torsdag 28. august 2014

"En rasende brann" av Andreas Norman

En rasende brann
Andreas Norman
Thriller
464 sider
Oversetter:  Kjell Jørgen Holbye
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Andreas Norman (født i 1972 i Stockholm), debuterte som poet i 1996. Han er utdannet statsviter og har arbeidet i det svenske Utenriksdepartementet, blant annet innen den sikkerhetspolitiske enhetens antiterror gruppe, Midt-Østen-Nord-Afrika-avdelingen og på utposter i de baltiske statene og Vest-Balkan.

"En rasende brann" er Andreas Normans første roman. I Sverige ble utgitt i april 2013 på Albert Bonniers Förlag.
Filmrettighetene er også solgt.

Andreas Norman: Poet, diplomat og spenningsforfatter. Han har språket, han har kunnskap, han har historien.

Vi kan godt kalle denne romanen en UD thriller. Eller en høyeksplosiv spenningsroman som gjenspeiler vår tids eksistensielle spørsmål, som Inga Lill Mosander i SVT sier det.

En Realistisk arbeidsplassreportasje og spennende thriller, er den i allfall.

Carina Dymeks er en ung kvinne, bosatt i Stockholm. I 8 år har hun gjennom hardt arbeid i UD, opparbeidet seg et godt renommé. Hun er din sjefs favoritt; Alltid oppdatert. Alltid pålitelig.
Hun har dessuten særdeles gode analytiske evner, noe enhetslederen Nils har lagt merke til, og han ber rett som det er om hennes vurderinger.

Carinas kjæreste heter Jamal Badawi. Han er av egyptisk herkomst, og jobber i justisdepartementet.
Etter å ha deltatt i et toppmøte i Brussel, blir hun kontaktet av en fremmed herre, som gir henne en USB minnepinne.  - solid, som hun er, var hun i utgangspunktet både i tvil om hun skulle møte denne mannen til lunsj for å høre hva han hadde på hjertet. Men det var noe ved han som talte til henne. Han nevnte at hun, hadde samvittighet. 
Hun er også i tvil om hva hun skal gjøre med denne minnepinnen. Men beslutter å sende den videre til sin sjef, uten at hun kjenner til innholdet.

Minnepinnen viser seg å innholde en hemmelig rapport om et europeisk antiterrorsamarbeid. Carina blir mistenkt for å ha noe med saken å gjøre, og blir umiddelbart suspendert fra sin stilling.

Bente Jensen i sikkerhetspolitiet får i oppdrag å etterforske Carina. Men snart blir også hun overvåket. Kan det være britiske MI6? CIA? Eller et terrornettverk? Mektige krefter utnytter både politikere og politi for å oppnå sine mål.

"En rasende brann" er en fortelling om de krefter som slippes løs når sikkerhetstjenester ser en trussel. Om den globale jakten på terrorister og de som utpekes som terrorister. Om svik og lojalitet, om å følge sin samvittighet, om å våge å elske.

Dette er en særdeles lesverdig bok.

Handlingsforløpet bygger seg sakte opp, og forfatteren gir mange detaljer fra UD.
Etterhvert blir det svært så spennende. Spenningskurven er nokså bratt.

Humoristisk er det også, da de ansatte aldri vet hvor sjefen er. Da går de bare inn på bloggen hans og sjekker hvor han er i verden.

Tematikken er dessuten interessant, det et av hovedtemaene er den vanskelig balansen mellom overvåking og personvern.

Norman skriver godt og som leser legger man fort merke til hans entusiasme når det gjelder å dele sine kunnskaper om EU, utenriksdepartementet og det hemmelige politiet.

Denne boken har både styrke og troverdighet nok til å gripe leseren fra første side.
Historien er ordentlig spennende og realistisk.

Anbefales sterkt!

mandag 25. august 2014

"Veien over klippene" av Gøril Emilie Hellen

Veien over klippene
Gøril Emilie Hellen
Roman
304 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Gøril Emilie Hellen (f. 1966) har vokst opp i Trondheim. Hun har mellomfag i drama, film og teater fra NTNU, og er også utdannet journalist. Hun har jobbet som frilansjournalist i en årrekke. Hellen bor i Sandefjord med mann og tre barn, og ideen til "Veien over klippene" kom på bryllupsreise til Liguriakysten i Italia i 2006.

Lucia er vokst opp på øya Vega som enebarn. Der fiskehjellene, knausene og havet, er hennes kjæreste venner. Hennes mor; Raffaela Paganini er fra Liguriakysten i Italia.
Hennes far er født og oppvokst på Vega. Møtet mellom dem, er en egen kjærlighetshistorie du kommer til å bli kjent med. Øya Vega ligger på Helgelandskysten.
Utferdstrangen ligger i blodet til Lucia. På ungdomsskolen bor hun tidvis hos sin tante, Maia i Sandnessjøen. Senere skal London kalle på henne.


