidligere liv som hun ikke kan klare seg uten. Alt annet må vekk. Da vil hun kunne sette ordentlig pris på de hundre tingene, i stedet for at hun har skuffer fulle av ting hun aldri tar frem.

Hundre er for øvrig et fint rundt tall, og innbefatter ikke livsnødvendigheter, som for eksempel undertøy. Likevel trenger hun noen regler, for hvor skal hun ellers begynne?

Dette blir utgangspunktet for prosjektet hun kaller "100 umistelige ting".

Men å gjøre en omstart er vanskeligere enn hun tror. Det hele viser seg å bli en lang indre reise for Gina.

Og mens hun går igjennom tingene, fortelles hennes historie, helt fra barndommen av, hvor hun mistet sin far bare 4 år gammel, fikk en stefar hun aldri kom godt overens med, til den altoppslukende ungdomskjærligheten som endte i en ulykke.

Gina må se fortiden i øynene, og for å kunne gå videre i livet må hun tilgi andre og ikke minst seg selv.

Med på sidelinjen, hele veien, er Ginas mor, som aldri forsømmer en mulighet til å kritisere henne eller gi gode råd, og hennes eneste venninnen Naomi, som derimot er der ett hundre prosent for henne. Kort sagt, Gina skal gjøre opp med hele sin fortid og prøve å finne nye ben å stå på, og mens hun forsøker på det, dukker det plutselig opp en hjemløs greyhound. Og når kjærligheten etter hvert kommer innen rekkevidde, vet hun hvor viktig det er å ta vare på hvert eneste lykkelige øyeblikk.

"100 umistelige ting" er en hyggelig og sjarmerende bok.

Språket er variert og flytende, karakterene gjenkjennelige og historien både søt og alvorspreget, med mye god moral.

Lucy Dillon går dessuten elegant inn på tyngre tema, som kjærlighetssorg, brystkreft og hvilke tanker man har om det å bli mor etter en tøff kreftbehandling, mens hun vever en fortryllende historie rundt det hele.

Boken handler bl.a. om vennskap, familieforhold, hemmeligheter, og livet generelt. Dette er primært en feelgood roman, men Dillon gjør det også spennende for oss når hun forteller hva som egentlig skjedde mellom Gina og hennes første kjærlighet.

Noe av det jeg likte aller best ved boken, var karakterene.

Foruten Gina, blir vi kjent med Naomi, den uunnværlige, trofaste og ærlige venninnen; Buzz, en stakkars greyhound; et ektepar som ansetter Gina for å hjelpe dem med å pusse opp det huset Gina selv alltid har drømt om å bo i; Ginas mor, som ikke er den mest omgjengelige personen; så vel som den hundeglade Rachel, som vi ble presentert for i Lucy Dillons første romanen, "Ensomme hjerter og hjemløse hunder".

Jeg likte "100 umistelige ting" særdeles godt. Det er en avkoblende, engasjerende og lettlest bok. Noen som for øvrig også liker boken, ut i fra det man kan lese på forsiden, er forfatteren Jojo Moyes. Det synes jeg ikke er det minste rart. Den kan nemlig minne mye om en av Moyes' egne bøker, og en svært vellykket sådan. Så, hvis du liker bøkene til Jojo Moyes, vil nok denne falle i smak.

"100 umistelige ting" er en hjertevarm, håpefull, gjennomtenkt og rørende bok om å gi slipp på fortiden, ikke bekymre seg for fremtiden og gripe nåtiden med begge hender.

fredag 9. februar 2018

"Syndflod" av Kristina Ohlsson

Syndflod
Kristina Ohlsson
Krim
464 sider
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal Norsk Forlag
2018


Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og med bakgrunn som analytiker i Säpo, og arbeid med terrortrusler i Europa for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa), har Ohlsson mer kjennskap til verdenspolitikken enn de fleste av oss. Likevel ble en ni til firejobb for kjedelig for henne. Forfatterlivet fristet mer, og siden 2012 har hun vært forfatter på heltid.

Kristina Ohlsson er på rask tid blitt en av de mest suksessrike krimforfatterne i Sverige. Siden krimdebuten "Askepott" i 2009, har hun skrevet 17 bøker i ulike sjangre. Hun er også nominert til en rekke gjeve priser, og bøkene hennes er oversatt til 25 språk.

Kristina Ohlsson er født i 1979, kommer opprinnelig fra Kristianstad, men har nå bodd i Stockholm i mange år.

Bøkene om Fredrika Bergman og Alex Recht har tatt verden med storm. De er hyllet av både kritikere og lesere.

"Syndflod" er den sjette kriminalromanen med Alex Recht og Fredrika Bergman.

