søndag 17. september 2017

"Verden uten deg" av Jill Santopolo

Verden uten deg
Jill Santopolo
Roman
352 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Jill Santopolo har studert ved Columbia-universitetet i New York og ved Vermont College of Fine Arts. Hun bor i New York og har utgitt tre populære bokserier for barn og ungdom. Romanen "Verden uten deg" er under utgivelse i over 30 land.

Bente Klinge (f. 1965) er cand.philol. fra Universitetet i Oslo, nå bosatt i USA. Hun har oversatt mer enn 30 ulike forfattere til norsk, blant andre Barbara Kingsolver, Cynthia Ozick og Elif Shafak.

"Verden uten deg" er en pageturner om identitet og livsvalg, og om hvor sterk den første kjærligheten kan være.

Det finnes øyeblikk som gir folks livsløp en ny retning. For så mange av de som bodde i New York da, ble 11. september det øyeblikket. Uansett hva man hadde gjort den dagen, ville det ha blitt viktig, ville det ha brent seg inn i

bevisstheten og laget et arr i hjertet. Lucy vet ikke hvorfor hun møtte Gabe den dagen, men hun vet at fordi hun gjorde det, ville han for alltid være en del av hennes personlige historie.

Lucy og Gabe er begge studenter ved Columbia-universitetet i New York når de møtes for første gang 11. september 2001. Mens byen er i unntakstilstand, finner de trøst i hverandre på en dag som forandrer deres liv, og verden for alltid. Fordi dette første møtet fant sted under så uvanlige og dramatiske omstendigheter, utvikles det allerede fra starten av et spesielt bånd mellom Lucy og Gabe.

De avslutter dagen med å kysse hverandre, men når Gabes ekskjæreste Stephanie ringer, er det på et vis over med hva det hele kunne ha ført til.

Lucy og Gabe er, som nevnt, begge studenter på det samme universitet, så de kan ikke unngå å støte på hverandre, men de snakker ikke sammen etter denne høyst dramatiske dagen. Først i mars, nesten et år etter at de er ferdig på college, møtes de i byen igjen. Det hele virker skjebnebestemt, og de innleder et forhold.

Men når Gabe forfølger sin drøm om å bli krigsfotograf og reiser til Midtøsten, og Lucy blir værende i New York for å jobbe med tv, skilles veiene deres.

I løpet av de påfølgende årene ser de hverandre bare en gang i blant. For det meste er det store avstander mellom dem, men det spesielle båndet forblir intakt.

Til slutt står Lucy overfor et vanskelig valg. Var det skjebnen som i utgangspunktet førte dem sammen? Og er det et riktig valg å ikke gi kjærligheten en sjanse til?

"Verden uten deg" er en godt gjennomført roman, og skrevet på en slik måte at man ikke klarer å legge den fra seg.

Historien er flott og enestående, og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Den handler om å finne hverandre i en vanskelig tid. Den handler om hva en enkelt episode kan gjøre med oss mennesker. Den handler om kjærlighet og behov. Og den handler om livsmot og å få det beste ut av livet, selv om det kan bevege seg i en annen retning enn forventet.

Alt føltes så ekte og imponerende autentisk. Og at historien starter med noe som virkelig har skjedd, bidrar bare enda mer til å gjøre den realistisk.

Lucy er romanens hovedkarakter og jeg-forteller. Selv om Gabe også vies en stor del av denne fortellingen, hører vi ikke hans side av historien.

Likevel skisserer forfatteren interessante persontegninger og troverdige relasjoner hovedpersonene imellom. Lucy og Gabe avbildes på et svært så usminket vis, noe jeg lot meg imponere av. Ingen av dem fremstår som perfekte mennesker. De gjør sine feil, og kan tidvis være både egoistiske og ufølsomme. Men deres feil, deres tvil og usikkerhet, var noe av det som hjalp til med å gjøre dem så
menneskelige.

Jeg liker dessuten hvorledes forfatteren både fanger og formidler hvor komplisert og mangesidet et forhold kan være. Og jeg tror de fleste av denne bokens lesere vil kunne relatere seg til karakterenes emosjoner og problemer.

"Verden uten deg" er en velskrevet og lettlest roman om livets store følelser og dilemmaer. Den stiller vanskelige spørsmål som: Er den første kjærligheten alltid den største? Skal man følge hjertet eller fornuften, og hva blir i så fall konsekvensene av å gjøre henholdsvis det ene og det andre?

Dette er nemlig en kjærlighetshistorie som fremhever både styrker og svakheter hos karakterene, ingenting er svart eller hvitt. Og ingen valg synes å være åpenbare.

Boken vekker i tillegg mange eksistensielle tanker. Den er trist, men ikke sentimental. Fremfor alt er det en svært varm og vakker historie som fortelles.