Og vi møter Lucia som ung kvinne. Hun gjør karriere i firmaet Unilever som merkevarebygger.
Det er året 2013, og det er vår. Dagen før gjennomførte hun en - all time high med sin  innovative  kick off av: Varemerket Dove. Det var fredag, og med stående ovasjoner og champagne, ble dette feiret.

Hun bor i en herskapelig leilighet kun et steinkast i fra Kensington Palace sammen med forloveden, Jack. Han gjør karriere i eiendomsbransjen i det høyeste prissjiktet.

Det er lørdag, men ikke en hvilken som helst lørdag. Lucia fyller 28 år. Og hun får telefon fra sine foreldre som synger fødselsdagssangen for henne på både norsk og italiensk.

I fødselsdagsgave, ute blant de nærmeste vennene; Jack og henne, samt tre par, får hun en flyreise for to fra London til Brønnøysund.
Dette er hennes verste case scenario. To år er gått siden hennes mor fylte 60 år, og hun har ikke vært hjemme siden. Hva vil forloveden si, over den enkle kårene hun kommer i fra; med utedo, samling av ærfugldun? Dermed lyver hun, og dagen før reisen forteller hun at hennes mor er alvorlig syk, og bare makter å se sin datter.

At det skulle gå troll i ord, kommer som et sjokk på både Lucia og hennes far.  Raffaela blir syk og dør under datterens opphold.

Da hennes avdøde mor har et siste ønske om at Lucia skal dra til sitt barndomssted på Liguriakysten i Italia, ser ikke Lucia annet råd enn å oppfylle det. Hun lider pga. løgnen.

Og her begynner et nytt kapittel. Til tross for italienske aner, har Lucia aldri hatt interesse av å besøke hverken morens hjemland eller slekt.

Og jeg kan love dere en særdeles god familiehistorie som rommer skildrende god fortelling av italiensk natur, kultur og en familiekrønike av klasse! Sannheten kommer for en dag, generasjoner tilbake. Møtet, tiden i Italia gir Lucia bedre innblikk i seg selv.

Forfatteren er debutant og hun mestrer pennen godt! Språket flyter som inndirekte nevnt såpass godt at du nok finner historien både lettlest , og ikke minst verdifull.
Og hvordan skal man leve videre med, det som åpenbarer seg?

Spennende. Full av overraskelser. Jeg ser frem til flere bøker fra Gøril Emilie Hellen!

lørdag 23. august 2014

"Til vi møtes igjen" av Kate Lord Brown

Til vi møtes igjen
Kate Lord Brown
Roman
578 sider
Oversatt til norsk av Helene Limås
Apropos Forlag
2014

Kate Lord Brown er en engelsk forfatter som er oppvokst i Devon. Hun har studert filosofi  og kunsthistorie.
Hun har også jobbet som kunstkonsulent, og har valgt ut kunstsamlinger til palasser og ambassader både i Europa og Midtøsten.
Kate Lord Brown var finalist i The People's Author Competition på ITV i 2009, og dagboken hennes som er å oppdrive på nettet, hvor hun beskriver hvordan hun sjonglerer bøker og barn, ble valgt til en av de hundre beste bloggene i Storbritannia.

"Til vi møtes igjen" er Kate Lord Browns debutroman.

Denne sterke og flotte historien handler om tre uredde kvinner, varmt og omsorgsfullt vennskap og sterk kjærlighet - og ikke minst sjalusi, fordommer, ondskap og meningsløse tragedier. Bakteppet for historien er ATAs virksomhet

under den andre verdenskrig. Over 150 britiske kvinner meldte seg frivillig som piloter, og mange av dem ble drept under oppdrag.

Det er nyttårsaften 1940. Evie Chase er fast bestemt på å gjøre en innsats i forhold til krigen. Den 5. januar 1941 verver hun seg inn i ATA (Air Transport Auxiliary), de sivile pilotene som transporterer kampfly til baser over det krigsherjede Storbritannia.
Hennes far, en velstående, sympatisk kaptein i RAF, er ikke fornøyd med sin datters beslutning og truer med å stoppe de månedlige utbetalingene til henne.
Men Evie er en prinsippfast ung kvinne som ikke bøyer seg for sin far.
Dermed flytter hun inn i en muse infisert hytte med to andre nye medlemmer av ATA, Stella Grainger og Megan Jones.

Stella er ensom mor til en liten gutt, men har etterlatt ham hos besteforeldrene. Hun forsøker dessuten å få orden på følelsene sine overfor sin "døde" mann.
Den idealistiske tenåringsjenta Megan kommer fra en walisisk landsby. Hun har aldri tidligere vært borte fra hjembyen.

Snart begynner de tre kvinnene å trene sammen, og det vokser frem et varmt og nært vennskap mellom dem.
Når de etterhvert begynner å frakte fly, møter Evie en amerikansk pilot som hun blir forelsket i.
De blir forlovet, men tragedien rammer henne da han blir drept i kamp.

