"Veien ved Boolavaun" av Anne Enright

Veien ved Boolavaun
Anne Enright
Roman
288 sider
Oversatt av Tone Formo
Pax Forlag
2016

Anne Enright (f. 1962) er en av Irlands mest anerkjente forfattere. Hun er født og bor i Dublin, har jobbet som TV-produsent og regissør, og har skrevet romaner, noveller og essay. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet Andrew Carnegie Medal for Excellence in Fiction. For romanen "Sammenkomsten" fikk hun Man Booker-prisen i 2007, i tillegg var den Irish Novel of the Year 2007 og ble tildelt The Irish Fiction Award. Enright ble nylig utnevnt til Irlands aller første Laureate for Irish Fiction. "Veien ved Boolavaun" har fått strålende mottakelse, var nominert til Man Booker-prisen og Costa-prisen i 2015 og er blant annet Irish Novel of the Year 2015.

"Veien ved Boolavaun" er en mesterlig og gripende fortelling om familie og tilhørighet fra en av Irlands største fortellere, og er nytt høydepunkt i Enrights forfatterskap.

Rosaleen Madigans fire barn (Dan, Constance, Emmet og Hanna) har for lengst vokst opp og flyttet hjemmefra, til

Dublin, New York og Mali. Bare den alltid pålitelige Constance har blitt boende nær moren i den lille byen på vestkysten av Irland. Men når den aldrende Rosaleen kunngjør at hun har bestemt seg for å selge huset, kommer de hjem for å feire en siste jul sammen i barndomshjemmet. Konfrontert med en fortid som virker i ferd med å viskes ut, prøver de å finne ut av seg selv og hverandre, av hvor det er de kommer fra og hvem de ønsker å være. Dermed befinner de seg ved et veiskille, hvor valget står mellom å komme nærmere hverandre eller å bryte fullstendig opp.

"Veien ved Boolavaun" begynner i det som på sett og vis føles ut som et velkjent territorium. Det er 1980, og på landsbygda i Irland opplever jenta Hanna en anspent stemning i hjemmet når hennes bror, Dan, forteller at han vil bli prest. I raseri trekker moren Rosaleen, familiens vanskelige og praktfulle matriark og midtpunkt, seg tilbake til soverommet (det Dan kaller "en horisontal løsning"; hun går nemlig til sengs når livet føles uutholdelig). Dette, og en scene som deretter følger, med en livstrett eldre kvinne som sitter alene i et stort hus og ser ut over landskapet, er både gripende og godt skildret. Slike karakterer, for ikke å snakke om atmosfæren, er noe jeg nærmest forventer å finne i en roman av en irsk forfatter.

Men dernest forandres settingen til det ugjenkjennelige, og en broket forsamling med karakterer, som både overrasker og begeistrer, trer frem. Handlingsforløpet har nemlig beveget seg fremover i tid, og følger nå fire søsken som har tatt svært ulike valg i livet. På effektivt og meningsfullt vis skildrer Enright livet til en innesluttet mann i New York når sykdommen Aids herjer som verst i det homofile miljøet sent på 80-tallet, en bitter mor som er redd for at hun kan ha kreft, en hjelpearbeider i det fattige Mali og en alkoholisert skuespiller/ung mor.

Med en hendig hånd legger forfatter Anne Enright grunnlaget for en klassisk irsk blanding av foreldre og søsken, bundet av tradisjonelle oppfatninger, og år med en dominerende mor som har sluppet løs både sine egne demoner og uløste indre konflikter på hvert enkelt av sine barn. Alle unntatt Constance, har flyktet til andre steder. År senere, i 2005, samles de i en juleferie som vil blottlegge sårene fra barndommen og de evinnelige stridighetene med moren. Det blir en storslått, ulidelig vond, opprivende, minneverdig, og ikke minst en familiær begivenhet.

"Veien ved Boolavaun" er et sjokkerende familiedrama fra et lite sted ved den irske Atlanterhavskysten. Den mørke, men glitrende historien spenner over tretti år og berører tematikk som oppbrudd, medfølelse, egoisme, og hva vi gjør for å fylle tomheten i oss.

Enright har skapt Madigan-familien med avslørende detaljer, men i en svært sofistikert struktur. Romanens del en, kalt "Reise ut", er inndelt i fem seksjoner, en for hver av de fire barna og en for moren, Rosaleen. Disse fem seksjonene sees, med andre ord, fra fem ulike karakterers perspektiv.

"Veien ved Boolavaun", ligner dermed en serie med sammenkoblede noveller, som fokuserer på enkeltpersoner, der samtlige forsøker å fylle et tomrom i livet sitt. Mange år har gått siden de alle bodde under samme tak. Noen av dem har gjort opprør mot fortiden, mens andre igjen har blitt avhengige av den. Livet har vært snilt mot noen, mindre snilt mot andre.

Romanens del to, kalt "Komme hjem", omhandler en sammenkomst, det som vil være deres siste jul i familiens hjem.

Selv om familien som portretteres er svært unik, er Enrights spesielle talent, at hun får deg til å føle at det er din egen familie, eller at du i det minste har kjent dens medlemmer hele livet, som hun skriver om. Hun er i tillegg flink til å la leserne selv gjøre opp sin egen mening vedrørende deres tanker og handlinger. Vi får kun korte utdrag av familiemedlemmenes historier, men de har til gjengjeld en gjenkjennelighet ved seg som gjør at man bryr seg om dem og til dels forstår deres synspunkter.

Dette er faktisk den første romanen av Anne Enright jeg har lest. Det vil definitivt ikke bli den siste. Lettfatteligheten i Enrights språk, spesielt hvordan hun formidler karakterene på, med få ord, er imponerende. Hun er også meget dyktig til å skildre mellommenneskelige relasjoner, især forholdet mellom søsken og deres mor.

Anne Enright har med "Veien ved Boolavaun", skrevet en ekstraordinær roman, som du ikke bør gå glipp av. Dette er en velskrevet, intelligent roman om sorg og kjærlighet fra en av Irlands største forfattere.