"Verden uten deg" er ubeskrivelig rørende og vakker bok, men vil nok først og fremst appellere til den som liker romaner om kjærlighet og følelser generelt.

"Verden uten deg" ga i hvert fall meg en uforglemmelig leseopplevelse, og den er så definitivt verdt en varm anbefaling.

lørdag 16. september 2017

"Klem meg, vær så snill" av Przemyslaw Wechterowicz

Klem meg, vær så snill
Przemyslaw Wechterowicz
Illustratør: Emilia Dziubak
Barnebok, alder: 3+
Oversatt til norsk av Katarzyna Tykocka og Knut Inge Andersen
Andersens forlag
2017

Boken kom ut i orginalutgave i Polen i 2013. Den ble varmt tatt i mot av barn og verdsatt av voksne. Etter oversettelsen til flere språk ble den en bestselger innen barnebokgenren. Boken kom inn på utvalgt liste hos Warszawa Barnebokmuseum og fikk byens litteraturpris i kategorien for unge lesere. Den ble anbefalt av The Sunday Times og IBBY Poland og oppført på White Ravens 2014 Internationale Jugendbibliotek årskatalog.

"Klem meg, vær så snil" er skrevet av Przemyslaw Wechterowicz og tegnet av den anerkjente og prisbelønte illustratøren Emilia Dziubak (f.eks. "Jolies contes pour les petits", Fleurus, 2015, Frankrike, "Lila Sticka i landet Lycka", Bonnier Carlsen, 2016, Sverige).

Dette er en fortelling med rørende øyeblikk som viser at en liten klem rett fra hjertet kan forandre manges liv.

En vårmorgen, mens sola pusset tennene, spurte Pappa Bjørn gutten sin: "Vet du hva man skal gjøre for å få en kjempefin dag?" Den Lille Bjørnen smilte fra øre til øre. "Ja, det vet jeg. Det er å rulle seg ned bakken!" Pappa Bjørn løftet ham høyt opp på skuldrene sine og sa: "Hahaha! Det har du rett i. Men det er en annen ting som er ennå bedre - det er å gi noen en god klem."

Slik begynner oppdagelsesferden til store og sterke Pappa Bjørn, og den snille, Lille Bjørnen. For etter at Pappa Bjørn har dukket dypt ned i spiskammeret for å lete etter favoritt-lynghonningen sin, foreslår den Lille Bjørnen at de kan besøke Herr Bever, og gi ham en klem. Herr Bever kikker undrende på dem og spør hvorfor de vil gi han en klem. "For at du skal ha det trivelig på jobb", svarer den Lille Bjørnen.

Da de har dratt derfra, lurer den Lille Bjørnen på om Herr Bever likte klemmingen, og faren hans svarer at det alltid er bra å få en klem. Den Lille Bjørnen ønsker deretter å finne flere dyr som de kan klemme. De møter Frøken Røyskatt og et par Harepuser som de deler klemmer med. De treffer en ulv som står i veikanten og kjeder seg. Han ser etter en liten jente med en rød hette. Når bjørnene klemmer ulven, legger han ikke engang merke til den lille jenta som tripper og traller forbi. Deretter snubler de over Gamle Elg som får en varm klem, og Anakonda som liker nærkontakten med de to bjørnene svært godt, og til og med en jeger med gevær. Klemmingen fortsetter til de er nesten hjemme igjen, da det går opp for Den Lille Bjørnen at de har glemt å klemme noen, nemlig hverandre.

Gode barnebøker kan man ikke få for mange av. Med "Klem meg, vær så snill" får de minste barna en bok med både en fin og underholdende historie, og lett gjenkjennelige situasjoner.

Boken er skrevet i et lett, lystig og barnevennlig språk, og Wechterowicz er en god forteller som også gir plass til et viktig budskap, som både barn og voksne bør huske på.

Og jeg tror ikke barna bare vil kunne gjenkjenne de tingene Pappa Bjørn og den Lille Bjørnen gjør, men de vil også kunne gjenkjenne deres reaksjoner og følelser.

Noe av det jeg liker aller mest med de to bjørnene, er deres raushet, åpenhet og toleranse overfor andre dyr, med god plass til tilgivelse.

"Klem meg, vær så snill" forteller en flott historie om å vise omsorg og raushet, og den er både morsom og varm. Helt uten løftende pekefingre får vi en fortelling som kan forstås av barn fra 3-års alderen og oppover, og som har en gullgruve av ting man kan snakke om og illustrasjoner å gå på oppdagelsesferd i.

For kombinasjonen av de store fargerike tegningene og den nydelige fortellingen om en fantasifull ferd går bare rett inn, og fenger fra aller første side.

Den korte teksten, satt sammen med de vakre illustrasjonene, som tydelig viser hva som skjer, skaper nemlig en morsom, varm og hyggelig historie. Pappa Bjørn, den Lille Bjørnen, og de andre dyrene får dessuten et litt søtt, men også veldig uttrykksfulle uttrykk med Emilia Dziubaks illustrasjoner. Denne stilen passer godt til historien og til de yngste barna, og det er rikelig med varme og sjarm i illustrasjonene.

