mandag 14. april 2014

"Våtmarken" av Jhumpa Lahiri

Våtmarken
Jhumpa Lahiri
Roman
392 sider
Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen MNOF
Gyldendal Norsk Forlag
2014


Jhumpa Lahiri ble født i London i 1968 av indiske foreldre. Hun vokste opp i en liten by i New England i USA og bor nå i Brooklyn. Med novellesamlingen
"Interpreter of Maladies" (på norsk i 2002 under tittelen "Lidelsens tolk"), ble Jhumpa Lahiri i 2000 belønnet med både den høythengende Pulitzerprisen, The PEN/Hemingway Award og The New Yorker Debut of The Year Award. De prisbelønte novellene er oversatt til 29 språk. Hun har også utgitt romanen "Navnebroren" (Gyldendal, 2004) og den prisbelønte novellesamlingen "Fremmed jord" (Gyldendal, 2009). "Våtmarken er Jhumpa Lahiris andre roman.

"Våtmarken" er en dramatisk, intim, vakker og følelsesmessig kompleks roman; en oppslukende familiesaga og en fortelling som strekker seg over generasjoner, hav og familiekløfter.


I etterkrigstidens India, i byen Calcutta, fødes det to gutter med femten måneders mellomrom inn i Mitra familien. Den eldste får navnet Subhash, den yngste, Udayan. De vokser opp under de politiske omveltningene i 1960-tallets India, ikke lenge etter at landet har blitt uavhengig fra Storbritannia, og som nå forsøker å utvikle seg til et stabilt, levedyktig demokrati.

De to brødrene er uatskillelige og blir ofte forvekslet med hverandre i nabolaget, men utvikler seg til å bli svært forskjellige personligheter. Subhash er en jevn og stabil type, apolitisk og ansvarlig. Udayan, den rake motsetningen, er karismatisk og impulsiv, og politisk aktiv. Han blir trukket mot Naxalittbevegelsen, en revolusjonær venstreradikal bevegelse, som gjennom å utkjempe en væpnet kamp, ønsker å utrydde ulikhet og fattigdom, og etablere et kommunistisk samfunn.

Mens Udayan blir mer og mer involvert i bevegelsen i løpet av 1960-tallet, og er villig til å risikere alt for det han tror på, tar Subhash en helt annen vei.
Han forlater hjemmet for å vie sitt liv til vitenskapelig forskning i en rolig by i Rhode Island, på USAs østkyst.

Udayan er bitter på broren for at han reiser, og de ​​to brødrene, en gang så nære, ser ut til å gli fra hverandre. Et par måneder senere, skriver Udayan til Subhash og forteller at han har giftet seg med en kvinne som heter Gauri. Gauri er en intellektuell kvinne, som hadde akademiske ambisjoner før hun traff Udayan. Men for hans skyld, gir hun opp sine drømmer og får et mer tradisjonelt liv som en indisk kone, og blir underdanig hans foreldre.

Udayan blir stadig involvert i voldshandlinger, og i en av dem involverer han Gauri, uten at hun selv er klar over det. Hun gir han nemlig informasjon som legger til rette for et terror angrep.
Ikke lenge etter, blir en politimann drept i det han er på vei for å hente sin sønn fra skolen.
Kort tid etterpå, blir Udayan arrestert. Han tas med i en av politiets større biler. Den stopper opp på våtmarken, like bak familiens hjem. Der blir Udayan henrettet, mens familien er skrekkslagne vitner fra balkongen.
Liket blir lastet inn i bilen igjen og blir kjørt bort, og blir aldri returnert til familien.

Men da Subhash får vite hva som har skjedd med broren, drar han tilbake til India for å trøste sine sørgende foreldre. Når han møter sin svigerinne, får han vite at hun er gravid, og at hun både mislikes og mishandles av foreldrene hans. Han ber henne om å gifte seg med ham og bli med ham tilbake til Rhode Island. Hun samtykker.
Noe senere på Rhode Island blir datteren Bela født. Hun vokser opp i den tro at Subhash er hennes far, og på alle de måtene som teller, er han jo egentlig det.

Alt dette skjer forholdsvis tidlig i denne romanen (del I, faktisk), og er opptakten til alt som skjer senere i boken.
Bela vokser opp, men blir forlatt av sin mor som vender tilbake til de akademiske ambisjonenene hun traktet etter før hun møtte Udayan.
Bela oppdras dermed av Subhash, som er en svært god og omsorgsfull far. Han forguder Bela og betrakter henne som intet annet enn en stor gave som er gitt ham.

Jeg lot meg virkelig hypnotisere av Jhumpa Lahiris roman. Og det omtrent fra starten av. Dette er en feiende flott fortelling om en svært komplisert familie.
Før bokens avslutning, hadde jeg blitt kjent med fire generasjoner av familen, og jeg hadde lært hva som hadde motivert hver enkelt av dem. Men jeg forsto aldri fullt ut hvorfor de handlet som de gjorde.
Hvorfor forlot Gauri datteren sin og Subhash? Hvorfor så hun på morsrollen som uforenlig med en akademisk karriere? Hvorfor fortalte Subhash aldri sin datter sannheten om henne før hun selv var i ferd med å bli mor?

Kanskje mest av alt, lot jeg meg fascinere av hvordan en bror, forlengst død, fortsatt kunne prege livene til disse menneskene etter så mange år. Og hvordan en beslutning tatt for så mange år siden, av en ung mann, kunne få slike langsiktige konsekvenser, både for andre og tredje generasjon etterpå.

Tematikk knyttet til tap, død, og fremmedgjøring danner ryggraden i denne fantastiske romanen.
Dette er substansen, og den involverer leseren i de små og følelsesmessige detaljene som vedrører karakterenes liv. Den lar leseren ta et dykk ned i deres historier. Ja, den evner faktisk å gjøre sine lesere lystne til å dykke enda dypere ned...

Og ja, jeg likte denne boken særdeles godt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar