fredag 18. mai 2018

"Det store i det lille" av Jodi Picoult

Det store i det lille
Jodi Picoult
Roman
511 sider
Oversatt av Nina Aspen. MNO
Bazar Forlag
2018

Jodi Picoult har skrevet en rekke romaner, som alle er blitt bestselgere. Hun er oversatt til et førtitalls språk. Totalt har hun solgt 14 millioner bøker. Hun bor i New Hampshire sammen med mann og barn.

Tittelen "Det store i det lille", er en henvisning til et sitat som ofte tillegges pastor dr. Martin Luther King jr.: "Hvis jeg ikke kan gjøre store ting, kan jeg gjøre små ting på en stor måte."

Hovedpersonen Ruth Jefferson er en dyktig fødselssykepleier ved det lille sykehuset Mercy-West Haven, med mer enn tjue års erfaring, som setter sin ære i å gi nyfødte og deres mødre den beste omsorg.

Til tross for sin svarte bakgrunn, har Ruth klart seg veldig godt i livet. Hun bor i et velstående, overveiende hvitt nabolag og har en tenåringsønn, Edison.

Når en nyfødt baby dør etter en rutineoperasjon på sykehuset, er det ingen tvil om hvem som vil bli stilt til ansvar: sykepleieren som hadde forbud fra babyens far om å ha noe som helst med barnet å gjøre.

Foreldrenene som mistet sin lille sønn, Brittany (Brit) og Turk Bauer, er erklærte nynazister med bakgrunn i White Power-bevegelsen og NADS (Nord-Amerikansk Døds-Skvadron), og viser klar sympati med Ku Klux Klan. Etter sønnen Davis' død søker Turk oppreisning ved å gå eksplisitt etter Ruth, den eneste svarte sykepleieren på fødeavdelingen.

Kennedy McQuarrie jobber som forsvarsadvokat for samfunnets svakeste. Mange av hennes klienter er svarte, men for Kennedy selv betyr ikke hudfarge noe. I hennes øyne har alle krav på en rettferdig rettergang. Da saken med den svarte fødselssykepleieren Ruth, som er anklaget for mord på en nyfødt, som hun bestemt fikk forbud om røre av barnets rasistiske far Turk Bauer, havner på Kennedys bord, vet hun umiddelbart at dette er den type sak, hun ble advokat for å vinne.

Skillet mellom hvit og svart har alltid vært tydelig for Ruth. Når hun blir anklaget for å ha drept Davis, opplever hun at hudfargen blir brukt mot henne. Men hennes forsvarsadvokat, den hvite Kennedy McQuarrie, vil imidlertid ikke at saken skal vurderes ut fra spørsmålet om rase. Men er det egentlig rettferdig overfor Ruth - og vil hun i så fall finne seg i det?

Mens saken pågår, og det kommer for dagen, hva som faktisk skjedde på sykehuset, blir alle involverte parter - den siktede sykepleieren, den sørgende faren og den hardt kjempende forsvareren - tvunget til å se nærmere på den verdenen de bor i, og sannhetene de har trodd på og levd etter.

"Det store i det lille" er en roman om fordommer og makt, om hva som skiller oss og binder oss sammen.

Med et land som aldri har vært mer splittet enn nå, og hvor hatet synes å spre seg i alle retninger, som bakteppe, tilbyr Picoult en bok som ikke bare takler rasespørsmålet på forbilledlig vis, men som også vil utfordre den mest hardhudede leser.

Jodi Picoult har skrevet en viktig roman om rasisme og fordommer. Likevel evner hun å vise hvor nyansert en sak er. På overflaten kan det virke nokså banalt: Den bitre hvite nynazistiske faren hater den pliktoppfyllende og arbeidsomme svarte sykepleieren som har vært på feil sted på feil tidspunkt. Jodi Picoult legger nemlig så mye mer til historien, som for øvrig er inspirert av en virkelig hendelse i Flint, i Michigan.

Fortellerperspektivet veksler mellom Ruth, Kennedy og Turk.

Karakterene er skildret på mesterlig vis. Selv Turk Bauer, forkjemperen for hvites overherredømme, fremstår menneskelig og faktisk også kjærlig, til tross for hans onde rasistiske handlinger. Forholdet mellom Ruth og den offentlige forsvareren Kennedy er komplekst og Ruths sønn Edisons kamp midt i de sensitive tenårene er troverdige og ærlig portrettert.

Når man som jeg higer etter gode miljø- og personskildringer, får man her mye for pengene.