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg nøt den herlige historien, de vakre illustrasjonene og ikke minst de to bjørnene med to store personligheter. Det var noe intenst og ekstremt fargerikt over de to bjørnenes opplevelser, som ble understøttet perfekt i tegningenes fine fargespill og gode streker. Jeg får lyst til å henge dem på veggen, slik at de kan nytes hver dag.

Boken tildeles mine aller beste skussmål og jeg oppfordrer alle barn og barnlige sjeler til å lese "Klem meg, vær så snill", som forhåpentligvis blir å finne i bokhandlernes hyller i mange år fremover.

For dette er en varm historie med nydelige illustrasjoner, og fremfor alt, mye klemming, kjærlighet og varme.

Det er umulig å lese "Klem meg, vær så snill" uten å ville gi en klem til noen etterpå!

"Klem meg, vær så snill" vil egne seg perfekt for høytlesing, og som godnattbok på sengen etter en lang og aktiv dag.



Boken var pakket inn i en spesiell miljøvennlig emballasje.

tirsdag 5. september 2017

"Velkommen hjem" av Ninni Schulman

Velkommen hjem
Ninni Schulman
Krim
496 sider
Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm
2017

Ninni Schulman er født i 1972 og vokste opp i bygda Lesjöfors i østre Värmland. Siden 1995 har hun arbeidet som journalist, blant annet i Värmlands Folkblad, Se & Hör og Expressen. I dag bor hun i Stockholm, men tilbringer sommerferiene på familiens torp utenfor Hagfors, området der handlingen i krimbøkene hennes foregår.

Hun debuterte med "Jenta med snø i håret" i 2011.

"Velkommen hjem" er femte bok i Ninni Schulmans populære serie om journalisten Magdalena Hansson og politifolkene Petra Wilander og Christer Berglund.

Det er sensommer i Hagfors, når journalisten Magdalena Hansson får invitasjon til en gjenforeningsfest med sin gamle klasse. Først har hun tenkt å droppe hele greia. De siste ukene har hun vært utsatt for en hatkampanje på nettet, og

hun vil helst tilbringe den aktuelle helgen sammen med samboeren Petter, som er hjemme fra jobben sin i Norge. Men når Sandy Kristensson dukker opp i redaksjonen en ettermiddag og forteller at deres tidligere klassekamerat, musikeren og realitystjernen, Jack Paulsson skal komme, lar Magdalena seg lokke med for å intervjue ham til en artikkel i Värmlandsbladet.

Festen skal foregå på hytta til Sune, den gamle klasseforstanderen deres. Den skal være som en slags gjentagelse av overnattingsturen de hadde hatt nettopp dit rett etter skolestart i niende klasse. De skal spise, hygge seg og gå på spøkelsesvandring i skogen.

På festen faller alle tilbake i gamle mønstre. Men ting som har ligget under overflaten alle disse årene kommer opp og stemningen blir alt annet enn hyggelig. Likevel gjennomfører de spøkelsesvandringen, som utvikler seg i en uventet og tragisk retning. En av Magdalenas klassekamerater blir nemlig funnet brutalt myrdet. Dagen etter blir enda en person fra klassen funnet død på Hotell Monica. Drapene er utført på forskjellig vis, men det må vel være samme gjerningsmann? Hva er motivet, og finnes det flere i klassen som er i fare?

Saken havner på politiekteparet Petra Wilander og Christer Berglunds bord. De har også sitt å stri med på hjemmefronten. For Petras vedkommende handler det om å bli helt frisk fra kreften.

I "Velkommen hjem" er spenningsfaktoren høy fra første til siste side.

Jeg har lest flere av Schulmans tidligere bøker, og igjen synes jeg at hun frembringer et overbevisende persongalleri. Som leser er man helt under huden på dem. Det veksles hele tiden mellom de ulike karakterene, men ikke på en slik måte at det er forvirrende, men tvert i mot at det gir en frisk avveksling i både handling og leseopplevelse.

Noe jeg liker med Schulman er hvorledes hun evner å veve karakterenes privatliv inn i selve historien, uten at det føles hverken påtrengende eller kunstig ut. I stedet er det med på å tilføre boken mer spenning. Skildringene av hovedpersonenes privatliv og ulike relasjonsproblemer og alt hva det innebærer, bidrar dessuten til en nærhet og forståelse.

Vi er med på sidelinjen hele veien gjennom, og vi får til stadighet servert små ledetråder, slik at vi blir sittende og gjette mens sidene nærmest vender seg selv.

Politiets rolle er solid, ingen forhastede eller søkte løsninger. Det arbeides fra bunnen med en realisme som utgjør kremen på denne kaken av en bok.

Handlingen virker, med andre ord, å være realistisk, til tross for at det nok skjer mer i Hagfors enn det normalt sett ville ha gjort i en rolig svensk by.

Den behandler tema som mobbing og utenforskap, de sår og arr som dette påfører mennesker, og hvordan disse i det lange løp kan generere både hat og sinne, samt et sterkt behov for hevn.

Bokens styrke mener jeg ligger i de små tingene: I det hverdagslige, i gjenkjennelsen, og ikke minst i skildringen av et sted som preges av både bygdedyr og avfolkning. Det føles nøyaktig og autentisk.

Som de foregående bøkene i serien, kan også "Velkommen hjem" leses uavhengig, selv om hovedpersonenes privatliv har utviklet seg gjennom serien. Schulman kan sitt håndverk. Romanen er spennende og velskrevet, med et godt og troverdig persongalleri, og en historie som illustrerer hva som foregår under overflaten i et lite samfunn.

"Velkommen hjem" er en meget anbefalelsesverdig krim.

mandag 28. august 2017

"Den forrige jenta" av J.P. Delaney

Den forrige jenta
J.P. Delaney
Thriller
384 sider
Oversatt av Torill Hansen, MNO
Bazar Forlag
2017

J.P. Delaney er pseudonym for en forfatter som tidligere har skrevet flere bestselgende romaner under andre navn.

"Den forrige jenta" gis ut i 35 land og skal filmatiseres av den Oscar-vinnende regissøren Ron Howard. Boken gikk rett inn på topp fem på bestselgerlisten til New York Times.

Etter en personlig tragedie leter Jane etter et nytt sted å bo, men i London vokser ikke akkurat billige leiligheter på trær. Det er først når hun kommer over en rimelig minimalistisk hi-tech leilighet i Folgate Street nr. 1, at interessen vekkes. Imidlertid stiller utleieren, som for øvrig er arkitekten bak den utsøkte bygningen, en rekke uvanlige betingelser til en fremtidig leietaker. For å få lov til å bo i leiligheten, må man først besvare en test med 35 svært nærgående spørsmål. Kommer man over den kneiken, blir man invitert til et personlig intervju. Megleren ber Jane ikke ha for store forhåpninger. Det er nemlig en minimal mulighet for å bli godkjent. De fleste blir enten avvist, eller så flytter de raskt ut

igjen. Men Jane mener at den flotte leiligheten må være verdt disse utfordringene!

Med leieforholdet følger dessuten en rekke merkelige regler, og totalt rundt to hundre bestemmelser, for eksempel ingen bøker, ingen bilder på veggene, ingen personlige pyntegjenstander. Kontrakten omfatter dessuten jevnlige inspeksjoner. Pluss at rengjøreren må rapportere alle brudd på reglene til driftskontoret.

Ikke lenge etter at Jane har flyttet inn, oppdager hun at en tidligere leietaker ved navn Emma døde i leiligheten under tragiske omstendigheter. Når Jane erfarer at det er vel mange likheter mellom henne selv og Emma, kan hun Ikke annet enn å undersøke saken nærmere. Hun kommer i kontakt med både politibetjenten som etterforsket saken, Emmas eks-kjæreste og andre bekjente, og med eieren av huset, den eksentriske og berømte arkitekten Edward Monkford. Det er ikke enkelt å finne ut hva som egentlig har skjedd, men når det går opp for Jane at Emmas død ikke er det eneste dødsfallet som har funnet sted i huset, blir hun bekymret for å bli boende. Men det er svært vanskelig å komme seg bort...

"Den forrige jenta" er en velkomponert og spennende psykologisk thriller.

De to hovedpersonene, Emma og Jane, sine historier følger hverandre simultant og er bemerkelsesverdig like. Kapitlene veksler mellom disse, og flettes sammen på en ganske uhyggelig måte.

Plottet ligner ikke på mye av det jeg tidligere har lest. Det er som om selve huset i Folgate Street nr. 1 er en av karakterene i handlingen, og det i seg selv er spesielt. Men også handlingsforløpet er unikt.

Handlingen er ubehagelig fengslende og jeg hadde store problemer med å legge boken fra meg. Dramaturgien er stram, spenningskurven er jevnt stigende og avslutningen er overraskende og godt skrudd sammen.

Jeg likte at handlingen ikke føltes oppjagende, men at den heller var litt treg, med en langsom oppbygging, uten at det ble for kjedelig. Jeg likte også skrivestilen og selve språket godt. Det var lettleselig og fikk handlingen til å flyte i en uanstrengt og upretensiøs strøm.

Dessuten likte jeg hvordan karakterene, spesielt Emma og Jane, fremsto. Man lærer dem å kjenne gjennom tilbakeblikk, tanker og samtaler, og langsomt blir deres livshistorier utfoldet på godt og ondt.

Boken er, som nevnt, bygget opp slik at man følger de to karakterene kontinuerlig; Da: Emma og Nå: Jane. Begge kvinnene flytter på forskjellige tidspunkter og uavhengig av hverandre inn i det samme mystiske huset som er tegnet og leid ut av en svært markant personlighet med et bredt spekter av regler. Umiddelbart har de to kvinnene ingenting til felles, men så likevel... Historien veksler mellom de to kvinnenes perspektiv, i annen hvert kapittel, uten at det på noe tidspunkt blir forvirrende.

Den karismatiske Edward Monkford, som for øvrig er arkitekten bak Folgate Street nr. 1, er også en av bokens hovedpersoner.

"Den forrige jenta" er nesten uutholdelig spennende, uten overdreven bruk av vold og blod, og det fungerer faktisk svært godt at historien blir fortalt i både da- og nå kapitler.

Noe jeg derimot ikke likte ved boken, er at det ikke er mye til kronologi i handlingen. Det er ikke helt enkelt å vite om det har gått en uke eller en måned, siden man sist leste om Emma eller Jane.

Jeg lot meg uansett fange av handlingen fra aller første side, og ble til stadighet overrasket, etter hvert som de ulike brikkene falt på plass.

"Den forrige jenta" er en svært spennende og intelligent thriller. Den inneholder ingredienser som kjærlighet, spenning, ubesvarte spørsmål, og karakterer som man ønsker å vite mer om.

Boken bør i høyeste grad appellere til lesere som liker en god psykologisk thriller.

onsdag 23. august 2017

"Kjærlighetsbrevet" av Lucinda Riley

Kjærlighetsbrevet
Lucinda Riley
Roman
512 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2017

Lucinda Riley er født i Irland, og etter en tidlig karriere som skuespiller skrev hun sin første bok da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble hennes internasjonale gjennombrudd, den er oversatt til 34 språk og har solgt over åtte millioner eksemplarer på verdensbasis.

Blant bøkene hennes er serien "De syv søstre", som forteller historien om syv adopterte søstre, og er løselig basert på mytologien rundt stjernehopen med samme navn. De to første bøkene i serien, "De syv søstre" og "Stormens søster", har vært på toppen av europeiske bestselgerlister, og rettighetene til å lage tv-serie er solgt til et produksjonsselskap i Hollywood.

Lucinda bor sammen med mann og fire barn i North Norfolk i England og West Cork, Irland.

Det så lyst ut i 2000, da Lucinda Riley, som den gang het Lucinda Edmonds, lanserte romanen "Seeing Double", en oppdiktet historie koblet opp mot det britiske kongehuset for over 100 år tilbake. Forlaget i England hadde ikke bare kjøpt denne ene boken, de hadde også skrevet under kontrakt om en oppfølgerbok. Så gikk alt i grus. Store butikkjeder kansellerte sine bestillinger av den publiserte romanen, og forlaget avbrøt avtalen med Riley. Boken glimret med sitt fravær i butikkhyllene, og ingen av de intervjuene Riley gjorde, kom på trykk.

Likevel er denne "glemte" boken langt fra historie. Tvert imot. Nå er den her, i ny og omskrevet versjon, og med ny tittel – "Kjærlighetsbrevet" ("The Love Letter"). Norge er det første landet som publiserer den, men planen er at den også skal gis ut i England.

Jeg har med stor entusiasme, lest Lucinda Rileys foregående romaner. Derfor var jeg veldig spent på å komme i gang med "Kjærlighetsbrevet".

5. januar, 1996:
England sørger over den folkekjære skuespilleren Sir James Harris' død. Han ble 95 år gammel, og var av mange ansett som sin generasjons største skuespiller.
En privat begravelse har allerede funnet sted, men skal etterfølges av en minnegudstjeneste i St. Pauls Church (populært kalt The Actors' Church), i Covent Garden, London.

Den 23 år gamle journalisten Joanna Haslam har motvillig fått i oppdrag å dekke minnegudstjenesten for avisen sin, Morning Mail.

Det er bare et år siden Joanna ble antatt som juniorreporter i avisen. Før det hadde hun jobbet en tid i et par regionale aviser. Morning Mail har base i London, og er en av de mest leste riksavisene i landet. Siden Joanna fremdeles befinner seg på bunnen av den interne rangstigen, kan hun ikke protestere mot sjefens disposisjoner. Som Alec, nyhetsredaktøren, ustanselig minner henne på, står det tusen sultne unge journalister i kø bak henne.

I den fullsatte kirken, havner hun ved siden av en liten krumbøyd gammel dame. Når damen får noe som høres ut som et astmaanfall etter å ha fått øye på en underlig mann i en rullestol, må Joanna hjelpe henne ut av kirken og hjem.

Etter noen ukers tid, mottar hun en stor brun konvolutt med noen dokumenter fra den eldre damen, deriblant et kjærlighetsbrev som er fullt av merkelige hentydninger.