Også Stella og Megan finner kjærligheten.

Beau som trener de tre kvinnene, er også en av deres overordnede offiserer. Han og Evie blir gode venner. Beau er forlovet med en velstående jente som han har vokst opp med, men forholdet deres har de senere år blitt ganske kjølig.
Han ble såret i kamp og hun brøt forlovelsen. Hun forlot ham, med andre ord når han trengte henne som mest. Og når han omsider ble restituert, kom hun tilbake og ba om tilgivelse.
Men kan han virkelig tilgi henne, og ikke minst, vil han?

Evie, Stella og Megan skal komme til å møte flere utfordringer enn de kunne drømme om. Og det er langt fra bare krigen som skaper farlige situasjoner for de modige kvinnene.

"Til vi møtes igjen" er en typisk britisk roman. Handlingen fokuserer på vennskap, kjærlighet og plikt, og balanserer på en fin linje mellom action, eventyr, og glamourøse fester med kjekke menn i uniform.

Handlingsforløpet engasjerer, og karakterene lette å bli kjent med.
De aller fleste vil nok finne noe som vil falle i smak ved denne boken. Og som leser blir man ikke bare vitne til det alvorlige, men også flere humoristiske øyeblikk.

Selv om handlingen tidvis led under det forutsigbare, likte jeg boken svært godt.
Jeg hadde på forhånd ikke noe kjennskap til ATA, og derfor var dette også en lærerik leseopplevelse.

Karakterene var særdeles gjennomtenkte og tredimensjonale. Selv vil jeg kalle denne boken for et karakterstudium, noe jeg synes er dens styrke.

Jeg hadde kanskje ønsket meg et ørlite mer komlisert handlingsforløp og noen flere overraskelser underveis.

Jeg likte dessuten at historien ikke bare formidlet den sosiale og romantiske siden av livet for disse jentene, men også det som hadde med selve flygningen å gjøre.
Det var faktisk meget interessant å lese om de mindre glamorøse sidene av livet i ATA, og de ofte svært så farlige oppdragene de var ute på.
Disse jentene, noen svært unge og noen som aldri hadde vært hjemme i fra før, risikerte sin liv ved å transportere kampfly rundt om i landet. Dette er intet annet enn beundringsverdig.

"Til vi møtes igjen" er Kate Lord Browns første bok og jeg synes det er en god start på et forfatterskap. Hun skriver både godt og har engasjement.
Jeg ser frem til å finne ut av hvordan hun vil utvikle sin skrivestil.

Hvis du liker gode,  karakter fokuserte bøker, og samtidig ønsker å lære mer om ATAs rolle i andre verdenskrig, vil dette garantert være en bok som vil falle i smak.
Jeg mener at "Til vi møtes igjen" absolutt har alle de elementene som appellerer til et større publikum.

Dette er en lærerik bok, men enda viktigere, det er en bok som gav meg en stor leseopplevelse. Og nettopp derfor er dette en bok som jeg uten tvil vil anbefale andre.

onsdag 20. august 2014

"VIP-rommet" av Jens Lapidus

VIP-rommet
Jens Lapidus
Thriller
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen, MNO
480 sider
Cappelen Damm
2014

Jens Lapidus (f. 24. mai 1974) er en svensk forfatter og forsvarsadvokat.
Siden debuten i 2006 med "Cash" har hans bøker i Stockholm noir-serien blitt utgitt i mer enn 30 land. Filmatiseringen av bøkene har blitt store publikumssuksesser.

Og nå i 2014, er det endelig duket for en ny bok fra Sveriges mestselgende og nyskapende krimforfatter.

"VIP-rommet" er hans første bok i en ny triologi.

Med denne boken har han forlatt forstedene og flyttet inn til byen, til Stureplan og Östermalm. Raske penger har dog blitt tregere, men de finnes til gjengjeld i betydelige større summer. I "VIP-rommet" gløtter nemlig Lapidus inn gjennom døren til de aller rikeste.

Philip Schale; investor, playboy og en ekte sønn av finansadelen, har blitt kidnappet. Familien vil ikke kontakte politiet da det garantert vil innebære lekkasjer til tabloidene. Er det noe de ønsker å unngå, så er det publisitet. Ikke bare fordi det er risikabelt ihht. kidnappingen, men også at velstående familier ikke skal figurere i tabloidpressen.

Familien vender seg i stedet til sitt advokatbyrå, Leijon, som i sin tur engasjerer et privat sikkerhetsselskap, og lar en av sine ferske junior advokater, den særdeles dyktige Emelie Jansson, hjelpe til med etterforskningen.

Motvillig får hun assistanse fra Teddy, som nylig har sluppet løs fra fengsel etter å ha sonet en åtte år lang straff for kidnapping.
Han har bakgrunn fra Stockholms gjengverden og har derfor kunnskaper og ikke minst kontakter som Emilie ikke er i besittelse av å ha.