Boken er lettlest og velskrevet, og enda den er svært så omfangsrik, går det fort å lese den. Den gir også masse stoff til ettertanke - slik Jodi Picoult alltid gjør.

"Det store i det lille" er en av de mest tankevekkende bøkene jeg har lest de senere år.

Den forteller en sterk historie som vil forandre livet ditt og åpne øynene dine.

Les den! Og hvis du allerede har lest den, så les den igjen! "Det store i det lille" kan ikke anbefales varmt nok!

"Avdeling 73" av Sofie Sarenbrant

Avdeling 73
Sofie Sarenbrant
Krim
336 sider
Oversatt av: Henning J. Gundersen
Cappelen Damm
2018

Sofie Sarenbrant (f. 1978) har skrevet åtte kriminalromaner som er solgt til 13 land og i over 1,3 millioner eksemplarer. Den svenske forfatteren, som tidligere har jobbet både som fotograf og sportsjournalist, har hatt stor fremgang de siste årene. Hun bor i Bromma i Stockholm med mann og to barn.

"Avdeling 73" er Sarenbrants fjerde bok om politietterforskeren Emma Sköld.

På et sykehus kan hvem som helst komme og gå...

Når politietterforsker Emma Sköld våkner opp på Danderyds sjukhus etter fem måneder i koma, har hun ingen anelse om hva som har skjedd. Det siste hun husker, er at hun leverte sin fire år gamle datter Ines, med samboeren Kristoffer og dro til stallen for å ri. Emma får vite at hun har vært involvert i en rideulykke, og at legene ikke kan love henne at hun noen gang vil kunne gå igjen.

I Emmas fravær, har Kristoffers tidligere kjæreste tatt på seg rollen som reservemamma. En rolle hun ser ut til å trives litt for godt i. For å holde et øye med Emma, har hun dessuten tatt seg jobb på sykehuset. Så lenge Emma er på intensivavdelingen, er sikkerheten streng, men når hun blir overført til avdeling 73, kan hvem som helst nærme seg henne.

Emma har en følelse av at noe er galt, og hun forsøker febrilsk å tvinge frem minner fra ulykken. Hun blir stadig mer overbevist om at hun har vært offer for en forbrytelse og ber sin kollega og sjef Nyllet om hjelp med å finne ut sannheten. Hvorfor skulle noen skade henne? Og hvem er det fremmede kvinneansiktet som alltid dukker opp i drømmene hennes?

"Avdeling 73" er en krim hvor handlingen hovedsakelig foregår i et sykehusmiljø.

Hovedpersonen Emma Sköld er sengeliggende stort sett gjennom hele boken. Hennes fortvilelse over mangelen på krefter, eller energi, er godt skildret. Å ligge hjelpeløs i en seng med slanger i kroppen, uten å være i stand til å komme seg ut, kan nemlig tære på enhvers tålmodighet. Beskrivelsene av den maktesløshet og sårbarhet som Emma opplever, er forresten en av bokens styrker.

Siden vår hovedperson må overbevise alle andre om at det er noe som ikke helt stemmer, fremstår ikke denne boken som noen ordinær krim der en forbrytelse skal etterforskes og oppklares, men mer som et personlig drama.

At den tidligere kjæresten ikke har rent mel i posen, er lett å forstå, men er det flere skurker?

Boken begynner svært bra, men det dabber etter hvert litt av. Derimot tar det hele seg kraftig opp mot avslutningen, som for øvrig er av det overraskende slaget.

Selv om historien tidvis kan være litt tynn, er boken likevel spennende, og den griper tak i deg allerede fra første side.

Kapitlene er svært korte, de fleste av dem bare 2-4 sider lange, noe som gjør at man hele tiden får lyst til å lese enda et kapittel.

Språket er lettleselig og det flyter helt greit. Dessuten har Sarenbrant greid å skape en tilfredstillende balanse mellom spenning og litt mer avslappende handling.

"Avdeling 73" kan leses uavhengig av de foregående tre bøkene i serien om politietterforskeren Emma Sköld, men jeg vil likevel anbefale deg å lese de andre først, i sin riktige rekkefølge. Da blir du bedre kjent med karakterene, og ikke minst Emma.

Dette er en nokså god krim. På langt nær den beste boken jeg har lest, men den fungerer i hvert fall godt nok som underholdning.