Men hvem er de to elskende, og hvilke omstendigheter førte dem sammen? Det dreier seg åpenbart om et hemmelig kjærlighetsforhold. Mysteriet virker iallfall pirrende på Joannas journalistiske appetitt, og hun begynner å grave i saken. Dette skal vise seg å bli svært farlig, ikke bare for henne selv. Noen er nemlig villig til å strekke seg langt for å stoppe henne.

Joanna må være forsiktig, fordi det er mer enn vanskelig å finne ut, hvem hun kan stole på.

Samtidig skjer det noe som får hennes eget hjerte til å banke fortere. Marcus Harris, barnebarnet til James Harris, er nemlig like sjarmerende som han er mystisk...

Samme dag (altså den 24. november 1995) som  Sir James Harris avgikk ved døden, forsvant også de berømte ravnene i The Tower of London. Legenden forteller at fuglene har hatt tilhold der i mer enn ni hundre år og voktet over The Tower og kongefamilien slik Charles II påbød. Den sier også at dette er et varsel om monarkiets undergang.

"Kjærlighetsbrevet" forteller en flott historie med en tvist av spenning. Boken er en slags thriller, men likevel en typisk Riley-roman med lidenskap, drama og romantikk.

Man vet nemlig hva man får med Lucinda Riley: En veldig god historie med et mangfoldig persongalleri.

Men du må være tålmodig når du leser boken, for det vil uunngåelig ta litt tid før du får dine spørsmål besvart, og før historien, som for øvrig foregår over to tidsplan, gir mening. Når det er sagt, er faktisk det noe jeg liker ved boken, for historien i seg selv er langt fra forutsigbar, og man blir overrasket over retningen boken tar. Man regner med noe, men så utspiller det seg ganske så annerledes. Det synes jeg er bra, fordi det blir kjedelig å lese en bok man kan forutsi hvordan ender.

Tidvis var "Kjærlighetsbrevet" så spennende at jeg ikke klarte å legge boken fra meg. Dessuten mener jeg at avslutningen virkelig fortjener en stor applaus.

Jeg gleder meg alltid til en ny roman fra Lucinda Rileys hånd, og jeg ble ikke skuffet over "Kjærlighetsbrevet", for boken er på alle tenkelige måter gjennomført og gjennomtenkt.

Jeg synes at Lucinda Riley igjen har klart å lage noen gode miljø- og karakterskildringer, som bl.a. er det som gjør bøkene hennes så gode at man ikke legger dem fra seg når man først har begynt lesingen.

Romanen er godt konstruert, og som alltid med Lucinda Riley, er språket lett og flytende, og ikke én eneste av de 512 sidene føles for mye. Dog inneholder den litt mer erotikk og noen flere døde kropper enn det jeg har vært vant med fra hennes tidligere romaner.

Den intrikate, men spennende handlingen, så vel som karakterene var utvilsomt de faktorene som appellerte mest til meg.

Videre vil jeg gi ros til omslaget, som jeg synes er veldig fint, og som så absolutt bidro til å vekke min interesse til å lese "Kjærlighetsbrevet". I det hele tatt synes jeg at samtlige av Lucinda Rileys bøker har vakre og innbydende omslag.

Hvis du, som meg, er glad i Lucinda Rileys bøker, kan jeg varmt anbefale "Kjærighetsbrevet". Jeg gleder meg til hennes neste utgivelse på norsk!

torsdag 17. august 2017

"Vanvittig skyldig" av Liane Moriarty

Vanvittig skyldig
Liane Moriarty
Roman
592 sider
Oversatt av Solveig Moen Rusten
Panta Forlag
2017

Liane Moriarty (f. 1966) er født i Sydney, Australia. Så lenge hun kan huske, har hun skrevet eller lest bøker. Hun husker ikke hvilken bok som var den første hun skrev, men hun husker godt den aller første bokavtalen hun inngikk. Det var en avtale med hennes far. Hun skulle skrive en roman, og han betalte 1 dollar i forskudd. Romanen ble en episk triologi - The Mystery of Dead Mans Island. Etter endt skolegang gikk hun inn i reklamebransjen, og etter hvert jobbet hun lenge som frilans tekstforfatter for alt fra reklamefilmer til hjemmesider. Nå er hun forfatter på heltid, og har gitt ut seks bøker for voksne. I tillegg til flere barnebøker. Bøkene hennes er oversatt verden rundt, og da "Ektemannens hemmelighet" gikk rett inn som nummer én på New York Times' bestselgerliste, ble det feiret med mye champagne.

"Vanvittig skyldig" ble kåret til årets beste roman av Goodreads Choice Awards.

