mandag 28. august 2017

"Den forrige jenta" av J.P. Delaney

Den forrige jenta
J.P. Delaney
Thriller
384 sider
Oversatt av Torill Hansen, MNO
Bazar Forlag
2017

J.P. Delaney er pseudonym for en forfatter som tidligere har skrevet flere bestselgende romaner under andre navn.

"Den forrige jenta" gis ut i 35 land og skal filmatiseres av den Oscar-vinnende regissøren Ron Howard. Boken gikk rett inn på topp fem på bestselgerlisten til New York Times.

Etter en personlig tragedie leter Jane etter et nytt sted å bo, men i London vokser ikke akkurat billige leiligheter på trær. Det er først når hun kommer over en rimelig minimalistisk hi-tech leilighet i Folgate Street nr. 1, at interessen vekkes. Imidlertid stiller utleieren, som for øvrig er arkitekten bak den utsøkte bygningen, en rekke uvanlige betingelser til en fremtidig leietaker. For å få lov til å bo i leiligheten, må man først besvare en test med 35 svært nærgående spørsmål. Kommer man over den kneiken, blir man invitert til et personlig intervju. Megleren ber Jane ikke ha for store forhåpninger. Det er nemlig en minimal mulighet for å bli godkjent. De fleste blir enten avvist, eller så flytter de raskt ut

igjen. Men Jane mener at den flotte leiligheten må være verdt disse utfordringene!

Med leieforholdet følger dessuten en rekke merkelige regler, og totalt rundt to hundre bestemmelser, for eksempel ingen bøker, ingen bilder på veggene, ingen personlige pyntegjenstander. Kontrakten omfatter dessuten jevnlige inspeksjoner. Pluss at rengjøreren må rapportere alle brudd på reglene til driftskontoret.

Ikke lenge etter at Jane har flyttet inn, oppdager hun at en tidligere leietaker ved navn Emma døde i leiligheten under tragiske omstendigheter. Når Jane erfarer at det er vel mange likheter mellom henne selv og Emma, kan hun Ikke annet enn å undersøke saken nærmere. Hun kommer i kontakt med både politibetjenten som etterforsket saken, Emmas eks-kjæreste og andre bekjente, og med eieren av huset, den eksentriske og berømte arkitekten Edward Monkford. Det er ikke enkelt å finne ut hva som egentlig har skjedd, men når det går opp for Jane at Emmas død ikke er det eneste dødsfallet som har funnet sted i huset, blir hun bekymret for å bli boende. Men det er svært vanskelig å komme seg bort...

"Den forrige jenta" er en velkomponert og spennende psykologisk thriller.

De to hovedpersonene, Emma og Jane, sine historier følger hverandre simultant og er bemerkelsesverdig like. Kapitlene veksler mellom disse, og flettes sammen på en ganske uhyggelig måte.

Plottet ligner ikke på mye av det jeg tidligere har lest. Det er som om selve huset i Folgate Street nr. 1 er en av karakterene i handlingen, og det i seg selv er spesielt. Men også handlingsforløpet er unikt.

Handlingen er ubehagelig fengslende og jeg hadde store problemer med å legge boken fra meg. Dramaturgien er stram, spenningskurven er jevnt stigende og avslutningen er overraskende og godt skrudd sammen.

Jeg likte at handlingen ikke føltes oppjagende, men at den heller var litt treg, med en langsom oppbygging, uten at det ble for kjedelig. Jeg likte også skrivestilen og selve språket godt. Det var lettleselig og fikk handlingen til å flyte i en uanstrengt og upretensiøs strøm.

Dessuten likte jeg hvordan karakterene, spesielt Emma og Jane, fremsto. Man lærer dem å kjenne gjennom tilbakeblikk, tanker og samtaler, og langsomt blir deres livshistorier utfoldet på godt og ondt.

Boken er, som nevnt, bygget opp slik at man følger de to karakterene kontinuerlig; Da: Emma og Nå: Jane. Begge kvinnene flytter på forskjellige tidspunkter og uavhengig av hverandre inn i det samme mystiske huset som er tegnet og leid ut av en svært markant personlighet med et bredt spekter av regler. Umiddelbart har de to kvinnene ingenting til felles, men så likevel... Historien veksler mellom de to kvinnenes perspektiv, i annen hvert kapittel, uten at det på noe tidspunkt blir forvirrende.

Den karismatiske Edward Monkford, som for øvrig er arkitekten bak Folgate Street nr. 1, er også en av bokens hovedpersoner.

"Den forrige jenta" er nesten uutholdelig spennende, uten overdreven bruk av vold og blod, og det fungerer faktisk svært godt at historien blir fortalt i både da- og nå kapitler.

Noe jeg derimot ikke likte ved boken, er at det ikke er mye til kronologi i handlingen. Det er ikke helt enkelt å vite om det har gått en uke eller en måned, siden man sist leste om Emma eller Jane.

Jeg lot meg uansett fange av handlingen fra aller første side, og ble til stadighet overrasket, etter hvert som de ulike brikkene falt på plass.

"Den forrige jenta" er en svært spennende og intelligent thriller. Den inneholder ingredienser som kjærlighet, spenning, ubesvarte spørsmål, og karakterer som man ønsker å vite mer om.

Boken bør i høyeste grad appellere til lesere som liker en god psykologisk thriller.

onsdag 23. august 2017

"Kjærlighetsbrevet" av Lucinda Riley

Kjærlighetsbrevet
Lucinda Riley
Roman
512 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2017

Lucinda Riley er født i Irland, og etter en tidlig karriere som skuespiller skrev hun sin første bok da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble hennes internasjonale gjennombrudd, den er oversatt til 34 språk og har solgt over åtte millioner eksemplarer på verdensbasis.

Blant bøkene hennes er serien "De syv søstre", som forteller historien om syv adopterte søstre, og er løselig basert på mytologien rundt stjernehopen med samme navn. De to første bøkene i serien, "De syv søstre" og "Stormens søster", har vært på toppen av europeiske bestselgerlister, og rettighetene til å lage tv-serie er solgt til et produksjonsselskap i Hollywood.

Lucinda bor sammen med mann og fire barn i North Norfolk i England og West Cork, Irland.

Det så lyst ut i 2000, da Lucinda Riley, som den gang het Lucinda Edmonds, lanserte romanen "Seeing Double", en oppdiktet historie koblet opp mot det britiske kongehuset for over 100 år tilbake. Forlaget i England hadde ikke bare kjøpt denne ene boken, de hadde også skrevet under kontrakt om en oppfølgerbok. Så gikk alt i grus. Store butikkjeder kansellerte sine bestillinger av den publiserte romanen, og forlaget avbrøt avtalen med Riley. Boken glimret med sitt fravær i butikkhyllene, og ingen av de intervjuene Riley gjorde, kom på trykk.

Likevel er denne "glemte" boken langt fra historie. Tvert imot. Nå er den her, i ny og omskrevet versjon, og med ny tittel – "Kjærlighetsbrevet" ("The Love Letter"). Norge er det første landet som publiserer den, men planen er at den også skal gis ut i England.

Jeg har med stor entusiasme, lest Lucinda Rileys foregående romaner. Derfor var jeg veldig spent på å komme i gang med "Kjærlighetsbrevet".

5. januar, 1996:
England sørger over den folkekjære skuespilleren Sir James Harris' død. Han ble 95 år gammel, og var av mange ansett som sin generasjons største skuespiller.
En privat begravelse har allerede funnet sted, men skal etterfølges av en minnegudstjeneste i St. Pauls Church (populært kalt The Actors' Church), i Covent Garden, London.

Den 23 år gamle journalisten Joanna Haslam har motvillig fått i oppdrag å dekke minnegudstjenesten for avisen sin, Morning Mail.

Det er bare et år siden Joanna ble antatt som juniorreporter i avisen. Før det hadde hun jobbet en tid i et par regionale aviser. Morning Mail har base i London, og er en av de mest leste riksavisene i landet. Siden Joanna fremdeles befinner seg på bunnen av den interne rangstigen, kan hun ikke protestere mot sjefens disposisjoner. Som Alec, nyhetsredaktøren, ustanselig minner henne på, står det tusen sultne unge journalister i kø bak henne.

I den fullsatte kirken, havner hun ved siden av en liten krumbøyd gammel dame. Når damen får noe som høres ut som et astmaanfall etter å ha fått øye på en underlig mann i en rullestol, må Joanna hjelpe henne ut av kirken og hjem.

Etter noen ukers tid, mottar hun en stor brun konvolutt med noen dokumenter fra den eldre damen, deriblant et kjærlighetsbrev som er fullt av merkelige hentydninger.

Men hvem er de to elskende, og hvilke omstendigheter førte dem sammen? Det dreier seg åpenbart om et hemmelig kjærlighetsforhold. Mysteriet virker iallfall pirrende på Joannas journalistiske appetitt, og hun begynner å grave i saken. Dette skal vise seg å bli svært farlig, ikke bare for henne selv. Noen er nemlig villig til å strekke seg langt for å stoppe henne.

Joanna må være forsiktig, fordi det er mer enn vanskelig å finne ut, hvem hun kan stole på.

Samtidig skjer det noe som får hennes eget hjerte til å banke fortere. Marcus Harris, barnebarnet til James Harris, er nemlig like sjarmerende som han er mystisk...

Samme dag (altså den 24. november 1995) som  Sir James Harris avgikk ved døden, forsvant også de berømte ravnene i The Tower of London. Legenden forteller at fuglene har hatt tilhold der i mer enn ni hundre år og voktet over The Tower og kongefamilien slik Charles II påbød. Den sier også at dette er et varsel om monarkiets undergang.

"Kjærlighetsbrevet" forteller en flott historie med en tvist av spenning. Boken er en slags thriller, men likevel en typisk Riley-roman med lidenskap, drama og romantikk.

Man vet nemlig hva man får med Lucinda Riley: En veldig god historie med et mangfoldig persongalleri.

Men du må være tålmodig når du leser boken, for det vil uunngåelig ta litt tid før du får dine spørsmål besvart, og før historien, som for øvrig foregår over to tidsplan, gir mening. Når det er sagt, er faktisk det noe jeg liker ved boken, for historien i seg selv er langt fra forutsigbar, og man blir overrasket over retningen boken tar. Man regner med noe, men så utspiller det seg ganske så annerledes. Det synes jeg er bra, fordi det blir kjedelig å lese en bok man kan forutsi hvordan ender.

Tidvis var "Kjærlighetsbrevet" så spennende at jeg ikke klarte å legge boken fra meg. Dessuten mener jeg at avslutningen virkelig fortjener en stor applaus.

Jeg gleder meg alltid til en ny roman fra Lucinda Rileys hånd, og jeg ble ikke skuffet over "Kjærlighetsbrevet", for boken er på alle tenkelige måter gjennomført og gjennomtenkt.

Jeg synes at Lucinda Riley igjen har klart å lage noen gode miljø- og karakterskildringer, som bl.a. er det som gjør bøkene hennes så gode at man ikke legger dem fra seg når man først har begynt lesingen.

Romanen er godt konstruert, og som alltid med Lucinda Riley, er språket lett og flytende, og ikke én eneste av de 512 sidene føles for mye. Dog inneholder den litt mer erotikk og noen flere døde kropper enn det jeg har vært vant med fra hennes tidligere romaner.

Den intrikate, men spennende handlingen, så vel som karakterene var utvilsomt de faktorene som appellerte mest til meg.

Videre vil jeg gi ros til omslaget, som jeg synes er veldig fint, og som så absolutt bidro til å vekke min interesse til å lese "Kjærlighetsbrevet". I det hele tatt synes jeg at samtlige av Lucinda Rileys bøker har vakre og innbydende omslag.

Hvis du, som meg, er glad i Lucinda Rileys bøker, kan jeg varmt anbefale "Kjærighetsbrevet". Jeg gleder meg til hennes neste utgivelse på norsk!

torsdag 17. august 2017

"Vanvittig skyldig" av Liane Moriarty

Vanvittig skyldig
Liane Moriarty
Roman
592 sider
Oversatt av Solveig Moen Rusten
Panta Forlag
2017

Liane Moriarty (f. 1966) er født i Sydney, Australia. Så lenge hun kan huske, har hun skrevet eller lest bøker. Hun husker ikke hvilken bok som var den første hun skrev, men hun husker godt den aller første bokavtalen hun inngikk. Det var en avtale med hennes far. Hun skulle skrive en roman, og han betalte 1 dollar i forskudd. Romanen ble en episk triologi - The Mystery of Dead Mans Island. Etter endt skolegang gikk hun inn i reklamebransjen, og etter hvert jobbet hun lenge som frilans tekstforfatter for alt fra reklamefilmer til hjemmesider. Nå er hun forfatter på heltid, og har gitt ut seks bøker for voksne. I tillegg til flere barnebøker. Bøkene hennes er oversatt verden rundt, og da "Ektemannens hemmelighet" gikk rett inn som nummer én på New York Times' bestselgerliste, ble det feiret med mye champagne.

"Vanvittig skyldig" ble kåret til årets beste roman av Goodreads Choice Awards.

Handlingen i "Vannvittig skyldig" er satt til Sydney, Australia, og skildrer tidsrommet før, under og etter en hagefest, en

søndag ettermiddag. Den følger konsekvensene av en hendelse som skjer på hagefesten, og forteller hvorledes den påvirker tre involverte par og deres barn, samt en uskyldig tilskuer. Romanens sentrale tema er plikt og skyld, der disse er representert gjennom en rekke sosiale relasjoner, men hovedsakelig via det kompliserte vennskapet mellom de to venninnene Erika og Clementine.

Sam og Clementine Hart lever et godt liv, selv om de har en travel hverdag. De har to små jenter, Sam har nettopp startet i drømmejobben og Clementine forbereder seg til en audition, som kan få avgjørende betydning for hennes videre karriere som cellist. Clementine og Erika har vært bestevenninner siden de var små, til tross for at de er svært så ulike og lever vidt forskjellige liv. Når Erika og hennes ektemann Oliver inviterer dem med til en hagefest hos sine naboer, Tiffany og Vid, en søndag ettermiddag, henger selvfølgelig Clementine og Sam seg på. Tiffany og Vid er fargerike personligheter og således et kjærkomment tilskudd til festen. Seks ansvarlige voksne. Tre søte barn og en hund. Hva i all verden kan gå galt? Ganske mye, viser det seg.

I "Vanvittig skyldig" setter Liane Moriarty sitt knivskarpe blikk på tre tilsynelatende lykkelige familier. Hun forteller om kjærlighet, ekteskap, foreldrerollen og vennskap, og viser hva skyldfølelse kan gjøre med de sterkeste relasjoner.

Allerede fra første side, blir det gjort klart at det under hagefesten hos Tiffany og Vid, skjedde noe tragisk og uventet som nå, to måneder etterpå, fortsatt ryster alle som var tilstede, og som gjør at hverken Clementine og Sam greier å slippe tanken: Bare de aldri hadde dratt på den hagefesten...

Mens vi venter på å finne ut av hva det var som skjedde, noe så fryktelig at skyldfølelsen gnager i karakterene, lar forfatteren oss bli kjent med dem. Hun serverer små historier om hver og en av dem, især den vakre Tiffanys usikkerhet og Vids store kjærlighet til henne, til tross for hennes noe brokete fortid. Vi får også kjennskap til Erika og Olivers kamp mot barnløshet, Erikas sykelige samlemani, hvorledes Clementine og Sams ekteskap sakte brytes ned, og deres grunnleggende tvil på egne evner. I tillegg blir Erika og Clementines livslange vennskap satt på en alvorlig prøve.

Liane Moriarty skriver i et enkelt og flytende språk som gjør boken lettleselig. Den er dessuten skrevet slik at man virkelig kommer under huden på de involverte karakterene. Fortellerperspektivet endres kontinuerlig, noe som utover å belyse hendelsene fra flere sider, også gir historien spenning og dybde.

I visse bøker kan det være forvirrende å komme nært innpå så mange karakterer og samtidig evne å holde dem fra hverandre, men det opplever jeg ikke med denne boken. Foruten å være levende og svært realistiske i all sin menneskelighet, har nemlig karakterene tydelige fortellerstemmer. På mange måter er de også nokså ulike, noe som gjør det enkelt å holde dem adskilte.

I et vekselvis retrospektivt handlingsforløp, fra og med dagen den skjebnesvangre hagefesten fant sted, til et "nå", noen måneder senere, bretter Moriarty ut sin historie. Det er en spennende historie om relasjonstematikk som vennskap og kjærlighet, men for det meste, og fremfor alt om skyldfølelse. Hvordan kan man gå videre i et ekteskap etter en forferdelig hendelse, uten å skylde på hverandre eller seg selv? Og hvordan håndterer man den største skyldfølelsen av dem alle?

Moriarty fyller alltid bøkene sine med stor innsikt, og hun er flink til å skildre mennesker og hverdager. "Vannvittig skyldig" handler om relasjoner, selvinnsikt, og ikke minst hvordan det er å leve med en vanskelig barndom i bagasjen. Hun er ytterligere i stand til å formidle viktige moralske og etiske problemstillinger, iblandet et plott som både er underholdende og spennende.

Videre fokuserer hun på relevant og lett gjenkjennelig tematikk som karriere, familie relasjoner og ekteskap. Hun skriver ikke klissete kjærlighetshistorier, men virkelige historier. Noe som kunne ha skjedd med oss alle.

"Vannvittig skyldig" er en særdeles velfortalt og gripende roman med overbevisende personkarakteristikker og et uforutsigbart plott. Jeg vil anbefale den til alle med interesse for mellommenneskelige relasjoner, for selv om dette er fiksjon, er nemlig problemstillingene dessverre stadig aktuelle.

Dette er Liane Moriartys beste roman hittil!

lørdag 12. august 2017

"Drømmevokteren" av E. E. Fossum

Drømmevokteren
E. E. Fossum
Fantasy/Ungdomsbok
652 sider
Liv Forlag
2016

Ellen E. Fossum (f. 21.03.1983 i Tønsberg) er en debutforfatter fra Horten. Hun har bachelor i engelsk, og har studert folkloristikk/kulturhistorie og kunst- og håndverk, og har jobbet som tolk for politi og rett, oversetter og engelsklærer.

Når blir man for gammel til å lese fantasy? Kanskje aldri. Selv om jeg er godt voksen, har jeg nemlig hatt stor glede av å lese Ellen E. Fossums bok: "Drømmevokteren".