Emilie er utvalgt fordi hun er dyktig og pliktoppfyllende. Teddy er utvalgt fordi, ja … hvorfor? Deleieren vet noe ingen annen vet.
De to blir et umake av et radarpar med dårlig kjemi.

Og samtidig renner kidnappernes tålmodighet ut som sanden i et timeglass...
De rike miljøbeskrivelsene og karakterskildringene som allerede kjennetegner forfatteren, finner vi også i denne boken.
"VIP-rommet" har kanskje ikke det samme nervøse drivet som fantes i forfatterens forrige triologi.
Derimot har Jens Lapidus bevisst benyttet en litt annen skrivestil, uten at det betyr på noen som helst måte at det blir kjedelig eller langdrygt. Nei, tvert imot.

Jeg er svært fornøyd med "VIP-rommet". Boken er underholdende, med en bratt spenningskurve, og den skildrer det svenske samfunnet, for ikke å snakke om den øvre middelklassen og en fordervet overklasse på et troverdig og særdeles godt vis.
Jeg synes det er modig gjort av Lapidus å forlate sitt tidligere suksessfulle konsept, hvor han portretterte den kriminelle underverdenen, og i stedet skildre flere miljøer, noe han evner med bravour.

Jeg har lest alt forfatteren har skrevet, av romaner og noveller. Han mestrer i utgangspunktet pennen til fulle. Allikevel lar jeg meg overraske.
Fordi dette er mesterlig. Det gjelder forfatterens sjargong med humor, holdninger og skildring av et rikt persongalleri.
Beskrivelsen av relasjonene, underverdenen og betraktningene av den svenske overklassen. Boken omtaler tross alt en av Sveriges rikeste familier, og den introduserer adelens holdninger.

 Det merkes at Lapidus er godt kjent i Stockholm, og omtaler bygninger såvel som arrangementer, på en svært overbevisende måte.
Forøvrig gjør han rede for lovverk, og metoder innen etterforsknig slik det foregår. Innovativ blir det også.

Boken er preget av høyt driv og tempo. Likevel har forfatteren et lettere håndlag og puster roligere enn før, noe som gjør bokens samfunnkritiske dimensjon enda mer tydelig.
Hos Lapidus, møter vi et Sverige der de sterke har makt til å endre alle spilleregler, et moralistisk og politisk ruinlandskap der solidaritet er et farlig tegn på svakhet.

Etter å ha lest bokens 480 sider, kan jeg ikke si annet enn at jeg virkelig ser frem til fortsettelsen.
"VIP-rommet" er en lettlest bok, med et fantastisk språk, og i likhet med Jens Lapidus' tidligere bøker, en page-turner.

Herlige karakterer er bokens hovedpersoner, og jeg gleder meg til å lese mer om dem i triologiens kommende bøkene.

Jeg råder deg til å starte lesingen i en ferie, f.eks. på en hytte alene dersom du skulle trenge godt selskap. Eller legge lesingen til en helg. Du klarer nok uansett ikke å legge den frivillig i fra deg.

"VIP-rommet" er svært spennende, og en bok jeg vil anbefale på det aller sterkeste.
Terningkast 6!

søndag 17. august 2014

"Rettsstridig forføyning" av Lena Andersson

Rettsstridig forføyning
- En roman om kjærlighet
Lena Andersson
Roman
182 sider
Oversatt fra svensk av Knut Johansen
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Lena Andersson (f. 1970) har skrevet fire romaner, som alle har fått mye oppmerksomhet. "Rettsstridig forføyning" er hennes gjennombruddsroman. Den har fått svært gode anmeldelser i Sverige, er under utgivelse i en rekke land og ble tildelt Augustprisen 2013 for beste svenske skjønnlitterære utgivelse. Lena Andersson bor i Stockholm. Hun er også kririker og skribent.

Bokens hovedkarakter er Ester Nilsson, en ung, og i følge henne selv, fornuftig kvinne som faller pladask og smertelig hardt for den karismatiske, egosentriske og betydelig eldre kunstneren, Hugo Rask.

Ester er en poet og essayist, langdistanseløper, fornuftig, svært rasjonell og filosofisk av seg.
En dag får hun en forespørsel om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Ester har lenge vært fascinert av Hugo Rask, og da hun holder foredraget, sitter kunstneren selv blant publikum. Han er fullstendig henført, og etter

forelesningen møtes de to for første gang.

Fra og med det øyeblikket blir tilværelsen hennes endret og formet av et i utgangspunktet uskyldig, men altoppslukende begjær. Hun blir nemlig forelsket i Hugo. Det er bare det at han ikke blir det i henne.
Og der begynner Esters kamp, som finner sted igjennom hele bokens gang, for en mann hun vil ha, men som ikke vil ha henne, i hvert fall ikke på den måten som hun vil.
Hun ønsker et seriøst forhold og en fremtid med ham, han derimot vil bare ha et seksuelt forhold til henne. 