Er du på jakt etter en lettlest, frisk og spennende bok, er "Avdeling 73" definitivt noe for deg.

mandag 7. mai 2018

"Kjærlighet for voksne" av Anna Ekberg

Kjærlighet for voksne
Anna Ekberg
Roman
394 sider
Oversatt av Hilde Grinde
Bazar Forlag
2018

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jakob Weinreich. Klarlund og Weinreich er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski.

"Kjærlighet for voksne" er en roman om ekteskap, om hvem som ofrer mest i et forhold, om parforholdets vinnere og tapere, om lidenskap, sex og mord.

Noen bøker er vanskelig å anmelde fordi de egentlig ikke handler om noe. Andre, som "Kjærlighet for voksne", er vanskelige fordi de handler om så mye. Om livet, kjærligheten, lidelse, kriser og sorg. Og når man ikke er så flink til å skrive om dette som forfatterne, kan anmeldelsen lett bli en klisjé, som slett ikke yter romanen den heder og rettferdighet den fortjener. Jeg er redd det er tilfellet for meg denne gangen, men ikke la min anmeldelse holde deg borte fra å lese denne unike romanen.

I utgangspunktet er det lett å tro at "Kjærlighet for voksne" er en romantisk bok. Især om man lar seg lure av det vakre omslaget, som ved første øyekast ikke akkurat vitner om spenning. Så feil kan man altså ta!

Dette er nemlig en psykologisk thriller. Et krast og dystert skjebnedrama om å bli presset til det ytterste, hvor man prøver å klamre seg fast i tilværelsen og ens identitet, slik man kjenner den. Uten å være i stand til å tenke rasjonelt og handle deretter. For hvor langt er man egentlig villig til å gå når en personlig-, eller til og med eksistensiell krise viser sitt "sanne jeg".

Christian og Leonora lever det perfekte liv og har et godt ekteskap, det mener i hvert fall hun. De bor i et drømmehus med utsikt over Vejlefjord.

Christian driver et vellykket entreprenørfirma i Vejle. Leonora har gitt avkall på en karriere som fiolinist for å ta vare på deres alvorlig syke sønn, Johan. Han er nå 18 år og har endelig blitt erklært frisk.

Ved en tilfeldighet oppdager Leonora at Christian har en affære med den unge og vakre arkitekten Zenia. Det snur opp ned på hennes oppfatning av ham, seg selv og livet deres sammen. Leonora innser at hun risikerer å bli forlatt, og hun tar en beslutning: det skal ikke skje, uansett hvilke midler hun må ta i bruk.

"Kjærlighet for voksne" er en meget interessant og tankevekkende bok, med en egen intens nerve.

Boken er skarpt komponert, og forteller en svimlende og medrivende historie, hvor man sitter på stolkanten det meste av tiden.

Det hele begynner med en nokså skrekkinngytende scene, hvor Christian med fult overlegg kjører Leonora ihjel. Man blir sjokkert, men spenningskurven flater heldigvis ut periodevis, der mye skjer på det psykologiske plan.

Siden handlingen både ses fra Christian og Leonoras perspektiv, følger vi begges tankemønster og hvilke handlinger de tar, eller unnlater å ta, i den ekstremt vanskelige og traumatiske ekteskapskrisen.

Parallelt med Christian og Leonoras fortelling, følger vi samtalen mellom den pensjonerte etterforskeren, Holger, og hans datter, Josefine. De to snakker om en sak som Holger aldri klarte å oppklare før han ble pensjonist, i hvert fall ikke offisielt.

Karakterene skildres på godt og vondt, samtidig som Ekberg har en dyp respekt for dem og et dedikert ønske om å forstå hva og hvem de er. Selvsagt kommer vi godt inn under huden på Leonora og Christian, men også mer perifere karakterer beskrives fint.

I tillegg er miljøbeskrivelsene både troverdige og grundige.

Det politimessige arbeidet berøres derimot knapt, selv om den pensjonerte politimannen Holger Andreasen er en av bokens fortellere.

Anna Ekberg har skrevet en skarp, uforutsigbar og fullstendig blendende roman, som er spennende og uendelig trist på samme tid.

"Kjærlighet for voksne" er en imponerende og tragisk roman. Selv ble jeg så raskt absorbert av historien, at jeg knapt klarte å slippe boken. Anna Ekberg skriver ganske enkelt fantastisk, og jeg kan bare anbefale alle å lese denne fremragende og bevegende fortellingen.

lørdag 5. mai 2018

"Den siste bankboksen" av Ulrik Høisæther

Den siste bankboksen
Ulrik Høisæther
Krim
352 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Ulrik Høiseter (f. 1982) debuterte i 2011 med kriminalromanen "Pokerfjes" og fulgte opp med "Rene hender" i 2012. Han jobber i finansbransjen, for øyeblikket i Norges største bank. "Den siste bankboksen" er første bok om politiførstebetjent Frans Nansen.

Den femtifire år gamle enken Eva Berg, blir funnet drept i sin egen leilighet på Fredensborg i Oslo. Dødsårsaken stadfestes som vold mot hodet. Gjerningspersonen har vært dyktig til å skjule sine spor, ikke noe DNA er etterlatt, det hele har antakelig skjedd raskt. Det at gjerningsmannen brøt seg inn, indikerer at det var en ukjent person for offeret. Men det er ingen åpenbare tegn på at noe mangler i leiligheten.

Politiførstebetjent Frans Hansen og partneren hans, politibetjent Henke Li, får saken.

De får rede på at Eva jobbet som bankfunksjonær i Skyndebanken, og at hun den siste tiden hadde hatt ansvaret for avviklingen av rundt fire hundre og femti bankbokser.

Banksjefen forteller dem at noen, dagen i forveien, hadde tømt de siste bankboksene, altså stjålet innholdet, og at en nøkkelperson er sporløst forsvunnet. I banken har de foreløpig kun laget en intern sak på dette, men vurdert å koble inn politiet ettersom det dreier seg om tyveri.

"Den siste bankboksen" har to sideløpende historier som umiddelbart ikke ser ut til være relatert med hverandre, eller drapet på Eva Berg. Faktisk må man et stykke ut i boken, før det er noen sammenheng i fortellingene.

Den ene historien handler om Admiral Miguel Augustin Villanueva og hans skip San José, som i 1708 er i ferd med å bli omringet av fire britiske krigsskip. Ombord på skipet befinner det seg en svært kostbar last av avgjørende betydning for det spanske rikets fremtid.

Den neste historien handler om Virik Bragelid (kalt Vikingen); en nordmann i eksil, som i Karibia jakter på en enorm skatt som befinner seg på havbunnen utenfor kysten av Colombia.

Det skal etter hvert vise seg at alt har en forbindelse til hendelsene i Oslo.

Med "Den siste bankboksen" beviser Ulrik Høisæther at han er en dyktig historieforteller.

Plottet er godt skrudd sammen, jeg ble underholdt hele veien gjennom, og kjedet meg ikke på noe tidspunkt i lesingen.

Forfatteren har gjort mye ut av hver person. Han har bygget karakterene fornuftig opp, og som leser følte jeg etter hvert at jeg kjente dem og visste hva jeg kunne forvente av dem.

Hovedpersonen, Frans Nansen, er enkemann med en fem år gammel datter (Elena). Etter at kona døde for noen år siden i en brannulykke har han fått et stort, åpent sår i sjelen som han forsøker å tette med sjokolade og frossenpizza, og han nærmer seg nå 140 kilo. Men Nansens personlige historie skygger aldri for den egentlige historien. Det er tilsynelatende en regel at politifolk i kriminalromaner ikke må leve i en kjernefamilie og bare være helt alminnelige mennesker, men Høisæthers måte å takle det på fungerer bra.

Ulrik Høisæther skriver for så vidt utmerket. Språket er enkelt og levende.

Dessuten synes det åpenbart at han har et budskap han ønsker å formidle med boken: Om hva slags verden vi lever i, den raske moderniseringen av økonomien, den digitale overvåkningen, og at George Orwells "1984" er i ferd med å bli en realitet.

"Den siste bankboksen" er en meget god kriminalroman, som legger vekt på den gode historien fremfor det blodige og spekulative, og jeg er klar neste gang politiførstebetjent Frans Nansen og hans partner Henke Li er på banen.

Alt i alt en spennende bok, som anbefales krimlesere som ikke liker blodige detaljer, men heller vil ha en god historie. Jeg mener i hvert fall at "Den siste bankboksen" inneholder alt man kan ønske seg, både av spenning, underholdning og et godt språk.

mandag 30. april 2018

«Møt meg i paradis» av Heine Bakkeid

Møt meg i paradis
Heine Bakkeid
Krim
461 sider
Aschehoug
2018

Heine Bakkeid (f. 1974) er fra Gratangen i Troms og utdannet systemutvikler ved NITH i Stavanger. Han debuterte som ungdomsbokforfatter i 2005. «Uten puls» var hans første roman for voksne. «Jeg skal savne deg i morgen» (2016), med den tidligere avhørslederen Thorkild Aske i hovedrollen, var Bakkeids første krimroman. «Møt meg i paradis» er en frittstående oppfølger til denne. Krimdebuten er solgt for utgivelse i ti land.

