onsdag 13. desember 2017

"Bestefar på rømmen" av David Walliams

Bestefar på rømmen
David Walliams
Illustrert av Tony Ross
Barnebok, 9-12 år
464 sider
Oversetter: Sverre Knudsen
Aschehoug
2017

Barnebøkene til den britiske forfatteren og komikeren David Walliams ligger på bestselgerlistene i flere land, og hylles av kritikerne. Flere omtaler David Walliams som den nye Roald Dahl, og han er tre ganger nominert til Roald Dahl Funny Prize. Bøkene er oversatt til 46 språk.

David Walliams har solgt over 130 000 bøker i Norge.

"Bestefar på rømmen" forteller en spennende, men også, på mange måter, en lærerik historie.

Historien foregår i 1983. Det var en tid før Internett, mobiltelefoner og dataspill man kan holde på med i ukevis.

Den handler om et spesielt familieforhold - båndet mellom en ung gutt og hans kjære bestefar.

Jack er en tolv år gammel gutt som trives best alene, inne på rommet sitt. Han er sjenert og har ikke så mange venner. I stedet for å tilbringe dagene med å spille fotball i parken sammen med klassekameratene sine, holder han seg innendørs. Der sitter han og bygger på modellflysamlingen sin, som han er så glad i. Favorittene er fra 2. verdenskrig: Lancaster bombefly, Hurricane, og selvfølgelig bestefarens gamle fly, den legendariske Spitfiren.

Å være sammen med bestefaren gjør ham alltid glad.

En gang i tiden var nemlig bestefaren pilot i Royal Air Force, og under krigen fløy han en Spifire.

Det var ingenting bestefaren hadde større glede av enn å fortelle og dele eventyrene sine fra 2. verdenskrig, den viktigste perioden i livet hans. Det var en tid da modige RAF-piloter som ham kjempet for fedrelandet i slaget om Storbritannia.

Bestefaren, eller oberstløytnant Bunting, som han het under krigen, er fullstendig overbevist om at 2. verdenskrig fortsatt pågår.

Bestefaren er nemlig veldig forvirret, slik enkelte gamle mennesker er. Han har begynnende demens. Det er alvorlig, og dessverre finnes det ingen kur. Det kommer sannsynligvis bare til å bli verre og verre, helt til han en dag ikke engang ville huske sitt eget navn.

Jacks foreldre har sørget for at bestefaren snart skal få bo på aldershjemmet, Skumringen Slott, slik at han kontinuerlig blir tatt vare på.

Men én natt har bestefaren forsvunnet fra der han nå bor. Jacks far må dra ut for å lete etter ham, og når han ikke lykkes, følger Jack og moren etter for å se etter bestefaren. Jack er redd for at politiet vil bli involvert, og begynne å stille spørsmål. Skjemaer må fylles ut, og den gamle mannen vil bli "et problem". Leger vil plukke og pirke på ham, og på grunn av bestefarens tilstand vil han sannsynligvis bli sendt rett til aldershjemmet. For en som bestefaren, som har levd et fritt liv fylt med eventyr, vil det være som en fengselsdom. De er bare nødt til å finne ham.

Så husker Jack noe som bestefaren har fortalt ham, og som vil hjelpe dem med å finne det gamle flyveresset...

Jeg har lest flere av bøkene til Walliams og synes at "Bestefar på rømmen" er blant hans beste.

Den har en morsom og underholdende historie som gir god mulighet til å dykke ned i flere forskjellige dilemmaer og problemstillinger som lett kan knyttes til hverdagen, og som kan danne grunnlaget for samtale.

Boken formidler også følsom tematikk, som de følelser og beslutninger en familie som har blitt rammet av Alzheimers sykdom må forholde seg til. Jacks kjærlighet og respekt for bestefaren og hans fantastiske måte å samhandle med ham på og hjelpe ham, setter et godt eksempel for andre.

Det er for øvrig rikelig med nyttig informasjon om  2. verdenskrig i historien som fortelles.

"Bestefar på rømmen" er veldig lang, faktisk 464 sider, men det er ikke så ille fordi det også er mange sider med tegninger og fordi den er så artig å lese.

Den egner seg utmerket for høytlesning, eller som de litt eldre barna selv kan lese. Tony Ross' karakteristiske, litt sprø, kantede og humoristiske strek pryder forsiden og illustrasjonene, og gir god appetitt til videre lesing.

Boken har dessuten en god, stiv innbinding og en fornuftig papirkvalitet som det er enkelt å bla i.

"Bestefar på rømmen" er en flott bok som både underholder og gir noe så sjelden som velmenende moral. En meget anbefalelsesverdig bok.



tirsdag 12. desember 2017

"En pingles dagbok - Ferieparadiset" av Jeff Kinney

En pingles dagbok
- Ferieparadiset
Jeff Kinney
Barnebok, 9-13 år
Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss, MNO
224 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Jeff Kinney har toppet bestselgeristen i New York Times og har vunnet Nickelodeons pris for mest populære barnebok hele seks ganger. Time Magazine utropte Jeff til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Han står også bak Poptropica, som Time Magazine kåret til et av de 50 beste nettstedene i verden. Han tilbrakte barndommen i Washington D.C. og flyttet til New England i 1995. Jeff bor i Massachusetts sammen med sin kone og to sønner, hvor de har en bokhandel som heter An Unlikely Story.

Det er desember, og Greg gleder seg skikkelig til jul. Men moren og faren hans begynner å bli stresset fordi det er så mye som må ordnes i stand. De ligger lang etter med pyntingen, og ingenting går som det skal. De kunne sikkert ha greid å bli ferdige til jul, men så bestemmer de seg for at familien skal droppe julen og i stedet dra til et varmt sted, bort fra det kalde været. Nemlig til Isla de Corales, stedet hvor de hadde vært på bryllupsreise. Foreldrene mener at noen dager i paradis kommer til å gjøre underverker for dem alle. Når Greg spør hvordan de skal få med seg gavene dit, sier moren at turen er gaven deres.

Greg synes det høres ut som en elendig idé. Likevel må han innse at det ikke blir en vanlig hjemmejul denne gangen. Men det Greg virkelig misliker, er at de må fly dit. Han har aldri vært i et fly og er ikke akkurat ivrig etter å sitte innelåst i et metallrør i seks timer.

Klokken åtte om morgenen på julaften bærer det av sted. Men flyet er så forsinket fra flyplassen, at det som skulle ha vært et morgenfly, er i ferd med å bli et nattfly.

Dessuten bruker Greg så mye krefter på å overleve flyturen at han helt glemmer å tenke på hvor de skal. Men når han omsider går ut av flyet, på Isla de Corales, er det som å trå inn i en ny verden. Han må innrømme at når han kjenner den tropiske solen på huden, skjønner han hvorfor foreldrene var så gira på å komme vekk fra kulden hjemme.

Han får dårlig samvittighet fordi han har vært så negativ til turen, og sier unnskyld til foreldrene. Det skulle han aldri ha gjort...

For det tar ikke lang tid før familien Heffley forstår at paradiset ikke lever opp til forventningene. Solforbrenning, diaré og giftige udyr truer idyllen. Kan resten av oppholdet reddes, eller vil turen til ferieparadiset få katastrofale følger?

"En pingles dagbok - Ferieparadiset" er den tolvte boken i denne populære serien.

Bøkene i "En pingles dagbok"-serien er lettleste og morsomme - kanskje ikke så dype, men derimot fullstappet av humor og vitser. "En pingles dagbok - Ferieparadiset" er ikke noe unntak. For når Greg Heffley og hans familie drar av sted på ferie til en øy, venter nemlig en uke full av katastrofer.

Historien er godt skrevet med episodiske og korte kapitler.

Karakterene er unike og morsomme, og det vil for målgruppen være lett å kjenne seg igjen i deres vaner og væremåter.

Som sedvanlig, tilfører illustrasjonene noe ekstra til historien. De er mange, og gjør en god jobb med å formidle historien. Til tross for den litt enkle stilen, evner de likevel å være ganske uttrykksfulle.

Den håndskrift lignende teksten appellerer til å bli lest. Her er noe for jenter og ikke minst gutter, som liker å lese en morsom og underholdende bok.

Hvis du kjeder deg og mangler en god, morsom og spennende bok, vil jeg anbefale denne. Den har nemlig god humor, artige tegninger, gode beskrivelser og når du leser den, er det nesten som at du selv er Greg.

Dette er en bok med lattergaranti!

- Geniale! Så kort kan Jeff Kinneys hylende morsomme fortellinger om Greg Heffley beskrives.



"Perfekte dager" av Raphael Montes

Perfekte dager
Raphael Montes
Thriller
266 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bekkejord, MNO
Bazar Forlag
2017

Thrilleren "Perfekte dager" er skrevet av den brasilianske forfatteren og juristen Raphael Montes (f. 1990). Dette er hans første bok på norsk.

Téo (eller Teodoro som han egentlig heter) er medisinstudent. Han bor hjemme hos sin mor, Patrícia, som han må ta seg av. Hun er lam etter en trafikkulykke, og sitter derfor i rullestol. Av natur er Téo sjenert og litt av en einstøing. Jentene holder han seg i hvert fall langt unna. Det finnes heller ingen blant dem som han liker, og han har aldri opparbeidet nok følelser for noen til å kjenne savn; han bare lever.

Hans favoritt fag på studiet er anatomi, og han føler seg nært knyttet til Gertrudes, som han kaller et av de likene han dissekerer.

Men én dag, på en grillfest, møter han Clarice. Téo blir hodestups forelsket i henne.

Hun studerer kunsthistorie på universitetet, men trives ikke noe særlig på det studiet. Det er nemlig manusskriving som er hennes greie. Og nå holder hun på med å skrive et manus som heter Perfekte dager, hvor historien foregår på veien.

Clarice er Téos rake motsetning. Hun er utadvendt, frigjort og selvsikker.