Det er nesten smertefullt hvor godt forfatteren beskriver Esters angst når han ikke ringer eller svarer på hennes tekstmeldinger. Men også hvorledes håpet tennes av noe han sier, hvordan hun leser betydninger inn i det, og hvordan hun analyserer, ikke bare det han sier, men også handlingene hans. Alt dette portretteres særdeles godt.

Mange har nok vært i Esters sko og de vil derfor kjenne seg igjen i mye. 

Hvorfor kan Ester ikke innse det åpenbare, at Hugo Rask, som til tross for sin briliante kunst, bare er en helt ordinær kåt mann, kanskje også fordi det er en viss aldersforskjell mellom dem?
Hvordan kan hun være så blind!

Det er nærmest trist å være vitne til Esthers forsøk på å tolke, rasjonalisere og overanalysere Hugos måte å handle og uttrykke seg på. Alt for å få hans oppførsel til å passe inn i hennes bilde av kjærligheten og den sterke lidenskapen som han har vekket i henne.

"Rettstridig forføyning" er et tidløst drama om lidenskap og makt, frihet og fornuft, som forfatteren ikke bare iscenesetter, men dissekerer. Med djerv humor og enestående presisjon blotlegger Lena Andersson forelskelsens systematiske selvbedrag.
Det uvanlige med denne boken, er ikke selve kjærlighetshistorien, som man finner lignende av også i andre bøker, men den gripende og gjennomskuende analysen. Filosofisk abstrakt snarere enn psykologisk, nesten matematisk i sin presisjon. 

Noe annet som gjør denne boken interessant, er forfatterens formidable språk, igjenkjenningfaktorene og hovedkarakteren Esthers personlighet. Hennes ambisjoner og nesten tvangsmessige måte å forsøke å tolke og forstå verden på.

Dette er en bok om besettelse og sårbarhet, og med et flott språk som innbyr leseren til å tenke.

"Rettstridig forføyning" er en spennende bok, og den innehar noen svært interessante observasjoner.
Dessuten er den forholdsvis lettlest til tross for kompleksiteten i tematikken.

Anbefales!

onsdag 13. august 2014

"Petite Mort - eller den lille død" av Beatrice Hitchman

Petite Mort - eller den lille død
Beatrice Hitchman
Thriller
379 sider
Oversatt av Cecilie Bjerknes Aarre
Apropos forlag
2014

Britiske Beatrice Hitchman (f. 1980 i London) har studert engelsk og fransk ved universitetet i Edinburgh, og har to mastergrader i allmenn litteraturvitenskap og kreativ skriving. Hun har bodd ett år i Paris, og jobbet som manusforfatter og regissør for dokumentarer og kortfilmer i Storbritannia.
"Petit Mort" er hennes første roman. I 2009 vant hun Greene & Heaton prisen for "beste roman under utarbeidelse".

"Petite Mort" er Beatrice Hitchmans debutroman. Egentlig er romanen nærmest som et kjærlighetsbrev til kinoens verden å regne.
Mesteparten av dens handling er satt til stumfilm æraens begynnelse.

Boken forteller historien om en stumfilm, ved navn Petite Mort. Den var antatt ødelagt i en brann ved Pathés lokaler i Paris i 1913. Filmen ble aldri vist offentlig.

Mer enn 50 år senere, i 1967, snubler den unge journalisten Juliette Blanc over den opprinnelige filmrullen. Filmplakaten avslører at filmen viser en ny teknikk kalt "dobbeltgjenger-triks", som var ment å skulle revolusjonere den tidens filmeffekter.
Men, når Juliette ser på filmen, mangler denne sekvensen. Den har blitt klippet bort. Hun bestemmer seg for å finne ut hvorfor, og om filmen i sin nåværende form har noen sammenheng med brannen som var ment å ha skulle ødelagt den.

Stjernen i filmen, Adèle Roux, kontakter henne. Hun ber Juliette om å skrive ned hennes livshistorie.

Adèle forteller historien om hvordan hun endte opp med å jobbe for André Durand, Pathés stjerne regissør og en mester i å skape spesialeffekter, og som personlig assistent for hans kone, den vakre aristokratiske filmstjernen Luce.

Men det som for henne skulle bli starten på en filmkarriere, utviklet seg i stedet til et farlig, erotisk spill (Adèle ble nemlig Andrés elskerinne).
En rekke sjokerende sannheter blir avslørt, som kulminerer i hvordan Adèle endte opp i sentrumet av en høyt profilert mordsak.

Med et uvanlig og svært intrikat sammenvevd plot, gir "Petite Mort" et spennende glimt inn i Paris' verden i 1913.

Beatrice Hitchmans vakre prosa er både engasjerende og stemningsfull, og hennes levende fortelling kastet meg umiddelbart inn i stumfilmens verden og holdt på min oppmerksomhet fra første til aller siste side.