«Møt meg i paradis» er en spennende krim, hvor alt ikke er som det umiddelbart ser ut, eller burde være.

Milla Lind er en bestselgende forfatter. I forbindelse med lanseringen av hennes forrige bok, gikk forlaget ut med en pressemelding om at Milla hadde startet arbeidet med den siste boken i serien om August Mugabe. Hun hadde så vidt kommet i gang med prosjektet da hennes konsulent Robert ble skutt og drept på åpen gate av sin ekskone. Milla og Robert hadde gravd frem en savnetsak fra virkeligheten, som skulle brukes som bakgrunn for boken.

For syv måneder siden forsvant to femten år gamle jenter fra en barnevernsinstitusjon utenfor Hønefoss. De satte seg inn i en bil utenfor institusjonen en morgen, og siden har ingen sett dem. Politiet trodde de hadde reist til Ibiza, fordi jentene hadde stukket av dit en gang før, og de ble da hentet hjem igjen av politi og barnevern en uke senere. Men nå har ingen spor etter dem blitt registrert siden de satte seg inn i bilen den morgenen de forsvant.

Alt har ligget på is siden Robert ble drept for et halvt år siden. Milla Lind gikk nemlig inn i en dyp depresjon, og har ikke jobbet siden. Det er viktig for forlagssjefen at Milla kommer i gang.

Derfor trenger hun hjelp til å fullføre researcharbeidet før hun tar fatt på den siste og avgjørende boken om August Mugabe. En bok lesere rundt om i verden venter på.

Thorkild Aske får tilbud om å ta Roberts plass. Ti dager sammen med landets største krimforfatterinne, for 3500 kroner dagen. Det dreier seg om å tolke politirapporter, hjelpe med tekniske spørsmål, og så videre. Det er viktig å understreke at dette ikke er noen etterforskning, bare researcharbeid med tanke på Millas bok.

Sammen med Milla, skal han snakke med pårørende og politi, samtidig som han skal hjelpe henne med å tolke og forklare gangen i en slik sak. Milla vet at Aske tidligere har jobbet som avhørsleder, noe hun tror kan være nyttig med tanke på det psykologiske aspektet.

Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han først trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for...

«Møt meg i paradis» er en spennende historie fra Heine Bakkeids hånd.

Og bare tittelen og omslaget i seg selv, gjør at denne boken gir en fornemmelse av ubehag som kryper under huden.

Jeg var svært begeistret for Bakkeids forrige bok, «Jeg skal savne deg i morgen», og hadde derfor høye forventninger til «Møt meg i paradis». Disse ble delvis innfridd.

Sist lå uhyggen hele tiden og lurte i bakgrunnen. Det gjør den ikke nå. Når det er sagt, er dette en meget god og spennende bok, selv om uhyggen ikke trenger seg like tydelig på.

Derimot er handlingen denne gangen, mer omfattende og intrikat enn i Bakkeids første krim.

Historien tar Aske på kryss og tvers over det ganske land, samt en tur til Russland. Til og med et sidespor blir forfulgt. Men det blir ikke for heseblesende av den grunn, for Bakkeid tar seg tid til å fortelle sin historie og til å la den folde seg ut.

«Møt meg i paradis» er befolket av personer som står skarpt og tydelig, og vandrer lys levende rundt i mitt indre blikk.

Hovedpersonen, Thorkild Aske, har ikke utviklet seg så mye fra første bok til denne, hvilket fungerer bedre enn det umiddelbart lyder. Jeg vet nemlig hvem Aske er, og jeg kjenner ham fra tidligere. Det er trygt og godt.

Aske har et problematisk forhold til beroligende medikamenter. Romanen gir derfor et lite innblikk i hva det vil si å være avhengig av piller.

Bakkeids språk er lett og levende, uten å bli overfladisk. Det er spennende skrevet, og boken kan innimellom være riktig så vanskelig å legge fra seg.

Selve historien virker kanskje litt søkt, men glir likevel ned og virker troverdig - selv om den egentlig ikke er det. Det er slik noen dyktige forfattere kan slippe unna med, og Heine Bakkeid er en dyktig forfatter.