Handlingen i "Vannvittig skyldig" er satt til Sydney, Australia, og skildrer tidsrommet før, under og etter en hagefest, en

søndag ettermiddag. Den følger konsekvensene av en hendelse som skjer på hagefesten, og forteller hvorledes den påvirker tre involverte par og deres barn, samt en uskyldig tilskuer. Romanens sentrale tema er plikt og skyld, der disse er representert gjennom en rekke sosiale relasjoner, men hovedsakelig via det kompliserte vennskapet mellom de to venninnene Erika og Clementine.

Sam og Clementine Hart lever et godt liv, selv om de har en travel hverdag. De har to små jenter, Sam har nettopp startet i drømmejobben og Clementine forbereder seg til en audition, som kan få avgjørende betydning for hennes videre karriere som cellist. Clementine og Erika har vært bestevenninner siden de var små, til tross for at de er svært så ulike og lever vidt forskjellige liv. Når Erika og hennes ektemann Oliver inviterer dem med til en hagefest hos sine naboer, Tiffany og Vid, en søndag ettermiddag, henger selvfølgelig Clementine og Sam seg på. Tiffany og Vid er fargerike personligheter og således et kjærkomment tilskudd til festen. Seks ansvarlige voksne. Tre søte barn og en hund. Hva i all verden kan gå galt? Ganske mye, viser det seg.

I "Vanvittig skyldig" setter Liane Moriarty sitt knivskarpe blikk på tre tilsynelatende lykkelige familier. Hun forteller om kjærlighet, ekteskap, foreldrerollen og vennskap, og viser hva skyldfølelse kan gjøre med de sterkeste relasjoner.

Allerede fra første side, blir det gjort klart at det under hagefesten hos Tiffany og Vid, skjedde noe tragisk og uventet som nå, to måneder etterpå, fortsatt ryster alle som var tilstede, og som gjør at hverken Clementine og Sam greier å slippe tanken: Bare de aldri hadde dratt på den hagefesten...

Mens vi venter på å finne ut av hva det var som skjedde, noe så fryktelig at skyldfølelsen gnager i karakterene, lar forfatteren oss bli kjent med dem. Hun serverer små historier om hver og en av dem, især den vakre Tiffanys usikkerhet og Vids store kjærlighet til henne, til tross for hennes noe brokete fortid. Vi får også kjennskap til Erika og Olivers kamp mot barnløshet, Erikas sykelige samlemani, hvorledes Clementine og Sams ekteskap sakte brytes ned, og deres grunnleggende tvil på egne evner. I tillegg blir Erika og Clementines livslange vennskap satt på en alvorlig prøve.

Liane Moriarty skriver i et enkelt og flytende språk som gjør boken lettleselig. Den er dessuten skrevet slik at man virkelig kommer under huden på de involverte karakterene. Fortellerperspektivet endres kontinuerlig, noe som utover å belyse hendelsene fra flere sider, også gir historien spenning og dybde.

I visse bøker kan det være forvirrende å komme nært innpå så mange karakterer og samtidig evne å holde dem fra hverandre, men det opplever jeg ikke med denne boken. Foruten å være levende og svært realistiske i all sin menneskelighet, har nemlig karakterene tydelige fortellerstemmer. På mange måter er de også nokså ulike, noe som gjør det enkelt å holde dem adskilte.

I et vekselvis retrospektivt handlingsforløp, fra og med dagen den skjebnesvangre hagefesten fant sted, til et "nå", noen måneder senere, bretter Moriarty ut sin historie. Det er en spennende historie om relasjonstematikk som vennskap og kjærlighet, men for det meste, og fremfor alt om skyldfølelse. Hvordan kan man gå videre i et ekteskap etter en forferdelig hendelse, uten å skylde på hverandre eller seg selv? Og hvordan håndterer man den største skyldfølelsen av dem alle?

Moriarty fyller alltid bøkene sine med stor innsikt, og hun er flink til å skildre mennesker og hverdager. "Vannvittig skyldig" handler om relasjoner, selvinnsikt, og ikke minst hvordan det er å leve med en vanskelig barndom i bagasjen. Hun er ytterligere i stand til å formidle viktige moralske og etiske problemstillinger, iblandet et plott som både er underholdende og spennende.

Videre fokuserer hun på relevant og lett gjenkjennelig tematikk som karriere, familie relasjoner og ekteskap. Hun skriver ikke klissete kjærlighetshistorier, men virkelige historier. Noe som kunne ha skjedd med oss alle.

"Vannvittig skyldig" er en særdeles velfortalt og gripende roman med overbevisende personkarakteristikker og et uforutsigbart plott. Jeg vil anbefale den til alle med interesse for mellommenneskelige relasjoner, for selv om dette er fiksjon, er nemlig problemstillingene dessverre stadig aktuelle.