Dette er en psykologisk thriller som handler om kjærlighet, besettelse og hevn. Den krøp under huden på meg og ga meg stadige nye støkk.
"Petite Mort" er nok ikke en bok som vil fenge alle. Den tar for seg de mer lurvete sidene av filmens verden i stedet for dens glamorøse fasader.

Historien som fortelles har heller ikke en tradisjonell, lineær struktur. Dette kan nok virke noe fremmedgjørende på enkelte lesere.

Men det poetiske billedspråket, den utsøkte settingen, og selvfølgelig det svært engasjerende og originale plottet skaper en historie som vil belønne alle de som måtte fortsette å lese til den svært så uventede slutten.

Boken er blendende skrevet, og den inneholder en rekke uventede vendinger.
Historien veksler mellom det følsomme og grove, milde og brutale, forførende og skremmende, og virker dermed både forførende og frastøtende.

En overraskende god bok, og en bok jeg ikke har noen problemer med å anbefale videre.

lørdag 9. august 2014

"Oscar og den rosa damen" av Eric- Emmanuel Schmidt

Oscar og den rosa damen
Eric-Emmanuel Schmidt
Roman
95 sider
Oversatt av Christine Amadou
Pantagruel
2014

Eric-Emmanuel Schmitt, født 1960 i Lyon i Frankrike. Utdannet innen musikk, filosofi og teater, og har skrevet en rekke skuespill og bøker. På kort tid har Schmitt blitt Frankrikes mest leste forfatter og en populær dramatiker.
I februar 1989 hadde Schmitt en sterk åndelig opplevelse i Sahara-ørkenen. Han valgte feil vei og gikk seg vill. Da mørket falt på, ble det så kaldt at han måtte grave seg ned i sanden ettersom han ikke hadde tatt med seg noe. "Jeg burde vært redd, men følte faktisk det motsatte. Den samme setningen dukket stadig opp i hodet mitt: "Alt har en mening". Fra den dagen var han i stand til å skrive. "Den natten i ørkenen viste meg hva jeg var ment å gjøre: skrive."

Boken er kjent. Den har solgt i bøtter og spann, over 1 million eksemplarer! Etter mitt skjønn så berører den et meta - eksistensialisme og verdivalget - tro.

Tanken rundt dette, er krise. Det uskyldige barnet som får leukemi og blir syk. Fra side 7 - 80, kortromanen. Så følger et

intervju ned forfatteren, biografi, side 86 - 92. Hvorfor han ble forfatter. Brev til leseren, side 92 - 95. Deretter følger mange og gode anmeldelser, med teoretisk referanseramme og alt. Primær - sekundærkilder.

Jeg ble interessert i romanen fordi, hvorfor velger man å skrive om noe så betent? Og, jeg søker; mening og livet.
Er det noe som er sikker,t så er det klimaet i ørkenen som rommer; sol dagen lang. Og i natten øyner vi stjerneformasjonen. Da forfatteren var 29 år gammel, og dro på en ørkenvandring med et team fra universitetet, klarte han det mesterstykket å gå seg vill. Dagen var på hell og han var helt alene. I det golde landskapet begynte det å bli brutalt kaldt. Men, han gravde seg ned i sanden. Kan du forestille deg hvordan det var?
Men da får han tid og rom for refleksjon. Det var ikke mye å se på, og han søkte derfor innover i seg selv. Og han sier at han fant en ro, i sin stadige søken etter kjernen, om vi kan definere det slik. Dagen etter kom
teamet. De var bekymret, så forfatteren våget ikke å fortelle hvilken ro han hadde hatt. Når han overlevde dette, tolket han det dit hen at han måtte følge sin drøm. Han tok da yrkesbeslutningen. Å bli forfatter.
Å våge å satse! Han har gitt ut flere bøker, og er anerkjent i kulturelle kretser.

Historien favner et lite barn på ti år. Han heter Oscar og er enebarn. Oscar er diagnostisert med leukemi/blodkreft. Han får kurativ behandling, men så får han tilbakefall. Det går som regel bra, takket være stamcellebehandlingen. Men han er så veldig uheldig.
Vi følger dette lille uskyldige barnet, gjennom de siste dager. Han skriver dagbok hver kveld til Gud. Han skriver på et barns vis, med humor og vidd. Når du bor på sykehus og foreldrene ikke våger å tenke på at du er der, så er du helt alene. Og når forfatteren beskriver dette, så blir det så hjerterått. Når han er såpass
livstruende syk. Og kjenner kroppens signaler, feber og matthet. Og ser alle på avdelingen, som får besøk. Du forstår sikkert denne nakenheten.
Forfatteren forsøker å være humoristisk for å formidle sykdommens irrganger. Men, jeg lo jo med. Fantasien, kreativiteten. Bl.a. artige navn han gir de andre barna. Lyspunktet - hjertebarnet Peggy.