En eldre mann blir funnet død i en skinnlenestol foran peisen i den store villaen der han bor i Nacka, skutt i brystet fra kloss hold. En merkelig detalj er at han har sin datters giftering på lillefingeren. Det er ingen åpenbare tegn til kamp i huset, noe som kan tyde på at offeret og gjerningsmannen kjente hverandre. I hvert fall såpass at han slapp ham inn i sitt eget hjem. På samme tid, i samme by, er en begravelsesagent overbevist om at noe forferdelig har skjedd med broren og hans familie. De skulle visstnok emigrere til Australia, men forlot sitt hjem i all hast med vask i tørkeskapet, oppvask i oppvaskmaskinen og garderobeskapene fulle av klær. Nå prøver han å overtale politiet til å etterlyse familien, men hans personlige kontakt på politihuset forteller at de har hatt kontakt med broren, som har bekreftet at det ikke er noe i veien. Og i nærheten av disse to skjebnene, er det en kvinne som er livredd sin mann, som synes å bli mer og mer farlig. Hun er villig til å gå svært langt for å beskytte seg selv og deres to barn.

Tre saker som alle ender hos Fredrika Bergman og Alex Recht på forskjellige måter. Men det som i utgangspunktet synes å være tre helt separate hendelser, viser seg å være tett forbundet med hverandre, og de ledes inn i en etterforskning der gamle synder kommer til overflaten. Noen legger dessuten igjen kryptiske beskjeder personlig adressert til Alex. Det er noen som vil hjelpe dem på rett spor. Men hvem er den anonyme brevskriveren? Tiden ser ut til å renne bort uten at det gjøres noen betydelige framskritt i etterforskingen og etterforskerne famler i blinde, da en samtale fra en tidligere kollega plutselig bringer dem et skritt nærmere løsningen.

Samtidig skjer det ting på hjemmefronten. Fredrikas ekteskap med den mye eldre Spencer utsettes nemlig for store belastninger, noe som selvsagt påvirker henne i arbeidet som etterforsker.

"Syndflod" er en velskrevet og særdeles spennende kriminalroman.

Kristina Ohlsson er en av mine favorittforfattere innen krimsjangeren. Jeg var svært begeistret for hennes foregående bøker om Fredrika Bergman og Alex Recht, så vel som "Lotus blues" og "Mios blues", så jeg hadde høye forventninger til "Syndflod". Jeg ble heldigvis ikke skuffet, og syntes den levde både opp til forventningene og forgjengernes høye nivå.

Som bokens tittel antyder, handler det denne gangen om synder i flertall. Alle karakterene har nemlig store eller små synder på samvittigheten. Spørsmålet er bare hva og om man har gjort noe for å sone for dem. Men én person ønsker sette alt i rette skikk og tar loven i egne hender.

Språket er godt, og det er lett å holde oversikten. Det samme kan sies om person- og miljøbeskrivelsene. Man får et godt innblikk i etterforskernes liv, både privat og profesjonelt. Man kan føle deres engasjement når situasjoner spisser seg til og adrenalinet suser. På samme tid får man effektfull innsikt i politiets arbeide og hvilke teknikker som benyttes når mord skal oppklares.

Plottet er ugjennomskuelig og de ulike personlige problemene våre hovedpersoner må konfrontere, er både relevante og realistiske. Jeg synes at de utgjør et godt supplement til selve kriminalhistorien, slik at ikke alt bare blir mord og politiarbeid.

Romanen er for øvrig delt inn i seksjoner som er oppkalt etter dager, f.eks. mandag. De er lange og gir en usikker følelse av hvor lenge saken varer. Det har en fin effekt, noe som fører oss lesere fremover.

"Syndlod" har dessuten flere referanser til de tidligere bøkene i serien. Dette vil definitivt gi en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, for de av dere som har lest disse.

Boken kan derimot fint leses frittstående. Men den som har lest de andre bøkene i serien vil erfare at samspillet mellom Alex Recht og Fredrika Bergman nå får ytterligere dybde og dimensjon.

Dessverre tyder det meste på at Ohlsson er ferdig med å skrive om Alex Recht og Fredrika Bergman. Jeg hadde gjerne sett at det hadde kommet flere bøker om dette paret, men det er jo lov å håpe at Kristina Ohlsson etter hvert vil komme på andre tanker.

"Syndlod" bør leses av alle som liker krim!

onsdag 7. februar 2018

"Jenta uten hud" av Mads Peder Nordbo

Jenta uten hud
Mads Peder Nordbo
Krim
384 sider
Oversatt fra dansk av Erik Krogstad
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Mads Peder Nordbo er utdannet i nordiske språk, litteratur og filosofi. "Jenta uten hud" er hans fjerde bok og hans internasjonale gjennombrudd. Forfatteren kommer fra Fyn i Danmark, men har de siste årene bodd i Nuuk på Grønland.

"Jenta uten hud" er en krim fra Grønland som har vakt internasjonal oppsikt. Innen utgangen av 2018 vil boken være utgitt i 18 land. Det er den første boken i en planlagt serie.

Mathew Cave er en dansk journalist i slutten av tjueårene. Han er født på Grønnland, i Thule, av en dansk mor og en amerikansk far. Faren hans var en amerikansk soldat som tjenestegjorde på Thulebasen, og det var der han møtte moren til Matthew. Imidlertid vokste Matthew opp i Danmark med sin mor, men er nå tilbake på Grønland, nærmere bestemt i Nuuk. Han har flyktet fra minnene om samboeren Tine og deres ufødte datter Emily, som omkom i en trafikkulykke. Samtidig kan han kanskje finne sannheten om sin forsvunnede far. Det eneste sporet han har etter faren,

er et gammelt postkort, som var kommet et par måneder etter at Matthew og moren hadde flyttet tilbake til Danmark, sendt fra Nuuk i august 1990, før han forsvant.

Siden Matthew ankom Nuuk, noen måneder tidligere, har han jobbet for den lokale avisen, Sermitsiaq. Én dag blir han og en kollega, den unge og entusiastiske fotografen Malik, sendt ut til kanten av innlandsisen for å dekke oppdagelsen av et potensielt oppsiktsvekkende funn: Et mumifisert lik, antakelig av en nordisk mann fra vikingetiden.

Men det er noe ved liket som ikke helt stemmer overens med mumie-teorien. Det er nemlig nakent, bare innsvøpt i en brungul reinsdyrpels. I tillegg ligger det skjult i en bresprekk på en litt rar og bemerkelsesverdig måte. For sikkerhets skyld, sender politiet i Nuuk bud på en dansk rettsmedisiner og kriminaltekniker for å se på funnet.

Kaoset bryter løs da mumien forsvinner, og politimannen som sto vakt, blir funnet drept på det mest bestialske vis, sprettet helt opp og tømt for innvoller.

En av de eldre betjentene, tilbake på politihuset i Nuuk, mener å ha hørt snakk en lignende sak fra 1973. Noe med fire menn som ble drept på samme grusomme måte som den unge politimannen på funnstedet. Han har en gammel skinninnbundet notisbok liggende, som Matthew får låne, etter etterforskeren som den gang hadde saken. Notisboken avslører et grusomt fellestrekk ved de fire drepte mennene, nemlig at samtlige av dem var mistenkt for å ha seksuelt misbrukt sine mindreårige døtre. Ut i fra det han leser, bestemmer Matthew seg for å nøste videre i saken og finne sannheten, men det tar ikke lang tid før han selv befinner seg i livsfare.

Han får uventet hjelp av den unge inuitt-kvinnen, Tupaarnaq Siegstad, som nettopp er løslatt etter å ha sonet tolv år i fengsel i Danmark. Som femtenåring ble hun arrestert for å ha skutt moren og to småsøstre og skåret faren i hjel. Siden hun var tilsølt med blod og hadde morens ulo i hånden ble hun mistenkt og snart syndebukk. Den påståelige drapsmetoden på faren, minner dessuten mye om den som ble benyttet på poitimannen som skulle passe på mumien. Men var hun egentlig skyldig, eller var det bare en enkel måte å avslutte en sak på? For øvrig er Tupaarnaq snauskallet og hennes kropp full av tatoveringer, tatoveringer som visstnok dekker enda verre merker på huden.

Sammen må Matthew og Tupaarnaq konfrontere sterke krefter som ikke skyr noen midler for å skjule sannheten - en sannhet som er mer grusom enn noen av dem kunne ha forestilt seg.

"Jenta uten hud" er en særdeles spennende og velkomponert roman. Handlingen utspiller seg på Grønland (i august 2014, med noen få tilbakeblikk til november 1973), i et vilt og vakkert landskap, men i et samfunn som er preget av flere dype motsetninger mellom urbefolkningen og den danske staten.

Boken fanger leseren fra første setning, og med sitt gnistrende språk gir den en leseopplevelse som jeg mener er blant de aller beste i denne sjangeren på lenge.

Plottet er uforutsigbart, og karakter- og miljøbeskrivelsene både flotte og troverdige.

Miljøskildringene er storslåtte, og de gir god innsikt i hva som foregår. Som leser kan man nærmest fornemme den isende kulden.

Vi får også et godt innblikk i samfunnet på Grønland.

Hovedpersonen, Matthew Cave, portretteres godt. Forfatteren drar oss med inn i hans sorg over tapet av samboeren Tine og deres ufødte datter Emily, noe som får Matthew til å fremstå mer menneskelig. Han er sympatisk og ikke minst gjenkjennelig, en person man utvilsomt vil vite mer om. Tupaarnaq kan derimot minne om en slags grønlandsk Lisbeth Salander. Det skyldes ikke primært hennes mange tatoveringer, men selve oppveksten og hvorledes hun handler, som jeg synes har visse likheter med det svenske motstykket, uten at hun av den grunn blir en blek kopi.

Handlingsforløpet er gjennomtenkt og uhyre fengende, og det holder hele veien. Selv på de aller siste sidene overraskes man over handlingens utvikling.

Mads Peder Nordbo er definitivt en dyktig forfatter, og historien han forteller er både velskrevet og velformulert, men også meget spennende.

"Jenta uten hud" er en bunnsolid, autentisk og fremfor alt, en forrykende bok som med få grep tar pusten fra leseren og gjør den umulig å slippe, før aller siste side er ferdiglest.

Dette er for øvrig første bok i en planlagt trilogi. Nå venter jeg utålmodig på Mads Peder Nordbos neste utgivelse på norsk.

"Jenta uten hud" er en bok jeg helt klart vil anbefale.