Téo føler seg vanligvis ikke vel sammen med så selvsikre kvinner. For ham fremstår de som overlegne, nærmest uoppnåelige.

Dessuten representerer egentlig Clarice alt han tar avstand fra. Likevel blir han fullstendig betatt og besatt av henne.

Men hun gjengjelder ikke følelsene hans...

Téo begynner av den grunn å stalke henne, og plutselig virker det helt logisk for han å dope Clarice ned med Thiolax, kidnappe henne, og stappe henne inn i en stor rosa Samsonite-koffert, som han lar en glipe være åpen i, slik at hun får puste.

Han legger kofferten i morens gamle Opel Vectra og drar av sted til et motell i Teresópolis, i fjellene overfor Rio de Janeiro. Til et sted der han kan ha henne helt i fred, hvor de kan bli bedre kjent og legge planer for en felles fremtid. Hun kommer til å elske ham. Hun vil slå seg til ro og bli hans kjærlige hustru. Vil hun ikke?

Det er for øvrig ingen grenser for hva han utsetter Clarice for i et desperat håp om å vinne hennes hjerte. Hun derimot prøver alt mulig for å komme seg fri. Men det hjelper ikke så mye.

Når de to omsider begynner å tiltrekke seg oppmerksomhet på motellet, stapper Téo på nytt Clarice inn i kofferten og tar henne med seg til en øde del av en øy, slik at han forhåpentlig kan vinne kjærligheten hennes.

"Perfekte dager" er en brutal, gjennomført og velskrevet thriller som er vanskelig å legge fra seg.

Historien er uforutsigbar, og som leser vet man aldri hva neste side bringer.

På mange måter er dette en nokså horribel roman, med svært så dyptgående skildringer av de overgrepene som Téo begår, som i grunnen ikke er noe annet enn kvinnehat forkledd som kjærlighet og besettelse. Men pussig nok fortsetter man å lese videre om alt det skrekkelige, spent på hvordan det hele vil ende.

Boken er både nifs, morbid, rå, grotesk og foruroligende, men også fascinerende og spennende, ikke minst på grunn av dens ukonvensjonelle og svært så uhyggelige hovedperson.

Skildringen av Téo, som er sykelig besatt av Clarice, er nemlig både velskrevet og fascinerende.

Han er en kald, kynisk, psykopatisk og dyktig medisinstudent med en sykelig interesse for anatomi, og en forskrudd måte å se virkeligheten på.

Téo er ikke som de fleste og han er fullstendig klar over det selv. Likevel gjør han sitt ytterste for å passe inn og følge normene. Selv om han eksempelvis ikke er noe spesielt glad i sin mor, er han ikke desto mindre en pliktoppfyllende sønn som kysser henne på pannen hver eneste morgen, slik en kjærlig sønn skal opptre.

Selve plottet er originalt, og det ligner lite på noe jeg tidligere har lest: Téo kidnapper Clarice, men forstår ikke at han bryter noen grenser ved å gjøre det. Tvert imot er han sikker på at når Clarice ser hvor god han er for henne, vil de bli lykkelige sammen. At hun motarbeider ham underveis, er i hans øyne bare normalt. For enhver relasjon handler jo om å gi og ta.

For øvrig lar forfatteren historien ta en uventet og særdeles overraskende vending mot slutten av boken.

Hvis du ikke har dårlige nerver, vil du høyst sannsynlig bli underholdt underveis. Dette er nemlig en av de bøkene som er vanskelig å legge fra seg fordi du vil vite hvordan den ender, men som ikke desto mindre er vanskelig å lese ferdig på grunn av den detaljerte og omhyggelige gjennomførte brutaliteten.

Raphael Montes skriver svært godt, med stor psykologisk innsikt og forståelse for menneskesinnets kompleksitet.

"Perfekte dager" er så absolutt urovekkende, men selv om boken er uhyggelig, er den likevel svært så leseverdig på grunn av dens annerledeshet.

onsdag 6. desember 2017

"Skjulestedet" av Pam Jenoff

Skjulestedet
Pam Jenoff
Roman
329 sider
Oversatt av Miriam Claire Lane
Cappelen Damm
2017

Pam Jenoff har gitt ut flere historiske romaner, og "Skjulestedet" gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut i USA. Den er under oversettelse til flere språk. "Skjulestedet" er Pam Jenoffs første bok på norsk. Hun bor sammen med mann og tre barn i nærheten av Philadelphia.

Noa Weil er en seksten år gammel nederlandsk jente som har blitt gravid med en tysk soldat. Hun har bodd på et mødrehjem i Wiesbaden i Tyskland siden foreldrene oppdaget at hun var gravid, og kastet henne ut hjemmefra. Selv om Noa er nederlandsk, blir hun regnet for å være arisk, og barnet hennes, som ellers ville ha blitt fordømt som et uekte barn, unnfanget utenfor ekteskap, kan kanskje tas opp i Lebensborn-programmet og oppdras av en god tysk familie. Mødrehjemmet er - om ikke akkurat imponerende - moderne og rent, innrettet for å levere friske barn til Det tyske riket.

En kald oktobermorgen går vannet, men når babyen, en liten gutt, til slutt kommer ut med et skrik, får sykepleieren et merkelig uttrykk i ansiktet. Legen forsikrer at alt er bra og at barnet er friskt, men at det overhodet ikke ligner det perfekte raseidealet. Gutten har nemlig mørke øyne og lysebrun hud. Han kommer derfor ikke til å bli tatt opp i Lebensbornprogrammet.

Likevel blir Noa fratatt barnet, og senere fortalt at han er blitt sendt til et godt hjem. Det er umulig for henne å vite om de snakker sant.

Nok en gang kastes hun på dør. Noa får seg arbeid på en jernbanestasjon, hvor hun må skure gulv om dagen og sove i et lite rom om natten. I det minste er hun glad for å ha tak over hodet. Etter å ha vært der i nærmere fire måneder, får hun øye på en jernbanevogn full av jødiske spedbarn, tatt fra familiene sine, som skal transporteres til en konsentrasjonsleir i øst. Synet minner henne på barnet som ble tatt fra henne. Hun har mot nok til å ta et av spedbarna, som omtrentlig er på hennes egen sønns alder, og flykter inn i skogen med det i armene.

Hun løper i flere timer til hun kollapser i snøen. Hadde de ikke blitt funnet av Peter, klovnen på Sirkus Neuhoff, som har vinterkvarter i nærheten av skogen, ville de to ha frosset i hjel.  Peter introduserer Noa for herr Neuhoff, eieren av sirkuset. Han tilbyr ly til Noa og babyen - som hun kaller Theo og hevder er hennes bror - med den forutsetning at hun må være villig til å trene som luftartist og opptre med sirkuset, som snart skal ut på turne.

Herr Neuhoff ber Astrid Sorrell, sirkusets luftartist-stjerne og Peters kjæreste, om å trene Noa til å opptre i den flygende trapesen, nummeret som inntil nå har vært Astrids. Astrids vrede mot Noa er åpenbart; men hun vil ikke motstå seg Herr Neuhoff siden hun står i stor gjeld til ham.

Astrid, hvis opprinnelige navn er Ingrid, er vokst opp i et konkurrerende sirkus eid av hennes jødiske far. Flere år før krigen forlot hun familien og deres sirkus for å gifte seg med Erich, en tysk offiser, som hadde forelsket seg i henne mens hun opptrådte i trapesen. Men da Hitler kom til makten, endret forholdene seg, og Erich ble tvunget til å skille seg fra henne. Hun returnerte hjem fra Berlin, men fikk der rede på at familien hennes hadde forlatt området og at faren var blitt tvunget til å oppløse sirkuset. Til tross for at det hadde blitt ulovlig å ansette jøder, tok herr Neuhoff henne inn i varmen, forandret navnet hennes fra Ingrid til Astrid, og hyret henne til å opptre som Sirkus Neuhoffs luftartist-stjerne.

Forholdet mellom Astrid og Noa utspilles med Sirkus Neuhoff som bakteppe, hvis eksistens er truet av økonomisk knapphet, og av nazistene og deres grusomme mål om å utrydde såkalte uegnede og indisponible mennesker. Når de to kvinnene må jobbe sammen med å forberede seg på akrobatiske øvelser i trapesen, lærer de seg å stole på hverandre og utvikler etter hvert et nært vennskap.

"Skjulestedet" er en overbevisende roman om kjærlighet, lojalitet og offer under andre verdenskrigs ødeleggelser og forfølgelser i Tyskland.

Jenoff forteller en uforglemmelig historie om to sterke kvinner som kjemper om å overleve og beskytte dem de elsker.

Boken er skrevet i et fremragende språk. Forfatteren bruker krigens gru som en barsk kulisse for de mange følelsene som flyter gjennom romanen. Og hun gjør det godt.

De to hovedpersonene Astrid og Noa fremstår lys levende for leseren, men også bipersonene får ansikter.

"Skjulestedet" fortelles fra to synsvinkler, av Astrid og Noa, og følger det gripende og tidløse vennskapet deres.

Til tider fant jeg skiftene frem og tilbake i synspunkt mellom Noa og Astrid noe forvirrende. Dessuten virket noen aspekter av sluttscenene en smule kunstige. Imidlertid er disse svakhetene ved boken så små at jeg ikke synes de forringer selve historien, eller er med på å gjøre den mindre engasjerende.

Pam Jenoff skriver i etterordet at hun ble inspirert av den tragiske historien om "de ukjente barna", og også av et tysk sirkus som skjulte jøder under andre verdenskrig. Disse to forbløffende historiene kom hun over i Yad Vashem-arkivene. Likevel er ikke "Skjulestedet" biografisk, den er fiksjon. Forfatteren har tatt seg store friheter, men påpeker at hun er inspirert av de virkelige menneskene hun har støtt på i løpet av sine undersøkelser.