Historien søker å belyse tro, og håp i en særdeles tung prosess.

For meg er Oscar et old Soul barn. Han har betydelige livserfaringer i sin lille kropp. Disse barna er lynintelligente. De har ikke lenger store drømmer. De vet at dette ikke kommer til å gå. De forsoner seg. De lever sine liv løpende med et infusjonsstativ. Det er noen fine betraktninger av miljø. Som gir verdi! Når forfatteren har lagt handlingen til selveste jula, da blir det rått. Er det noe vi vet om fremtiden, er det at den ikke alltid er rettferdig!

torsdag 7. august 2014

"Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss
Helena Thorfinn
Roman
496 sider
Oversatt av Børge Lund
Silke forlag
2013

Helena Thorfinn (f. 1964 i Lund, Sverige) jobbet som journalist i mange år før hun skiftet beite og ble utviklingsanalytiker for den statlige hjelpeorganisasjonen Sida og for Redd Barna.
Etter tre år ved ambassaden i Dhaka flyttet Thorfinn og familien hennes tilbake til Sverige, der hun nå arbeider for Raoul Wallenberg Institute i Lund.
Debutromanen "Før flommen tar oss" er inspirert av det Helena Thorfinn opplevde i Bangladesh. "Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner" sier forfatteren.
Boken har vekket stor oppmerksomhet i hjemlandet Sverige, der den så langt har solgt i 120 000 eksemplarer.

"Før flommen tar oss" er satt til den bangladeshiske hovedstaden Dhaka og følger flere personer med ulik bakgrunn. Hovekarakterene er Jane og Sofia, ekteparet som med sine barn flytter til Dhaka for å jobbe med
bistand, og søstrene Mina og Nazrin som flykter fra landsbygda til Dhaka for å unnslippe å bli giftet bort til et liv i

underdanighet.

Møtet med virkelighetene i Dhaka viser seg å være like forvirrende for den svenske familien som for de to jentene fra landsbygda.
Deres forutsetninger er svært ulike, men de drives alle av sine overbevisninger, mål og drømmer.
De to parallelle historiene veves sammen, på klassisk vis, men det fungerer.  Søstrene havner etter hvert i den svenske familiens hus, og to kulturer møtes.
Kan verden forandres - før flommen tar dem?

Det er sjelden man kommer over en så solid debutroman som Helena Thorfinns "Før flommen tar oss". Historien er viktig og den er godt skrevet.
"Hovedkarakteren" er det lufattige, korrupte, skitne og overbefolkede Bangladesh. Selve landet er i realiteten et stort deltaområde, tidvis fruktbart, men også særdeles utsatt for katastrofer (f.eks. flom). Vannet trenger ikke å stige mer enn noen få centimeter før avlinger for millioner av bønder blir ødelagt. Og man kan bare forestille seg hva global oppvarming og stigende hav vann kan gjøre med dette lavlandet. Bangladesh er et lite land (en del mindre enn Sør-Norge), og har en befolkning på nærmere 160 millioner.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om denne romanen, men det er ikke enkelt å få med alt.
Karakterene er interessante og man gjør seg raskt en oppfatning av dem. Noen liker man, andre ikke. Noen av dem misliker man til og med sterkt.
Sofia og Janne som har hatt problemer i ekteskapet. Den svenske ambassadøren, en snål fyr som misliker det lokale språket og sanskrit, og som ikke har talent for jobben sin, hans kone, som kanskje er enda mer snål, og som har en forkjærlighet for alt som har med New Age å gjøre. Hun drikker litt for mye på alle de tilstelningene som diplomatene må delta i, men likevel hun har et godt hjerte. Den danske Bjarne som har bygget opp en nokså kaotisk tekstilindustri med bistandspenger. Ruel som er forelsket i Mina, men som vet at han kan aldri få henne. Det er nemlig alltid noen som står lavere i samfunnet enn seg, og som man ikke kan gifte seg med. Flere modige tekstilsyersker, menneskerettighets forkjempere, og de som ikke evner å se at en ung kvinne fint kan klare å ta egne initiativ.

Persongalleriet er svært omfattende, men det er ikke vanskelig å følge med på det som skjer, og alle har sin plass i handlingsforløpet.
Miljø beskrivelsene er også svært gode, enten handlingen finner sted ved elvedeltaet på landsbygda, i Dhakas slum, i de farlige tekstilfabrikkene, eller i den mer luksuriøse diplomatiske verdenen.
Men jeg kan godt forestille meg at selv virkeligheten overgår denne fiksjonen. Forfatteren har nemlig sagt i et intervju at Dhaka er en by det er svært tungt å leve i.

Boken inneholder også en klar kritikk av hvordan bistandsmidler forvaltes, både fra et politisk- og byråkratisk perspektiv, og her finnes det ikke noen tvil om hva forfatteren selv mener om den svenske borgelige bistandsminister. Bildet av hvordan bistanden like ofte skyter forbi målet som å treffe det, avhengig av et delvis uvitende vestlig perspektiv, kombinert med behovet for å servere enkle sannheter til skattebetalerne, virker dessverre hverken som overdrevet eller unyansert.

