"Kvinnen med rødt hår" av Orhan Pamuk

Kvinnen med rødt hår
Orhan Pamuk
Roman
272 sider
Oversatt fra tyrkisk av Ingeborg Fossestøl
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Orhan Pamuk er født i 1952 og er en av Tyrkias mest betydningsfulle forfattere. Han debuterte i 1982 med "Herr Cevdet og sønnene hans" (Gyldendal 2012). Han er en svært merittert forfatter, og mottok Nobelprisen i litteratur i 2006 som den første tyrkiske forfatteren noensinne. Hans siste utgivelser på Gyldendal er "Den naive og sentimentale romanforfatteren" (2013) og "Noe fremmed i mitt sinn" (2016).

Oversetter Ingeborg Fossestøl har tidligere bodd i Tyrkia, og studerer tyrkisk språk og litteratur på Universitetet i Oslo.

Vest og øst, representert ved to ikoniske myter, er i omdreiningspunktet i "Kvinnen med rødt hår".

Romanen handler om den unge mannen, Cem, som tar seg jobb som lærling for mesteren Mahmut. Jobben består i å grave en brønn.

Men det tar tid før vannet kommer. Likevel vakler aldri mesteren i sin tro på at de vil finne vann.

Om nettene forteller de hverandre historier, og om dagen graver de ned mot jordens sentrum.

Mesteren lærer Cem om arbeidets- og tålmodighetens dyder, han blir en far for den farløse, for Cem finner en farsfigur i ham.

Etter som brønnen blir stadig dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

Han heter Cem Çelik og er sønn av en forsvunnet apoteker. Han bor sammen med sin mor og jobber hardt for å realisere sine drømmer om å studere ved universitetet.

En sommer på 1980-tallet, i en liten by utenfor Istanbul, graver brønnmester Mahmut og hans unge læregutt Cem en brønn. For hver dag som går når de dypere ned i jorden, uten å finne noe vann. I stedet, tar selve gravearbeidet en nærmest mytologisk form. Letingen etter underjordiske kilder blandes med gamle legender som Mahmut forteller om kveldene, og hos lærlingen treffer historiene om Ødipus og dennes persiske motstykke, Rostab og Sohrab, et bestemt punkt. Mytene om hvordan sønner uvitende dreper sine fedre og fedre uvitende dreper sine sønner, synes nemlig å tale bare til ham.

På den tiden hadde Istanbul fem millioner innbyggere, ikke femten som i dag. Man hadde heller ikke begynt å bruke boremaskiner. Det var brønngravere som, ved hjelp av flere tusen år gammel intuisjon, avgjorde hvor i et område det var vann og hvor brønnen skulle graves.

Men en ulykke inntreffer. Cems stefar, som brønnmesteren sannelig er, forblir nede i brønnen etter at Cem har sluppet ned en bøtte. Han flykter fra stedet med overbevisning om at han har drept sin stefar. Og det går mange år før han finner ut av hva som egentlig skjedde...

I løpet av lærlingetiden, har Cem også hatt en romantisk natt med romantittelens rødhårede kvinne, Gülcihan, en kvinne som viser seg å være hans fars ungdomskjæreste, og gammel nok til å være hans mor.

35 år senere vender Cem tilbake til brønnen han gravde med mester Mahmut. Cem har blitt en suksessrik forretningsmann, men hendelsene fra den sommeren har forfulgt ham hele livet. Snart oppdager han at virkeligheten er en ganske annen enn han hadde trodd.

"Kvinnen med rødt hår" er en lettlest og smart konstruert roman som dveler ved psykologiske og litterære myter og legender.

Romanen er inndelt i tre deler, der hver av delene utforsker ufullkomne forhold og besettelser.

Historien er leken og kreativ. Det er en fortelling om dynamikken mellom far og sønn fanget av mytologiene, som vestens Ødipus eller østens Rostab og Sohrab, i kontekst av det moderne Tyrkia (Istanbul). Sammenvevingen av virkelighet og myte er svært interessant, der myten til sist blir en slags selvoppfyllende profeti.

I forfatterens hjemland Tyrkia er spenningen mellom øst og vest, ikke mindre aktuell i dag enn tidligere i landets turbulente historie. Dette nevnes ikke eksplisitt i romanen, men det er umulig å lese den uten å trekke disse parallellene. Og når Cem, under sine etterforskninger, sammenligner de tragiske legendene om Hamlet, Ødipus, Ivan den Grusomme, Abraham og Isak, Rostab og Sohrab, finner han ut av at makt og politikk er fellesnevnere for de respektive personenes ulykke.

Jeg liker at forfatteren bruker førstepersons fortellere til å fange de ulike lagene i historien. Det gir den et mer personlig preg. Pamuk har dessuten en fabelaktig evne til å beskrive personer og steder, og hans språk er rikt og sprudlende.

"Kvinnen med rødt hår" er en romantisk, tragisk og meget autentisk bok.

Det er i det hele tatt lite å kritisere "Kvinnen med rødt hår" for, skulle jeg imidlertid sette fingeren på noe, så måtte det være bokens alt for korte lengde.

Romanen kunne, med andre ord, godt ha vært lengre, men ikke desto mindre gir den en ypperlig leseopplevelse, som andre med stor glede kan se frem til.