Jeg vil anbefale denne boken, særlig til de av dere som liker historisk fiksjon.

torsdag 30. november 2017

Julehefter 2017

Julehefter
Egmont Publishing
2017














Juleheftene er her igjen! Dette særnorske fenomenet har siden 1911 vært en blanding av solid tradisjon og stadig fornyelse. Gamle klassikere som NR. 91 STOMPERUD står side om side med relative nykommere som PONDUS og FLÅKLYPA. Et bredt tilbud med noe for enhver smak, for unge og gamle, by og land.

Øverst i årets bunke finner vi et splitter nytt ASTERIX-album: Italia rundt på tvers. Parhestene Jean-Yves Ferri og Didier Conrad fører tradisjonen fra Goscinny og Uderzo videre, både respektfullt og stilriktig.

En rekke nyere, norske titler har på få år fått et stort publikum. Først og fremst PONDUS, selvsagt, som i år freidig erklærer: ”På mange måter må vi kunne kalle julen for fotballens høytid!” Populære NEMI fyller 20 år i år, og juleheftet holder fanen høyt. Kjell i LUNCH stresshandler julegaver i den splitter nye historien «Siste gave i boks», mens gjengen i RUTETID leverer én-ruters humor stappfull av jul. I FLÅKLYPA er det gullrush, falske Munch-malerier, nazigull, svenske sleipinger – og Steffen Kverneland.

På den mer tradisjonelle siden stiller juleheftekongen Håkon Aasnes med hele tre hefter: NR. 91 STOMPERUD, SMØRBUKK og TUSS OG TROLL. SMØRBUKK og Aasnes vant Sproing-prisen som beste norske tegneserie i 2016, og 2017-utgaven står ikke noe tilbake! TUSS OG TROLL byr på tradisjonelle eventyr i ny drakt. Her er huldrebryllup, troll og alt til faget henhørende!

Walt Disney har et stort publikum i Norge, og i år kan de glede seg over hele syv julehefter: I CARL BARKS’ JUL byr mestrenes mester på tre historier av beste merke. Arild Midthun og Knut Nærums NORSK DONALD: GAVEGRØSS er også et høydepunkt blant årets julehefter. For de som minnes sin barndoms Donald-blad er DONALD DUCK & CO rette valg. Mens de som venter på Disney-spesialen på TV på julaften, kan korte ned tiden med WALT DISNEYS JULEHEFTE, der både Skjønnheten og udyret og Alices Eventyrland gjør Donald selskap. Klassiske søndagssider av Al Taliaferro fyller DONALD DUCK GOD GAMMEL ÅRGANG fra perm til perm. Og for de yngre byr FROST på gjensyn med Elsa, Anna og Olav i helt nye historier. For ikke å forglemme boken DONALD DUCKS JULEHISTORIER, med 250 sider julefortellinger.

HELLIG JUL er fokusert på julens kristne innhold og har bidrag av bl.a. Sigrid Undset, Gro Dahle, Leo Tolstoj, Einar Skjæråsen og Per Arne Dahl. Nykomlingen JUL I NORGE tar for seg norske juletradisjoner og julefeiringens historie. Heftet kommer også i variantene JUL I BERGEN og JUL I TRONDHEIM.








Juleroser 2017

Juleroser 2017
Redaktør: Herborg Kråkevik
Julehefte
80 sider
Samlaget og Egmont
2017

Fra 1881 til 1944 kom Juleroser ut som nordisk hefte. Fra 2015 har Herborg Kråkevik (f.1973) gjenopplivet det tradisjonsrike juleheftet ved å lage vår tids hefte, med sterke bånd tilbake til opphavet sitt.

"Juleroser 2015" ble både en kunstnerisk og kommersiell suksess. Suksessen ble gjentatt i 2016.

Juleroser er et litterært julehefte med bidrag fra noen av de fremste forfatterne og kunstnerne i vår tid. Herborg Kråkevik, som er redaktør for det vakre juleheftet, vil gi leserne store kunstopplevelser til jul.

Også i årets Juleroser ønsker forleggerne å gi leserne store kunstopplevelser. "Juleroser 2017" har bidrag fra Suzanne Brøgger, Bjørn Eidsvåg, Geir Gulliksen, Kari Bremnes, Synnøve Macody Lund, Alf  Prøysen, Håkon Bleken og mange andre. Rikt illustrert med bidrag fra de beste billedkunstnerne. Tre vakre kunsttrykk inkludert.

For redaktør Kråkevik er Juleroser noe som har vært med henne hele livet:

«Juleroser låg alltid framme i jula då eg var barn. Eg opna dei med andakt, for dei var så skjøre og vakre, dei måtte takast varsamt i. Dei såg gamle ut, men historiene eg las, verka nye og relevante, sjølv om dei var skrivne i ei anna tid enn mi. No er dei her igjen, rosene. Eg håper, kjære lesar, at Juleroser kan gi deg jul i hjarta, slik dei gjorde for meg, og at vi har klart å lage noko som er så vakkert at det ikkje blir kasta ut med det brukte julepapiret, men held seg, både for auga og for sinnet, for både deg og dei som kjem etter.» 

"Juleroser 2017" er et samarbeid mellom Samlaget og Egmont, og er til salgs over hele landet.


onsdag 29. november 2017

"Inntrengeren" av Tana French

Inntrengeren
Tana French
Krim
544 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2017

Tana French har vokst opp i Irland, Italia, USA og Malawi. Siden 1990 har hun bodd i Dublin. Hun er utdannet skuespiller fra Trinity College i Dublin og arbeider med teater og film ved siden av å skrive bøker. Med sin debutroman "Skogen" (2007) plasserte hun seg rett i den internasjonale toppklassen av krimforfattere. Hun har siden den gang vunnet en rekke priser: Edgar, Anthony, Macavity, Barry og ICVA Clarion Awards. "Inntrengeren" er sjette roman i serien om etterforskerne Antoinette og Stephen i Dublin-politiets drapsavdeling.

Utgivelser på norsk: "Skogen" (2007), "Lik" (2009), "Flukt" (2011), "Utrygg havn" (2013), "Flokkdyr" (2016), og "Inntrengeren" (2017).

"Inntrengeren" er en rå og intelligent krimroman fra Tana French.

I det Antoinette Conway og Stephen Moran en januarmorgen er i ferd med å avslutte nattskiftet, havner en drapssak på deres bord. I stedet for at saken går til det innkommende skiftet, insisterer deres overordnede ved Dublin-politiets drapsavdeling at Antoinette og Stephen tar saken.

Det synes å være en opplagt partnerdrapssak, en kjærlighetskrangel som har endt fryktelig galt.

Et bord i en gjennomdesignet stue er dekket for to. En ung kvinne (Aislinn Murray) med stiletthæler og en tettsittende koboltblå kjole, som har falt og slått hodet mot kaminen. Bakhodet er knust, og skaden ser ut til å passe med hjørnet på kaminen. Ingenting tyder på et innbrudd, ingenting tyder på et ran. En forutsigbar variant av en gammel historie, og den type sak som blir gitt til de som befinner seg på bunnen av rangstigen ved drapsavdelingen.

Men Antoinette er overbevist om at noe ikke stemmer, og at hun har sett Aislinn før. Når avdødes kjæreste i avhør forteller at han tror at Aislinn var i fare, sprekker det opplagte bildet. Og alle spor herfra får dem til å så tvil om at kvinnens liv var så glamorøst som det først kunne se ut som.

Kanskje dette er saken Antoinette har ventet på? Saken som vil være avgjørende for hennes videre karriere i politiet.

Som den eneste kvinnen og den eneste ikke-hvite kriminaletterforskeren på drapsavdelingen tvinges hun stadig til å kjempe mot fordommer og trakassering, og mot følelsen av at alle bare venter på at hun skal mislykkes.

Samtidig som Antoinette blir mer sikker på at noen saboterer saken, dukker en mystisk mann opp utenfor huset hennes. Er hun bare paranoid eller er det noen som forfølger henne?

"Inntrengeren" er en velskrevet roman, som i tillegg til å være elementært spennende, leverer gode dialoger og fremragende miljøbeskrivelser.

Tana French er utdannet skuespiller, og kanskje nettopp derfor, er språket hennes så levende med velfungerende dialoger. Selv om spenningen er bygget opp på upåklagelig vis, med innebygde overraskelser underveis og en velbegrunnet avslutning, har boken mange andre kvaliteter.

Plottet er intenst og fengslende, ikke minst fordi alt er viktig for oppklaringen. Forfatteren er eminent til å bygge opp stemninger, og som leser blir man fanget fra første atmosfæriske side, for deretter å bli ført rundt i mindre sjarmerende deler av Dublin og av den menneskelige natur.

Karakterene fremstår ikke som endimensjonale, men rommer flere fasetter. Og på troverdig og strålende vis graver French seg helt inn i sine karakterers psyke.

Denne boken handler ikke bare om å oppklare et mord, men også om Dublin-politiets drapsavdeling og hvordan de som jobber der opererer. Antoinette er den eneste kvinnen i avdelingen og til tross for at hun har jobbet der et par år, blir hun ikke akseptert. Hun trakasseres på det groveste: Rapporter forsvinner til stadighet fra pulten hennes, noen spytter i kaffen hennes, og hun får slengt etter seg ekle bemerkninger som vedrører utseendet hennes eller som er av mer seksuell karakter. Hun føler at kollegene prøver å sabotere for henne. Hun stoler ikke på noen unntatt partneren Stephen Moran, og selv ham stoler hun ikke helt på. Karrieren hun alltid hadde ønsket seg i politiet, har ikke blitt helt slik hun forventet, og hun vurderer et karriereskifte.

"Inntrengeren" er en helstøpt og uvanlig velskrevet krim. Hvis du bare vil lese en krimbok i julen, bør det være denne.

For Tana French er en glimrende forteller som holder leseren fanget til siste side. I mine øyne kan hun lett måle seg med de beste krimforfatterne.

Anbefales på det sterkeste!

tirsdag 28. november 2017

"Magisk jul" av Björg Thorhallsdottir

Magisk jul
- Adventskalender
Björg Thorhallsdottir
Illustrasjoner: Björg Thorhallsdottir og Cade Roster
Adventskalender bok
125 sider
Pitch Forlag
2017

Björg Thorhallsdottir er en norsk-islandsk kunstner og en av Norges mest populære grafikere. I tillegg er hun en etterspurt foredragsholder og inspirator. Hun ble født i Isafjordur på Island i 1974, men familien flyttet snart til Norge, og hun vokste opp i Lommedalen i Bærum og Sørøst-Asia. Björg har tiårig kunstutdannelse fra blant annet kunstakademiet i Barcelona og Toulouse. Kunsten hennes er blitt utstilt både i inn- og utland. Hun har hatt en rekke separatutstillinger, og etterspørselen etter grafikken er stor. Hun har også utsmykket flere kirker og bygninger. I 2010 åpnet hun galleriet Lykkehaven i Sandvika. Björg beskriver kunstprosjektet slik:

Mitt store kunstprosjekt er å inspirere andre. Jeg lager bilder for å minne menneskene på hvor vakre de er, og hvor heldige vi er som har fått livet i gave.

Da Björg ble enke tretti år gammel og alenemor for to år gamle Tolli, etablerte hun Hjertefred på Allehelgensdagen i 2006, slik at sønnen og andre som har mistet noen skulle ha et sted å minnes sine kjære i glede. Hjertefred har vokst til å bli en landsforening, og i dag arrangeres Hjertefred over hele landet.

I tillegg til kunsten har Björg lansert sin egen Cava, Lykkebobler, og Skravlevin, produsert på vingårder i Spania og Italia. Hun har også skrevet og illustrert flere bøker, blant annet "Veien til lykke" som utkom i 2015. I 2017 er hun fast spaltist i magasinet Tara.

En liten jente har lest boken. Og hun har gjort grundig research. Jeg nevner det bare: 9 desember. Hvorfor? Se, det får du finne ut. 😉 Det er kunstneren og forfatteren Bjørg Thorhallsdottirs siste utgivelse, jeg snakker om. Hun har nettopp gitt ut: "Magisk jul".

Og dette er en alternativ julekalender. Det handler om å ta vare på tiden. Men vel så viktig: Ta vare på magien som julen er i barnas verden. La oss ved hjelp av denne fine kalenderen favne tindrende barneøyne, små barneføtter som går som trommestikker. Verdien av å se frem til noe. Ja, glede og forventning.

"Magisk jul" er kort fortalt en alternativ julekalender der familien kan samles om aktiviteter og samtaler. Hver dag fra 1. til 24. desember er kapitlene inndelt i en aktivitetsdel som innbyr til både kreativitet og samtale. Pluss et helt nytt eventyr i 24 deler. Og det er riktig spennende. - Det kan jeg love!

Det handler om å samles i en kjærlighethetsfull, lun og morsom stemning i huset. Fylt av både julelykter og nisser, som Bjørg Thorhallsdottir selv sier det. Det fine er at absolutt - alle - kan ta del og bidra i adventstiden. Det trenger ikke å koste så mye.

Jeg skal vise dere noen bilder fra boken, ikke mer. Fordi jeg vil ikke røpe for mye.

Både aktivitetsdelen og eventyret er illustrert. Det nye er at Bjørg Thorhallsdottir har engasjert kunstneren Cade Roster. Det er han som illustrert brorparten av illustrasjonene til juleeventyret. Det er bare å drømme seg bort, i bildene.



onsdag 22. november 2017

"Dustedagboka 12" av Rachel Renée Russell

Dustedagboka 12
- Nedtegnelser fra en hemmelig kjærlighetskatastrofe - NOT!
Rachel Renée Russell
Barnebok, 9-14 år
266 sider
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Kagge Forlag
2017

Rachel Renée Russell er forfatteren bak bestselgerserien Dustedagboka og den nye bestselgerserien Max Uflaks.

Bøkene hennes er trykket i trettiseks millioner eksemplarer over hele verden og er oversatt til trettisju forskjellige språk.

Hun liker å jobbe sammen med døtrene sine, Erin og Nikki, som hjelper henne med å skrive og illustrere bøkene.

Rachel har dette å si til verden: "Husk at du alltid må vise fram dusten i deg!"

I Nikki Maxwells nyeste dagbok går det mot slutten av skoleåret på Westchester Country Day ungdomsskole, og Nikki funderer over hvor hun skal tilbringe sommerferien. I tillegg står hun overfor en uventet kjærlighetskatastrofe. Det er

nemlig en ny gutt på skolen - Andrè, en kjekk utvekslingselev fra North Hampton Hills - som er interessert i Nikki. Men det siste hun vil gjøre er å såre Brandon Roberts. Det hele koker ned til en stor beslutning som Nikki må ta, og et drama som hun aldri tidligere har stått overfor. Dessuten er MacKenzie Hollister tilbake på skolen. Kan det være hun som poster de ekle innleggene på sosiale medier?

"Dustedagboka 12" er som de foregående bøkene i serien, skrevet på linjepapir med mange morsomme tegninger spredt mellom den forholdsvis hurtig leste teksten. Boken er skrevet med et lettforståelig språk og den illustrerte dagboksformen gjør den rask å lese. Selv om vi nå har nådd den tolvte delen i serien, fortsetter den å være underholdende og fylt med mange nye pinlige situasjoner.

Historien har både driv og energi som jeg tror vil appellere til unge som ikke er så glade i å lese. Den er dessuten skrevet med den samme følelsen av hvordan et barn i grunnskolen tenker, og er full av treffsikre, artige og sjarmerende illustrasjoner. Det er veldig mange OMG! og AAAAAAAAHHHH!!, men jeg tror at forfatteren har blitt inspirert av sine egne barn, og at hun har en meget god innsikt i hvordan barn i denne alderen faktisk tenker og uttrykker seg.

Det er lett å kjenne seg igjen i en ung jentes følelsesmessige berg- og dalbane, der raske skift mellom glede og uro, forlegenhet, feil og suksesser, er viktige ingredienser. Det som for mange voksne er bagateller, kan få enorme proporsjoner i Nikkis liv, akkurat som det var da man selv var fjorten år gammel, da et blikk ikke bare var et blikk, men så mye mer. Nøyaktig hva det betydde var på den annen side, ofte uklart.

Historien kommer for øvrig virkelig til sin rett når den kombineres med forfatterens svært så sjarmerende illustrasjoner. Alt er skildret med en stor porsjon humor.

Jeg synes dette er en veldig morsom bok, og at det er lett å føle for Nikki, hvis liv noen ganger synes å være som den ene pinlige katastrofen etter den andre. Men som vanlig ordner alt seg til sist, uansett hvor mørkt vår heltinnen synes det hele kan være.

"Dustedagboka 12" kan for øvrig leses uten å kjennskap til de foregående bøkene i serien.

Bøkene om Nikki bør være den perfekte inngangsporten til lesing. Kombinasjonen av barnebok og tegneserie er nemlig genial.

Jeg vil anbefale denne boken, spesielt til dem som har lest de andre bøkene i Dustedagbok-serien!



lørdag 18. november 2017

"Hun takket gudene" av Jussi Adler-Olsen

Hun takket gudene
Jussi Adler-Olsen
747 sider
Thriller
Oversatt fra dansk av: Erik Krogstad
Aschehoug
2017

Jussi Adler-Olsen (f. 1950 i København) har gjort stor suksess verden over med bøkene om Carl Mørck og Avdeling Q. Han er blitt tildelt en rekke internasjonale priser for serien, som utgis i 42 land. "Kvinnen i buret", "Fasandreperne" og "Flaskepost fra P" har allerede hatt kinopremiere, og flere andre av Adler-Olsens bøker er solgt til filmatisering. I tillegg til bøkene om Avdeling Q har Adler-Olsen skrevet tre frittstående thrillere, "Alfabethuset", "Washingtondekretet" og "Hun takket gudene".

Det er en kjensgjerning at internasjonale firmaer utgjør en maktbalanse i seg selv, og at selv små terroraksjoner vil kunne rokke ved aksjekurser på samme måte som en industrileders død vil kunne gjøre det. Slike ting snakkes det lite om. Men hva ville skje dersom skruppelløse, mektige personer eller grupper begynte å anvende firmaknusing som et politisk maktmiddel? Det er blant annet det denne boken handler om. Det og en rekke faktiske hendelser som fikk stor innflytelse på verdenshistorien, pluss en rekke faktiske begivenheter hvis årsak vi ikke kjenner, men hvor nye, mulige årsaker blir trukket frem.

"Hun takket gudene" utspiller seg i 1996. Året da Bob Dale ble gruset av en velopplagt Bill Clinton, som ennå ikke var blitt kompromittert av en viss miss Lewinsky. Året da det var relativt rolig etter fredsavtalen i Bosnia, og det ennå var bevegelse i fredsprosessen i Israel til tross for det nylige mordet på Yitzhak Rabin. Året da den kurdiske KDP-lederen Barzani kontaktet Saddam Hussein og ba ham rense Kurdistan for rivaliserende grupper. Det var et år med mange bortgjemte notiser.

Peter de Boer er født i Indonesia, men oppvokst i Holland, i skyggen av en despotisk far. Nå er han en vellykket forretningsmann med base i Amsterdam. Peter er en "firmaknuser" som ikke skyr noen midler for å diskreditere eller på andre måter knuse firmaer med konkurser og avvikling som resultat.

Da den irakiske etterretningstjenesten ber Peter om å knuse et stort vestlig konsern, kommer han i et enormt dilemma. Men Peter blir truet med avsløring av sin egen gåtefulle fortid, og føler seg tvunget til å ta oppdraget.