Historien er mest engasjerende og ladet når den følger søstrene Minas og Nazrins forsøk på å forvandle flukten fra landsbygda til en mulighet for å skape en ny fremtid. Forfatteren fanger og formidler, i dette tilfellet uten å forenkle, et kvinnefiendtlig samfunn med perverse mekanismer, der menns overgrep, i ytterste konsekvens, er kvinnenenes egen skyld.
Sammenlignet med de to søstrenes kamp, bokstavelig talt på liv og død, mister noen av bokens sidespor sin interesse. Det blir rett og slett vanskelig å være engasjert nok i Sofias og Jannes samlivsproblemer, eller i ambassadør Mobergs forsøk på å treffe sin sønn.

"Før flommen tar oss" er en bok som kryper inn under huden på leseren, og hvor kollisjoner som oppstår mellom to forskjellige verdener og verdisystemer er tydelige.
Boken gir også leseren en svært god innsikt i den kompliserte verdenen som hjelpeorganisasjonene jobber i.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken på det sterkeste!

mandag 4. august 2014

"Kaffe med musikk" av Karin Brunk Holmqvist

Kaffe med musikk
Karin Brunk Holmqvist
Roman
239 sider
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Silke forlag
2013


Karin Brunk Holmqvist (f. 1944) er en svensk forfatter. Hun har gitt ut åtte romaner som har solgt mer enn 500 000 eksemplarer. Debuten fant sted med det litterære verket "Nära verkligheten" (1996).
Hun debuterte som romanforfatter i 1997 med "Potensgiverne".
Ved siden av sitt forfatterskap har Brunk Holmqvist bl.a. jobbet som sosionom, politiker og film statist.
Tidligere har hun utgitt følgende bøker på norsk: "Potensgiverne", "Rapsgubbene", "Sirlige gentlemen ønskes" og "Rosa elefanter".

"Kaffe med musikk" forteller en fornøyelig historie om fire eldre damer som vinner en bussreise til et julemarked i Tyskland.

Hovedkarakterene er de fire syklubbvenninnene Inez, Olga, Svea og Viola. De bor i det lille kystsamfunnet Brantevik. Én dag vinner de en busstur til et julemarked i Tyskland.


Allerede fra starten av boken, kan man som leser fornemme en viss følelse av bitterhet rettet mot Svea, som er den nyeste i gjengen. Hun er innflytter, kler seg fint og reiser rett som det er til Stockholm for å besøke sine barn. Et snev av sjalusi, er nok det som høyst sannsynlig har kommet over de tre andre damene.

En reise til utlandet er for de fire damene noe stort. Ja, ikke bare at det er en tur ut av Sverige, men også en reise uten at deres menn, som de ellers alltid har rundt seg, skal være med.

Nysgjerrige, men nervøse setter de lite bereiste damene seg på bussen.

På turen til Tyskland fortsetter intrigene. Inez, Olga og Viola holder sammen. De forsøker etter beste evne å fryse ut Svea. De synes nemlig at hun har oppført seg på usømmelig vis.

Men i løpet av reisens gang blir de tre kjent med Svea på en helt annen måte, og kanskje, bare kanskje, vil de da endre sin oppfatning av henne.

Det hele blir en reise de sent kommer til å glemme. Kvinnebedårere, innbruddstyver og engler på hotellrommet gjør at Inez må bruke håndvesken som våpen, og at den ellers så blyge Viola livner til.

Samtidig oppdager mennene deres hjemme i Brantevik både det ene og det andre om å holde styr på huset og å savne sin bedre halvdel.
Og kaffe med musikk - det blir det alltid god stemning av!

"Kaffe og musikk" er en koselig og hjertevarm bok skrevet av Karin Brunk Holmqvist.
Ikke bare skriver forfatteren godt og lett. Hun kan også å skildre varme, ettertenksomme relasjoner mellom godt voksne mennesker på et ypperlig vis.
Dessuten har hun evnet å skape både spenning og humor ut av de mest dagligdagse ting.

"Kaffe og musikk" er en annerledes bok. Kanskje mest i den forstand at handlingen stort sett finner sted borte fra de trygge og hjemlige omgivelsene til hovedkarakterene, som for øvrig besitter tonnevis av sjarm.

Med både varme og stor humor har Karin Brunk Holmkvist skildret de fire damene og deres menn, og hva som kan skje når hverdagen snus opp ned.

Hovedtematikken i boken er vennskap, nysgjerrighet og hvilke erfaringer man får ved å reise sammen med andre.

"Kaffe og musikk" er en bok det er virkelig verdt å lese, og en bok jeg ikke har noen som helst problemer med å anbefale til andre.