"Drømmevokteren" er en frittstående fantasyroman for ungdom og unge voksne, som forteller historien om den unge mannlige studenten Orian. Som de fleste unge mennesker dagdrømmer han stadig. Problemet er at dagdrømmene hans er mer som nattedrømmer; de er utenfor hans kontroll, og det er som om han virkelig sover når de kommer over ham. Orian har alltid sett på synene sine som drømmer, men selv om de er underlige, føles de skummelt virkelige. Det er som han virkelig er der, i en fremmed verden som likevel oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Victoria, som er en av hans få lojale venner, lurer på om drømmene hans kan være minner. Deler av Orians fortid ligger nemlig i mørke. Det første han husker av livet, er en kald vinterdag i en grøft. Han husker den bare så vidt, men han var visst naken og alene. På sykehuset kom de fram til at han var omtrent fem år, men han kan ha vært noe eldre. Han var underernært og svak, så det var ikke enkelt å si. Hukommelsen hans var borte og ingen dukket opp som kunne fortelle hvem han var eller hvor han kom fra.

Politiet sendte bilde av ham vidt omkring da han var liten; han var til og med på nyhetene et par ganger. De forsøkte alt, men ingen hadde noe informasjon å komme med.

Derfor har Orian alltid hatt en fornemmelse av at han ikke hører til noe sted. Han klarer ikke å slå seg til ro. Verden føles både fremmed og overveldende ut. Til og med hans egen kropp virker ukjent, og det prikker og brenner i ansiktet hans titt og ofte.

På sykehuset har de tatt prøver og undersøkt ham flere ganger. Så langt har ingen prøver gitt svar, og ingen lege har kunnet komme med en god forklaring på hva som er galt med ham.

Men én universitetslege har ved en feiltakelse sendt et par av Orians blodprøver til en forskningslab som driver med avansert genforskning. Resultatene derfra sier at Orian ser ut til å være en kimære. En tilstand hvor man har to eller flere sett med DNA i kroppen.

Orians søken etter svar sender ham på en reise bortenfor tid og rom, til et rike med monstre og mennesker, magiske vesener og dystre hemmeligheter. Mens hukommelsen hans sakte vender tilbake, begynner han å forstå at skjebnen til det landet han drømmer om, Emineo, er knyttet tett sammen med hans egen - og med de mystiske drømmevokterne.

Dette er historien om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte - og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

"Drømmevokteren" er en underholdende fortelling fylt med magi og drama. Og med sitt gode språk og sin fengende fortellerstil, fanger Fossum stemningen fra første sekund.

Selve historien er i ulike varianter blitt fortalt mange ganger før, og som i alle gode fantasyhistorier er det fundamentale også denne gangen en kamp mellom det gode og det onde. Men når det som i "Drømmevokteren" blir til den ultimate blandingen av så mange elementer, som vel å merke fungerer sammen, kan man ikke annet enn å overgi seg.

For meg var nemlig dette spennende lesning fra aller første side.

Historien foregår vekselvis i vår verden og Emineo. Emineo er en slags parallell verden som er fremmed og underlig, bebodd av mektige skapninger, men som likevel har flere merkbare trekk
.
Karakterene er veldefinerte. Særlig hovedpersonen Orian og vennene hans her på jorden, fremstår som levende og har sine egne særtrekk, noe som gjør dem unike, uten at det blir overdrevet.

Historien er sterk, gjennomført og velfortalt. Den tar flere uforutsette og særdeles overraskende vendinger, og blir av den grunn hverken kjedelig eller langtrukken på noe tidspunkt. Dessuten er selve avslutningen fin.

Jeg synes at Fossum har svært god kontroll på sitt univers, de forskjellige skapningene og selvfølgelig plottet, så jeg håper og tror vi vil høre mye mer fra henne i fremtiden.

For øvrig er boken utrolig lekker. En flott forside gjør den vanskelig å ignorere. Videre er typografien på topp. Forholdsvis store bokstaver og god linjeavstand gjør at det ikke spiller noen rolle at den er temmelig omfangsrik.

Jeg synes dette er en meget god norsk fantasyroman, som jeg vil anbefale til alle som liker fantasy, både ungdom og voksne.

"Drømmevokteren" er en handlingsmettet fantasyroman som med sprudlende overbevisning viser hvorfor sjangerens popularitet er økende.