Peter de Boers motsetning er Nicky Landsaat. Hun er en ung kvinne med røtter i Indonesia. Hennes oppvekst har vært preget av en voldelig og fordrukken far, en beskjemmet Indonesisk mor, og en bror og søster som henholdsvis er tyv og prostituert. Nicky har bodd i det samme huset, i en av Amsterdams ghettoer, i alle sine syvogtyve år. I slike tilfeller er det nærliggende å tro at Nickys skjebne er fastlagt på forhånd, men hun har definitivt andre planer med livet sitt. Nicky vil bryte de negative familiemønstrene. Hun jobber hardt og tjener selv penger til sin utdannelse. Hun går ut av studiene med toppkarakterer, og etter hvert kommer hun seg inn som trainee i Christie N.V, Peter de Boers firma.

Plutselig er Peter og Nicky virvlet inn i et spill på liv og død om en hittil ukjent form for terrorisme.

"Hun takket gudene" er en omfangsrik, actionpakket og velskrevet roman. Det er også tydelig at det ligger et stort arbeide i researchen. Historien er nemlig flettet sammen med virkelige hendelser, noe som bare gjør historien enda mer lesverdig. Bakerst i boken er det et register over faktiske personer som er nevnt i romanen, samt et utvalg av autentiske begreper/begivenheter som er brukt eller nevnt i historien.

Historien beveger seg i et høyt tempo og er sjelden kjedelig. Det i seg selv er godt gjort, med tanke på at boken har mer enn syv hundre sider. I en svært effektiv fremstilling med velfungerende handlingsskapende kryssklippingsteknikk, forteller Jussi Adler-Olsen en spennende, men ikke usannsynlig historie. Og til tross for mange karakterer og sidespor, synes jeg at selve handlingsforløpet henger brukbart sammen.

Det synes åpenbart at Jussi Adler-Olsen har et budskap han ønsker å formidle med denne boken: En historie om den mørke skjulte side av samfunnet der lyssky bakmenn lever av å ødelegge andre menneskers, ellers så oppegående forretningsvirksomhet, og en historie om hvordan en annengenerasjons innvandrer opplever at samfunnet snur ryggen til henne mens hun forsøker å kjempe seg opp fra bunnen av samfunnet.

Adler-Olsen tar seg for øvrig god tid med å introdusere sine karakterer. Noe kunne nok ha vært utelatt, men jeg synes at det blir som flisespikkeri å regne. Hans personer fremstår aldri som endimensjonale, men rommer alltid flere fasetter. De gode er ikke bare gode og de onde ikke bare onde. Det er mange måter å se og forstå verden på.

Kapitlene er korte og man følger henholdsvis de to hovedkarakterene og andre involverte i passende intervaller.

"Hun takket gudene" er en bok på godt over syv hundre sider, og derfor ikke noe som kan leses på en ettermiddag. Det kan være små avsnitt i boken som kan virke vel lange, men som thriller er dette en høyst kompetent og ganske så underholdende bok.

torsdag 16. november 2017

"Før og etter Wirkola" av Thor Gotaas

Før og etter Wirkola
- Norsk hoppsport fra 1940 til 1990
Thor Gotaas
Dokumentar
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Thor Gotaas (f. 1965) er folkeminnegransker, forfatter og foredragsholder. Han har skrevet 28 bøker, deriblant "Taterne" (2000), "På loffen" (2001), "Først i løypa" (2003), "Skimakerne" (2007), "Løping. En verdenshistorie" (2008), "Ørkenen Sur" (2010), "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013), "Birken" (2015) og "Mitt liv som middels langrennsløper " (2016).

"Før og etter Wirkola" lar oss huske begeistringen over skihopperne Torgeir Brandtzæg, Bjørn Wirkola, Lars Grini, Johan Sætre og Roger Ruud, for å nevne noen, men også nedturene.

Thor Gotaas har en lang tradisjon for å skrive gode og grundige bøker om skisport, og denne boken er ikke noe unntak.

Den handler om skihopping i Norge fra 1940 fram til 1990, før den moderne V-stilen. Dette var hoppsportens storhetstid i Norge. Nesten alle norske gutter drømte om å bli gode skihoppere, og det fantes tusenvis av hoppbakker rundt om i landet.

Å hoppe på ski var nemlig i mange år selve definisjonen på norskhet.

Men det gikk slik mange skeptikere forutsa i 1950-årene, at større bakker ville gjøre sporten mer eksklusiv og mer sentralisert, som i andre land.

Bare i Norge har skihopping vært en bred folkesport. Derfor har også nedgangen i antall utøvere vært stor prosentvis. I 2013 var det kun 367 nordmenn som løste lisens til hopp og kombinert, altså deltok i renn.

Også mange bakker er med årene blitt borte. I bygder og byer der det tidligere krydde av hoppbakker, er det ingen igjen. Sporten foregår i sentraliserte anlegg. Selvbygde snøhopp er sjeldent å se. Barn og ungdom har mange andre fritidstilbud og nesten all idrett er i dag organisert. Det er flere tiår siden det å bygge en hoppbakke med snøhopp var en norsk allemannsaktivitet.

Likevel har Norge hevdet seg bra fra 1990-årene og gjør det fortsatt på 2000-tallet. Nå har vi omtrent like mange aktive skihoppere som Østerrike, og fortsatt flere enn andre nasjoner. Jenter og kvinner har kommet med i sporten, også i internasjonale renn. Det har skjedd i V-stilens tidsalder, etter tiden for denne boken.

I gamle dager hoppet man, V-stilen forsterket elementet av å fly og flyte i luften. På Wirkolas tid dominerte lårkraftige atleter, ofte små plugger, som skjøt ut fra hoppkanten som prosjektiler. Fra Matti Nykänens tid har derimot beintynne utøvere dominert. Kropper som lettere kan fly på ski med dresser som gir optimal fart og luftseilas.

På typisk menneskelig vis - og særlig i toppidrett - ble utviklingen drevet fremover gjennom konkurranse, nysgjerrighet og trang til å overgå hverandre. Enten det gjaldt lokal, nasjonal eller internasjonal rivalisering.

Gjennom hele 1900-tallet kom det stadig nyvinninger innen ski, smurning og bekledning. For å henge med i teten måtte eliten ha det beste. Bedre utstyr var også en måte å ta igjen og skaffe et forsprang på.

Likevel er mye konstant i hoppsporten. Stadig større bakker og tøying av rekorder gjør skihopping til noe av det mest ekstreme innen idrett, med små marginer som gir store utslag. Som er krevende å utføre perfekt og fascinerende å se på.

I bokarbeid har Gotaas tidligere streifet innom emnet skihopping i flere lokalhistoriske verker og funnet gull. For det ligger en skatt begravd i skihoppingens historie. Det var selve vintergrenen for flere generasjoner av nordmenn og samlet mange tilskuere overalt i landet. Ski er nasjonalsport i Norge og skihopping oppsto her.

"Før og etter Wirkola" er basert på skriftlige og muntlige kilder, der Gotaas' mål har vært å få frem mest mulig nytt om gammelt. Jeg synes han har lykkes godt med det.

Til sammen har kildene fortalt Gotaas om hele den omtalte perioden - 1940 frem mot 1990 - og de har vært hoppere, ledere, dommere eller ektefeller til de aktive. Som i alle idrettsgrener sirkulerer det mange historier og anekdoter blant tidligere aktive, mer eller mindre sanne. Det er selvfølgelig en forfatters oppgave å luke ut det grovt overdrevne og feilaktige. Men som folkeminnegransker er det også for forfatteren interessant å vite hvilke historier som har overlevd, fordi det røper mye om hva man er opptatt av.

Norsk skihopping fra 1940 til V-stilens innflyvning - altså frem til 1990-årene. Den perioden er fortsatt mulig å løfte frem via muntlige kilder, gamle og litt yngre skihoppere. Gotaas' hensikt med boken har vært å få utøvernes egen versjon av sporten. Også få dem til å røpe anekdoter som journalister ikke har fanget opp og servert i artikler. Både det hverdagslige og historiene de liker å fortelle hverandre. Hoppsportens folklore.

Norge og nordmenn vies mest plass, men Gotaas streifer selvsagt innom mange utlendinger og tar også med viktige impulser i hoppsporten fra ulike nasjoner. To hoppere utenfra Norge er viet egne kapitler; Toni Innauer og Matti Nykänen. Førstnevnte fordi han var forfatterens personlige favoritt og Nykänen fordi han er en av hoppsportens største legender.

Her er de kjente og ukjente historiene om alle stjernene - Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Roger Ruud, Per Bergerud og mange andre. Her er også mange artige personligheter og pussige episoder fra skihoppingens vågale verden, slik de aldri før er blitt servert i bokform. I kjent stil formidler Gotaas utøvernes versjon av sporten sin og får dem til å røpe hittil ukjente anekdoter og minneverdige øyeblikk. Boken er skrevet med Gotaas' blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingens sjel.

Her er også farge- og svart/hvitt bider av god kvalitet på mange av sidene.

Vekten ligger naturlig nok på norske suksesser, og dem er det mange av. Nederlagene er derimot ikke så iøynefallende.

Boken er godt researchet og velskrevet. Det gjelder for detaljene, men også den store oversikten.

Portrettene og de gode historiene om hopperne og deres bedrifter fra 1940 til 1990 vil være hyggelesning for både yngre og eldre sportsinteresserte nordmenn.

Å lese boken bringer tilbake minner, gode og dårlige. Men dette er ikke bare historien om de beste skihopperne Norge har fostret opp, det er også en innføring i den norske mentaliteten. Den er dessuten full av anekdoter og levende beskrivelser.

Hvis du i det minste er interessert i skihopping eller norsk kultur (eller begge deler), så les denne boken!