Dette er Liane Moriartys beste roman hittil!

lørdag 12. august 2017

"Drømmevokteren" av E. E. Fossum

Drømmevokteren
E. E. Fossum
Fantasy/Ungdomsbok
652 sider
Liv Forlag
2016

Ellen E. Fossum (f. 21.03.1983 i Tønsberg) er en debutforfatter fra Horten. Hun har bachelor i engelsk, og har studert folkloristikk/kulturhistorie og kunst- og håndverk, og har jobbet som tolk for politi og rett, oversetter og engelsklærer.

Når blir man for gammel til å lese fantasy? Kanskje aldri. Selv om jeg er godt voksen, har jeg nemlig hatt stor glede av å lese Ellen E. Fossums bok: "Drømmevokteren".

"Drømmevokteren" er en frittstående fantasyroman for ungdom og unge voksne, som forteller historien om den unge mannlige studenten Orian. Som de fleste unge mennesker dagdrømmer han stadig. Problemet er at dagdrømmene hans er mer som nattedrømmer; de er utenfor hans kontroll, og det er som om han virkelig sover når de kommer over ham. Orian har alltid sett på synene sine som drømmer, men selv om de er underlige, føles de skummelt virkelige. Det er som han virkelig er der, i en fremmed verden som likevel oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Victoria, som er en av hans få lojale venner, lurer på om drømmene hans kan være minner. Deler av Orians fortid ligger nemlig i mørke. Det første han husker av livet, er en kald vinterdag i en grøft. Han husker den bare så vidt, men han var visst naken og alene. På sykehuset kom de fram til at han var omtrent fem år, men han kan ha vært noe eldre. Han var underernært og svak, så det var ikke enkelt å si. Hukommelsen hans var borte og ingen dukket opp som kunne fortelle hvem han var eller hvor han kom fra.

Politiet sendte bilde av ham vidt omkring da han var liten; han var til og med på nyhetene et par ganger. De forsøkte alt, men ingen hadde noe informasjon å komme med.

Derfor har Orian alltid hatt en fornemmelse av at han ikke hører til noe sted. Han klarer ikke å slå seg til ro. Verden føles både fremmed og overveldende ut. Til og med hans egen kropp virker ukjent, og det prikker og brenner i ansiktet hans titt og ofte.

På sykehuset har de tatt prøver og undersøkt ham flere ganger. Så langt har ingen prøver gitt svar, og ingen lege har kunnet komme med en god forklaring på hva som er galt med ham.

Men én universitetslege har ved en feiltakelse sendt et par av Orians blodprøver til en forskningslab som driver med avansert genforskning. Resultatene derfra sier at Orian ser ut til å være en kimære. En tilstand hvor man har to eller flere sett med DNA i kroppen.

Orians søken etter svar sender ham på en reise bortenfor tid og rom, til et rike med monstre og mennesker, magiske vesener og dystre hemmeligheter. Mens hukommelsen hans sakte vender tilbake, begynner han å forstå at skjebnen til det landet han drømmer om, Emineo, er knyttet tett sammen med hans egen - og med de mystiske drømmevokterne.

Dette er historien om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte - og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

"Drømmevokteren" er en underholdende fortelling fylt med magi og drama. Og med sitt gode språk og sin fengende fortellerstil, fanger Fossum stemningen fra første sekund.

Selve historien er i ulike varianter blitt fortalt mange ganger før, og som i alle gode fantasyhistorier er det fundamentale også denne gangen en kamp mellom det gode og det onde. Men når det som i "Drømmevokteren" blir til den ultimate blandingen av så mange elementer, som vel å merke fungerer sammen, kan man ikke annet enn å overgi seg.

For meg var nemlig dette spennende lesning fra aller første side.

Historien foregår vekselvis i vår verden og Emineo. Emineo er en slags parallell verden som er fremmed og underlig, bebodd av mektige skapninger, men som likevel har flere merkbare trekk
.
Karakterene er veldefinerte. Særlig hovedpersonen Orian og vennene hans her på jorden, fremstår som levende og har sine egne særtrekk, noe som gjør dem unike, uten at det blir overdrevet.

Historien er sterk, gjennomført og velfortalt. Den tar flere uforutsette og særdeles overraskende vendinger, og blir av den grunn hverken kjedelig eller langtrukken på noe tidspunkt. Dessuten er selve avslutningen fin.

Jeg synes at Fossum har svært god kontroll på sitt univers, de forskjellige skapningene og selvfølgelig plottet, så jeg håper og tror vi vil høre mye mer fra henne i fremtiden.

For øvrig er boken utrolig lekker. En flott forside gjør den vanskelig å ignorere. Videre er typografien på topp. Forholdsvis store bokstaver og god linjeavstand gjør at det ikke spiller noen rolle at den er temmelig omfangsrik.

Jeg synes dette er en meget god norsk fantasyroman, som jeg vil anbefale til alle som liker fantasy, både ungdom og voksne.

"Drømmevokteren" er en handlingsmettet fantasyroman som med sprudlende overbevisning viser hvorfor sjangerens popularitet er økende.