"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" av Annette Haaland

Pastor Viveka og hundreårsjubileet
Annette Haaland
Roman
295 sider
Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
Bazar Forlag
2017

Annette Haaland er lærer på en folkehøgskole, og har også vært pastor. Hun debuterte med "Pastor Viveka og giftmordene", og "Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er bok nummer to i serien.

Bøkene har solgt over 100 000 eksemplarer i Sverige.

Jeg var aldri i tvil om hva jeg ville få i "Pastor Viveka og hundreårsjubileet". Jeg forventet en interessant krimgåte, men også feelgood. Jeg forventet utfordringer, men også en lykkelig slutt. Jeg forventet hygge, men også humor. Jeg fikk alt dette, og mer til.

Innbyggerne i Gamla Enskede forbereder seg til jubileumsfest. De fleste vil ha jubileet på julemarkedet som er tradisjon i Enskede. Da pyntes det, og hele området mellom T-banen og ned til skolen er fullt av boder med hjemmebakst,

julegodterier, sølvsmedvarer og alskens håndverk, smykker, salami og skinke, julepynt, hjemmelaget syltetøy, kunst, varme pølser, morsomme luer, saueskinnsprodukter og så videre, alt i en salig røre. Bakeriet, Kirkevillaen, Tantenes altmuligbutikk, urmakerforretningen, interiørbutikken og bokhandelen er så klart åpne, og i Vivekas kirke har de kafé. Til det baker hele menigheten, ikke minst de gamle damene.

Ingenting kan vel passe bedre enn å ha jubileet under julemarkedet, det er alle enige om.

Likevel er man uenige på enkelte punkter, bl.a. når det gjelder salg av kaker og kaffe. De gamle damene vil nemlig bake kaker som de ønsker å selge til inntekt for kirken, mens det underlige ekteparet Sylvester og Jeanette Anker i Enskedes største villa vil sponse alt og invitere alle på mat og kaffe.

De gamle damene er sinte og synes ekteparet Anker prøver å kuppe jubileet med sin idé om å sponse allting. For hvis herr og fru Anker skal invitere alle på mat og kaffe, hvem skal da komme inn dit på deres kafé og handle?

Samtidig går Viveka på kurs for å lære seg å uttrykke følelsene sine på en nyansert og balansert måte, men dessverre går ikke det så bra: Hun må fortsatt navigere seg frem gjennom flere bekymringsfulle situasjoner.

Som om Viveka ikke har nok å tenke på allerede, har ektemannen Pål begynt å ukependle til København. Dessuten viser datteren Felicia, som har fylt fjorten år, tydelige tenåringstendenser.

Foruten det er noen av innbyggerne i Gamla Enskede svært så mistenksomme overfor de som bor i Dalen.

Dalen er Enskedes egen ghetto. Noen vil i hvert fall si det. Sosiale problemer. Barn som trakasserer andre barn. Ungdomsgjenger. Narkotika.

Det nært forestående hundreårsjubileet har fått menigheten til å gå i seg selv. Hva har de gjort for området i årene de har eksistert? Kan de gjøre noe i dag, ut over det de allerede gjør? Menigheten synes at de burde prøve å få kontakt med ungdommer som er på vei i feil retning.

Menigheten har derfor startet opp prosjektet "Elsk Dalen". Det går ut på at de skal begynne med kafékvelder i kirken, prøve å få kontakt med ungdommer i Dalen og invitere dem til kafeen. Dette skal skje på mandags- og fredagskveldene.

Likevel melder tvilen seg. Hva skal de gjøre hvis kirken blir full av halvkriminelle ungdommer? Tenk om det blir bråk?

Viveka har åpenbart mye å tenke på. Så plutselig bir Sylvester Anker, mannen i ekteparet som ville sponse dem med mat og kaffe, funnet død i parken. Noen har etter alt å dømme tatt livet av ham. Dermed settes konfliktene i det lille lokalsamfunnet på spissen.

"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er en sjarmerende, feelgood krim uten for mye blod og grusomheter.

Boken er velskrevet og lettleselig. Språket er tidvis humoristisk, og det er vanskelig å la være å le når man leser.

Likevel har boken dybde og følelser.

Selve krimgåten er kanskje ikke så spesiell. Derimot er skildringen av de ulike karakterene og relasjonene dem i mellom meget gode.

Viveka er så definitivt en karakter det er lett å like. Likeså er det lett å leve seg inn i hennes ulike hverdagslige bekymringer. Det er nok fordi hun er som meg; hun har problemer med å si i fra og vil hjelpe andre mennesker hele tiden. Viveka synes derimot å være en dyktig pastor. Hun er nemlig flink til å få menighetens medlemmer til å føle et medansvar for det som foregår i kirken, og få dem til å bevege seg i samme retning.

Utenom Viveka møter vi en stor og broket forsamling av karakterer. De fremstår som mennesker først og fremst - og med gjenkjennelige personlige problemer, som vel og merke aldri blir irrelevante for selve historien. I stedet får det oss til å ta dem på alvor - som man hadde gjort, om man møtte dem i det virkelige liv.

For øvrig beskriver Haaland dem med kjærlighet og varme, men også med humor og nysgjerrighet.

"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er drivende underholdende, gapskrattende morsom og full av uventede hendelser.

Er du på jakt etter en annerledes krimroman, iblandet litt feelgood og en stor porsjon humor, så er dette definitivt en roman du ikke kan komme utenom.

En anbefalelsesverdig bok, som jeg håper mange vil kaste seg over.

Jeg håper også at det kommer flere bøker om Viveka!

tirsdag 14. november 2017

"Dømt til døden i Kongo" av Fredrik Græsvik

Dømt til døden i Kongo
- Historien om Tjostolv Moland og Joshua French
Fredrik Græsvik
Sakprosa
272 sider
Kagge Forlag
2017

Fredrik Græsvik har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden 1994, og var i flere år kanalens utenrikssjef. Græsvik har mottatt nasjonale og internasjonale priser for sine TV-reportasjer. Han har laget to dokumentarfilmer om Tjostolv Moland og Joshua French. Tidligere har han utgitt fem bøker, senest "Flukten" i 2016.

Ti minutter over midnatt på Norges nasjonaldag, 17. mai 2017, lettet et ambulansefly fra N'djili-flyplassen, som ligger utenfor Kongos hovedstad Kinshasa, med kurs for Norge. Om bord befant det seg en norsk 35-åring som hadde tilbrakt over åtte år i fengsel. Etter å ha vært fange i 2930 dager var han omsider på vei hjem. Senere samme dag, kom den offisielle bekreftelsen på at Joshua French var trygt hjemme i Norge. Endelig var dette årelange kaoset slutt.

Utenriksminister Børge Brende kjente stor glede over at saken var løst, og tenkte at et menneskeliv nå var reddet.

Kongo-saken hadde nemlig ridd norske myndigheter som en mare over lang tid, og var mye mer enn en ordinær konsulærsak. Derfor valgte statsminister Erna Solberg selv å formidle budskapet til det norske folk om at Joshua French var fri. Dessuten var det knappe fire måneder til neste stortingsvalg, og ingen grunn til å være beskjeden med formidling av gode nyheter.

"Dømt til døden i Kongo" er boken om to unge norske menns tragiske eventyrreise gjennom et av Afrikas farligste områder, slik den har blitt fortalt Fredrik Græsvik av et stort antall kilder. Alle scener, replikkvekslinger og tanker har han enten selv vært vitne til, eller fått gjenfortalt av disse kildene.

Fredrik Græsvik har dekket Kongo-saken helt siden 12. mai 2009, den dagen nyheten om at to nordmenn var mistenkt for å ha drept sjåføren utenfor Kisangani ble kjent. I arbeidet med to dokumentarfilmer og et hundretalls reportasjer for TV2 Nyhetene foretok han flere reiser til det sentralafrikanske landet, og kom tett på flere av de involverte.

Tjostolv Moland og Joshua French var sultne på livet og klare for eventyr. 27. april 2009 kjørte de over grensen fra Uganda til Kongo. Noen dager senere befant de seg i et mareritt.

I denne boken gir Græsvik oss en grundig skildring av hele den høydramatiske historien: de fatale skuddene på den afrikanske sjåføren Abedi Kasongo, de absurde rettsakene, dødsdommene - og de endeløse dagene i kongolesisk fangenskap, der Tjostolv Moland tok sitt eget liv i 2013. Fortvilet kjempet familiene for å få dem hjem, og norske diplomater spilte høyt for å få fangene ut av Kongo.

Græsvik forteller at han har hatt rundt hundre timer med samtaler med Tjostolv og Joshua, i Kongo og på telefon. Noen ganger snakket de om alt og ingenting. Andre ganger i detalj om reisen inn til Kinsangani, omstendighetene rundt drapet på sjåføren og oppholdet i fengselet. Over en lang periode snakket de sammen minst annenhver uke, men etter hvert satte sykdom hos de to dødsdømte nordmennene en stopper for dette. Fordelen med å kunne ha lange samtaler med dem man er satt til å dekke er åpenbar, ulempen at han over tid opparbeidet stor sympati for den vanskelige situasjonen de hadde havnet i. For Græsvik har det derfor vært emosjonelt krevende å jobbe med denne saken.

Videre blir vi fortalt at både diplomater og politikere, først og fremst norske, men også kongolesiske har stilt opp for å fortelle om dramaet som utspant seg i forsøkene på å finne en løsning i saken. Etterforskere og advokater har også latt seg intervjue. Under en reise i Israel sommeren 2017 ble Græsvik satt inn i sakens til nå ukjente perspektiv, i samtaler med svært troverdige kilder som fortalte om et historisk sterkt bånd mellom den jødiske staten og Norge. Et forhold som ikke utelukkende stiller Norge i et godt lys.

I Israel er det i dag en utbredt oppfatning at man kan takke landets arsenal av kjernefysiske våpen for at fiendtlige land i regionen ikke for lengst har utslettet den jødiske staten.

Nå var det på høy tid med en gjentjeneste til landet som hadde hjulpet dem med å utvikle atomvåpen. Norskprodusert tungtvann ble nemlig i sin tid solgt til Israel via den norske motstandshelten fra annen verdenskrig, Jens Christian Hauge. Tidligere president Shimon Peres kontaktet av den grunn den kontroversielle diamantmilliardæren Dan Gertler med håp om at han kanskje kunne bidra til å hjelpe Joshua French ut av kongolesisk fangenskap. Gertler var nemlig god venn av Joseph Kabila, Kongos president. Dessuten, forklarte Peres, var det slik at hvis Israel hjalp Norge med denne saken, ville Israel oppnå både politiske og militære fordeler. Hva slags fordeler han siktet til ut over å styrke vennskapelige bånd mellom Norge og Israel gikk ikke Peres inn på.

Kort tid senere inviterte Gertler med seg den norske diplomaten Tor Wennesland på en reise til Kongo. Presidenten tok imot dem i presidentpalasset for å diskutere situasjonen for den gjenlevende fangen. Kabila forklarte at dette var en svært betent sak fordi den kunne få ubehagelige konsekvenser for ham selv. Han skulle likevel se hva han kunne gjøre for sin gamle venn. Kanskje var det dette sporet som til slutt ga de ønskede resultatene.

Græsvik skriver i etterordet at Kongo-saken er ulik noen annen sak han har dekket over tid. Plutselig har den tatt nye uventede, bisarre eller tragiske vendinger. Denne saken har også vist han hvor vanskelig det er å få tak på sannheten. De samme personene har nemlig fortalt forskjellige versjoner til forskjellige tider. Enten for å forlede intervjuerne, eller fordi sannheten om hva som skjedde har endret seg hos fortelleren etter som tiden gikk.

"Dømt til døden i Kongo" tar oss tett på de to hovedpersonene og kommer med nye opplysninger om spillet som ledet til at Joshua French omsider ble løslatt i 2017. I tillegg gir den leserne en god historisk oversikt over selve landet Kongo; et av verdens mest korrupte land.

Boken er inndelt i tre deler og skrider kronologisk frem. Hver del består av 11-18 kapitler, og alle delene innledes med et kort sitat.

Den inneholder gode og enkle kart, i tillegg til en egen seksjon for bilder i midten. Det kunne godt vært flere bilder, da det gir visuelle inntrykk som forsterker teksten. Det er for øvrig rikelig med referanser (litteraturliste og sluttnoter er plassert bakerst i boken), og språket flyter godt. Græsvik imponerer med kunnskap og unik formidlingsevne.

Dette er en bok som bør nå mange. Det forutsettes ikke spesiell bakgrunnskunnskap om verken Kongo-saken eller de geografiske områdene som beskrives.

Jeg har uansett hatt stort utbytte av å lese "Dømt til døden i Kongo", og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den. Boken kan derfor anbefales på det sterkeste.

onsdag 8. november 2017

"Du er sterkere enn du tror" av Björg Thorhallsdottir

Du er sterkere enn du tror
Björg Thorhallsdottir
Selvutvikling
160 sider
Aschehoug
2017

Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en av landets mest populære kunstnere. Hun er kjent for vakker grafikk som har en egen evne til å berøre. Björg er en ettertraktet foredragsholder, og hun inspirerer mennesker til å leve det livet de egentlig drømmer om. I 2006 etablerte hun Hjertefred på Allehelgensdagen som har vokst til å bli en landsforening og i dag arrangeres over hele landet. Björg har skrevet flere bøker som alle er bestselgere. I 2017 er hun fast spaltist i magasinet Tara.

Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.

Med "Du er sterkere enn du tror" inviterer vår alles Bjørg oss inn i hennes verden, gjennom bilder hun gjennom ca. 16 måneder har lagt ut på Instagram. Hun formidler bakgrunnen til at nettopp dette bildet ble til. Det er ikke

slik at bildene alltid blir til i atelieret hennes. Til det, er kunstneren, forfatteren og artisten altfor ønsket. Eller, opptatt om du vil.

En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Björg inspireres kontinuerlig av den verden og de mennesker hun møter på sin vei. Derfor velger hun å leve et liv uten maske, og deler sine gleder og sorger gjennom fargene som passer til dagen hennes.

Ta deg gjerne tid til å studere hvert enkelt bilde, slik jeg har gjort. Fordi, det kan formidle noe helt spesielt til deg, som ord ikke kan. Vi mennesker lever parallelle liv, og deler ofte de samme følelsene og erfaringene i livet. Det er nok derfor så mange kjenner seg igjen i bildene til Björg.

I utgangspunktet er dette en kunstbok, men her det er også mye inspirasjon å hente på det rent personlige plan.

"Du er sterkere enn du tror" er nemlig en bok som er skrevet med hjertet. Den avtegner et tverrsnitt av Björg, gjennom nevnte tidsrom. Den har stor innlevelsesevne i sitt stoff, men er i tillegg fascinerende å lese. Boken kan dermed leses som en ren opplevelse eller som en kunstbok.

For dette er en usedvanlig bok som gir opplevelser både visuelt og språklig. Den oppleves aller best når man tar seg god tid.

Dette er en bok som ligger fremme på stuebordet. En nytelse og inspirasjon!

Nok en praktbok har blitt til. Dette må være noe av det aller beste som Björg har gitt ut.




onsdag 1. november 2017

"Et hus uten vinduer" av Nadia Hashimi

Et hus uten vinduer
Nadia Hashimi
Roman
528 sider
Oversatt av Elisabet W. Middelthon
Bazar Forlag
2017

Nadia Hashimis foreldre forlot Afghanistan på 1970-tallet, før Sovjetunionen invaderte landet. I 2002 besøkte forfatteren Afghanistan for første gang. Hun bor sammen med sin familie utenfor Washington D.C, der hun jobber som barnelege.

Nadia Hashimi debuterte med "Perlen som sprengte skjellet", som ble en internasjonal bestselger. Også "Når månen står lavt" ble en stor suksess. "Et hus uten vinduer" er hennes tredje roman for voksne.

En sjelden gang støter jeg på en forfatter som skriver så fengslende og medrivende at det å lese boken ferdig gjør litt vondt. Nadia Hashimis roman "Et hus uten vinduer" er en av disse sjeldenhetene.

Zeba bor i en fjerntliggende landsby i Afghanistan. Hun er en pliktoppfyllende kone og mor, men hennes ekteskap er i ferd med å bli en knallhard påkjenning. Hennes en gang så elskende ektemann, Kamal, har i årenes løp nærmest gått i

oppløsning. Han har humørsvingninger og behandler henne på et svært så nedlatende vis. Ikke bare forsømmer han familien, han drikker også bort pengene de skulle ha brukt på mat.

Én dag blir Kamal funnet drept med øks i gårdsrommet. Zeba er i sjokk, men ikke i stand til å gjøre rede for hva hun gjorde på det tidspunktet han døde.

Zeba blir anklaget for mordet og arresteres. For hennes egen sikkerhets skyld, settes hun raskt i kvinnefengselet Chil Mahtab, i provinshovedstaden. Politisjefen vet nemlig at landsbyboerne vil komme til å hevne Kamals død.

I fengselet må hun dele et rom med tre andre kvinner: Latifa, Nafisa og Mezhgan. Kvinnene i fengselet er tiltalt for alle slags forbrytelser, men mange er der utelukkende fordi de har brutt noen av de sosiale reglene i det afghanske samfunnet, som utroskap, blitt forelsket i feil mann, vært alene med en mann uten tilsyn, osv. Og de fleste av dem har blitt funnet skyldige i å ha påført sine familier vanære.

Mens Zeba venter på at hennes sak skal komme opp for retten, blir hun venn med kvinnene hun deler rom med, og blir etter hvert som en søster for dem.

For kvinnene er fengslet både en straff og en trygg havn der de kan leve tilbaketrukket fra den tøffe verdenen utenfor murene.

Yusuf var en gang en afghansk gutt, men familien emigrerte til USA da han var omtrent tolv år gammel. Nå er han en advokat som har returnert til sitt hjemland og fått i oppdrag å forsvare Zeba. Han har et sterkt engasjement for menneskerettigheter. Men som Afghanistan selv, er klienten hans ikke helt sånn som han forestiller seg. For om ikke saken hennes er vanskelig nok i seg selv, ønsker hun ikke å dele med Yusuf det som hun husker fra den dagen Kamal døde, eller noe om det livet de hadde sammen.

Bøker tar oss til andre steder enn de vi kjenner. De trekker oss bort fra vår komfortsone og lar oss bli kjent med ukjente karakterer og situasjoner. For de fleste nordmenn, er Afghanistan et land vi aldri har besøkt. Det er derimot et sted vi hører mye om på nyhetene. Men vi har lite kjennskap til livet der, særlig i de fjerntliggende landsbyene. Nadia Hashimis nyeste roman, "Et hus uten vinduer", tar oss med til denne delen av Afghanistan.

Boken er velskrevet. Hashimi har ikke bare en engasjerende, men også en lettleselig skrivestil.

Hun skriver ekte og gjennomført, og skaper karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet, som drar deg inn i historien og holder deg der. Og som leser bryr man seg ikke bare om Zeba og Yusuf og deres fremtid, men også om livene til de andre kvinnene som deler rom med Zeba i fengselet.

Hashimi gjør en særs god jobb med å bruke de fengslede kvinnene i historien til å vise den generelle ubetydeligheten kvinner kan ha i visse kulturer, og den forskjellsbehandlingen de lider under i alle livets aspekter, men i særdeleshet i rettssystemet. Zebas situasjon er forferdelig på mange plan, og som leser klarer man ikke å være mer trygg på at hun blir behandlet med sann rettferdighet, enn det karakteren selv gjør.

De som er interessert i kvinners rettigheter, spesielt i Afghanistan, vil derfor finne denne historien dynamisk og overbevisende.

Men denne historien er vel så mye Yusuf sin som Zebas. Han dro med sin familie fra Afghanistan, for å leve et bedre liv i USA. Men da han ble eldre, følte han seg tvunget til å reise tilbake til hjemlandet; et kall som fikk ham til å innse at ikke alt var slik han hadde forestilt seg, både på godt og vondt.

"Et hus uten vinduer" er en vakker, men hjerteskjærende bok som jeg vil anbefale alle som liker å fordype seg i en annen kultur.

fredag 27. oktober 2017

"Ulvefellen" av Aslak Nore

Ulvefellen
Aslak Nore
Thriller
374 sider
Aschehoug Forlag
2017

Aslak Nore (f. 1978) er forfatter, skribent og forlagsredaktør. Siden debuten med "Gud er norsk" i 2007 har han markert seg som en av sin generasjons mest interessante forfattere av både sakprosa- og spenningsbøker.

Selv før jeg åpnet romanen, "Ulvefellen", hadde jeg store forventninger: Motstandsbevegelsen i romanform - det kunne ikke være noe annet enn spennende, engasjerende og opplysende. Og la meg bare begynne med å si at disse ble innfridd, og vel så det.

Bokens hovedperson, Henry Storm, er født 12. desember 1915. Han er oppvokst i Oslo, men bodde perioder som barn i Tyskland, og fikk sympati med landet. Faren hans var svært tyskvennlig og antibolsjevikisk. Henry har tidligere vært seiler på internasjonalt nivå og deltok i Olympiaden i Berlin, i 1936. Etter dette fikk han flere tilbud om å studere i Tyskland. Valget falt på Berlin, og i perioden 1937-40 studerte Henry gyroskopteknologi ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg, hvor han fikk fremragende karakterer.

Romanen starter dramatisk: Det er desember 1941. Henry Storm befinner seg ved Minusfronten i Øst-Ukraina, hvor han deltar i kampene mot russerne. Henry har frivillig vervet seg til Waffen-SS' utenlandske kampavdeling Regiment Nordland. Han tror på kampen mot bolsjevismen og hans nasjonalsosialistiske overbevisning er plettfri.

Når han ligger på feltlasarettet i Rostov, etter å ha blitt såret ved østfronten, hører han tilfeldigvis en tysk lotte fortelle en hysterisk tysk soldat på dødsleiet om et hemmelig vidundervåpen som vil kunne avgjøre krigen i Tysklands favør: Raketter som går fortere enn lyden.

Dekorert med Jernkorset, men desillusjonert, vender han tilbake til Oslo sommeren 1942. Han har mistet troen på nasjonalsosialismen. Han hater nazismen.

Da han via den tyske etterretningsoffiseren Georg Wolff får tilbud om å gjenoppta studiene ved den tekniske høyskolen i Berlin, øyner han muligheten til å gjøre opp for sine synder. Han tar kontakt med motstandsbevegelsen, men møtes med skepsis. Likevel får han i oppdrag å reise inn i Hitlers rike for å finne sannheten om det hemmelige våpenet.

I Tyskland undersøker den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge lekkasjer knyttet til det topphemmelige rakettprogrammet V2 i Peenemünde ved Østersjøkysten. Etterforskningen leder ham etter hvert til Henry Storm. For å stanse nordmannen setter han ut en ulvefelle, i form av den vakre, polske dobbeltagenten, Beatrice Skarbek.

Jakten er i gang, og utfallet av andre verdenskrig står på spill.

"Ulvefellen" er en grundig, gjennomresearchet og overveldende bok med en hovedperson som man bare kan føle sympati for.

Boken er en velkonstruert spenningsroman med et godt og sammenhengende plott - og samtidig får man et godt innblikk i tidsperioden som skildres.

Men dette er ikke en konvensjonell, actionfylt spionroman med ville biljakter og skytegale machomenn. "Ulvefellen" er derimot en elegant, stemningsmettet historie som bruker spionsjangerens medrivende plott til å fortelle en intrikat historie.

Igjen nyter jeg Nores beundringsverdige evne til å konstruere et plott og utvikle sine karakterer. Han retter fokuset mot det puslespillet som skal løses, spenningen og på Henry Storm som romanens drivkraft. Samtidig gir han også sekundære karakterer som SS-offiseren Werner Sorge og den polske dobbeltagenten Beatrice Skarbek adskillige sider.

Karakterene føles levende, og det må sies å være en av bokens største styrker.

Aslak Nore tegner nensomme portretter av mennesker, hvis liv endres av krigen. Og med Henry Storm skaper han en troverdig hovedperson som står overfor nesten umulige moralske valg i et land som styres av en gal inhuman ideologi.

"Ulvefellen" er ekstremt velskrevet, handlingen er skrudd godt sammen, karakterene virker ekte hele veien gjennom og atmosfæren av tidsepoken er så nær og flott at jeg kan føle den helt inn under huden.

Det er en spennende bok, og så omfangsrik og detaljert at den ikke bare vil appellere til den gjengse leser, men også til entusiaster med hang til bøker om spionasje og krigen. Den er så absolutt velresearchet, med litteraturhenvisninger og ordliste, troverdig i sine skildringer, og til tider både rørende og barsk.

Boken er rett og slett enestående historiefortelling, og den må være en av årets leseopplevelser.

Et godt råd: Ta deg god tid til å lese - dette er nemlig en pageturner, som er vanskelig å legge fra seg!

tirsdag 24. oktober 2017

"Jenta som ville redde bøkene" av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene
Klaus Hagerup
Illustrert av Lisa Aisato
Barnebok, 6-9 år
64 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Klaus Hagerup, født 5.3. 1946, er forfatter, dramatiker, regissør, oversetter og utdannet skuespiller. Han har arbeidet ved Den Nationale Scene og ved Nationalteateret. Hagerup debuterte som forfatter med diktsamlingen "Slik tenker jeg på dere" i 1969.  Han har skrevet fire voksenromaner og en rekke skuespill, men er kanskje mest kjent for bøkene om Markus Simonsen. Bøkene for barn og unge er lest like mye av voksne. Klaus Hagerup har størstedelen av forfatterskapet sitt på Aschehoug forlag.

Lisa Aisato er født i 1981 og bor i Oslo. Hun er kunstner, forfatter og illustratør, og har bl.a. illustrert barneboken "Sølvrevene" og "Den store Sangboken" (2009). I tillegg illustrerer hun bøkene om trollungen Tambar (2010), som skrives av Tor Åge Bringsværd.

Det er alltid en glede å få en velskrevet og flott illustrert barnebok i hånden, hvor det er like så mange ting å betrakte for den voksne leser, som for barna. "Jenta som ville redde bøkene" er så definitivt en slik bok.

Boken handler om Anna. Hun gleder seg ikke til å bli voksen. Hun gruer seg til å bli gammel. Aller mest gruer hun seg til bursdagen sin. Det er ikke lenge til. Da blir hun ti år.

Det eneste som trøster henne, er bøkene hun leser. For Anna er bøkene like sanne som livet. Hvis noen dør i en bok, kan hun begynne på begynnelsen. Da blir de døde levende igjen. Like levende som hun selv.

Anna elsker bøker. Hun leser hele dagen. Hun leser om morgenen før hun står opp. Hun leser om kvelden før hun skal legge seg. Hun leser om kvelden etter at hun har lagt seg. Når mammaen eller pappaen hennes kommer inn, later hun som hun sover. Men hun sover ikke. Hun leser under dyna.

Hun får hundrevis av nye venner i bøkene. Og noen uvenner. Men sånn er jo livet.

Anna pleier å gå til biblioteket etter skolen. Fru Monsen som jobber der, elsker også bøker. Hun er nesten femti år gammel. Likevel er fru Monsen og Anna gode venner.

Men én dag Anna kommer inn på biblioteket, er fru Monsen trist. Hun er lei seg fordi det finnes ganske mange bøker som ingen låner. Biblioteksjefen har sagt at disse bøkene tar for mye plass. De må forsvinne og ødelegges.

Hva skjer med de som bor inni bøkene da? Forsvinner de også? I så fall er det nesten ikke til å holde ut, tenker Anna. Hun må redde bøkene! Men hvordan?

Anna må sette i gang en redningsaksjon.

"Jenta som ville redde bøkene" er en liten perle av en bok for barn i alderen 6-9 år.

Det er imponerende at man kan lage en så fin historie med en så enkel tekst. Og i "Jenta som ville redde bøkene" blir en direkte, virkelighetsnær fortellerstil satt på spissen. For det handler om å elske bøker og de som bor i dem, mens man selv leser en bok.

Klaus Hagerup har skrevet en bok som balanserer mellom barnets fortellerstil og poesiens språk. Det gode og flytende språket, understøttet av flere vakre og velvalgte illustrasjoner, gjør boken velegnet for høytlesing eller selvlesing for 6-9 åringene som har knekt lesekoden.

Lisa Aisato, som har illustrert boken, har også en stor del av æren for den svært vellykkede historien. Hennes strek er magisk, men også utrolig uttrykksfull og meget fortellende. Tekst og illustrasjoner utfyller hverandre perfekt.

Bokens lengde er for øvrig passende. Jeg synes det er fint med en barnebok som kan avsluttes med én lesning, slik at den kan leses mange ganger.

Boken kan især anbefales barn i alderen 6-9 år, som eksempelvis sammen med en forelder kan få mange gode samtaler om bokens historie, både ut i fra illustrasjonene og emnet. Men den kan også lett leses av barna selv, da temaene kan forstås og diskuteres på mange nivåer alt etter alder.

"Jenta som ville redde bøkene" forteller en skjønn liten historie for høytlesning eller barn som har knekt lesekoden og som ganske enkelt skal lesetrene med en fin og meningsfull historie.

Kan varmt anbefales!