Alt i alt er «Møt meg i paradis» en svært god krim.

torsdag 26. april 2018

"Istider" av Fred Vargas

Istider
Fred Vargas
Krim
470 sider
Oversatt av Eva-Marie Lund, MNO
Aschehoug
2018

Fred Vargas er født i 1957, i Paris. Hun er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Hun har skrevet en rekke kriminalromaner og vunnet flere prestisjetunge priser for sine bøker. Hun har blant annet vunnet den internasjonale prestisjeprisen Golden Dagger fire ganger. Bøkene hennes er oversatt til mer enn 40 språk.

"Istider" er den åttende romanen om fullmektig Adamsberg.

Boken begynner med en eldre kvinne (Alice Gauthier) som strever med å komme seg til en postkasse for å sende et brev. Hun kollapser før hun rekker å sende det, men en rødkledd kvinne som tar hånd om henne til en ambulanse ankommer stedet, finner brevet liggende på bakken og poster det.

Noen dager senere blir Alice Gauthier funnet, med kuttede pulsårer, død i badekaret, i en leilighet i Paris. Dødsfallet ser unektelig ut som et selvmord.

Kort tid etter, leser den rødkledde kvinnen om dødsfallet i avisen. Hun blir så opprørt av dødsannonsen, at hun tar kontakt med politiet og forteller om brevet hun har postlagt for Alice.

Politiet, især fullmektig Adamsberg, er ikke helt overbevist om at Alice Gauthiers død er selvmordet det ser ut til å være, særlig etter at de finner et underlig symbol skrevet nær avdødes kropp. Han velger derfor å forfølge sporet som tilbys dem av kvinnen, som også tilfeldigvis husker hvor brevet var adressert.

Når det samme symbolet igjen dukker opp i forbindelse med et annet dødsfall, blir saken med det tilsynelatende selvmordet til en fullverdig drapsetterforskning.

Historien er vevd sammen av to tråder - en fatal ekspedisjon til Island ti år tidligere (som de to avdøde hadde vært med på) - og oppdagelsen av den hemmelige Robespierre-foreningen, som gjenskaper scener fra den franske revolusjonen.

Fullmektig Adamsberg er en høyst forunderlig karakter. Kollegene lar seg ofte forvirre av hans noe ukonvensjonelle og intuitive etterforskningsstil, men ser ut til å godta den, i hvert fall så lenge den frembringer resultater.

Saken tar Adamsberg og hans menn til den franske landsbygda (hvor han blant annet møter en pussig gammel dame som røyker pipe og bor med et villsvin), Island, og dypt inn i den hemmelige Robespierre-foreningen - hvor en morder kanskje skjuler seg blant 700 medlemmer.

"Istider" er en handlingsmettet bok, med et labyrintisk og flott konstruert plott, og en uventet avslutning.

Selv om det komplekse plottet krever en del av oss lesere, er følelsen man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest, desto mer gledelig. For alle de intrikate trådene knyttes pent sammen til slutt, og det hele går opp i en høyere enhet.

Språket er godt, men det er fullmektig Adamsberg som gjør denne romanen til noe mer enn det ordinære.

Historien for øvrig er befolket av en rekke svært merkelige, nokså komiske karakterer, inkludert en flokk av dypt overtroiske islendinger.

"Istider" er en særpreget og åndeløst spennende roman. Anbefales!

søndag 22. april 2018

"La meg være" av Clare Mackintosh

La meg være
Clare Mackintosh
Krim/Thriller
416 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2018

Britiske Clare Mackintosh er forfatter, frilansjournalist og blogger. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå". I 2017 kom "Jeg ser deg", som i likhet med "Jeg lar deg gå" ble en stor leser-, kritiker- og salgssuksess i en rekke land. Clare Mackintosh bor i Wales med mann og tre barn.

Politiet sier det var selvmord. Anna sier det var mord. Begge tar feil.

Jeg er allerede en stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Jeg likte både "Jeg ser deg" og "Jeg lar deg gå" svært godt, så jeg var ivrig etter å sette igang med denne. Jeg ble ikke skuffet.

Anna Johnson er nybakt mor til åtte uker gamle Ella, og det var ikke en planlagt graviditet. Far til barnet er Mark

Hemmings, hennes to år eldre kjæreste, og tidligere terapeut - som hun gikk til etter at begge foreldrene, Tom og Caroline, begikk selvmord. For nitten måneder siden tok faren livet sitt, og moren bare syv måneder senere, og det med slik pinlig nøyaktighet at lokalavisen omtalte det som et "copycat-selvmord". Anna sliter med å forholde seg til foreldrenes død; en stor kontrast til gleden av å bli mor.

På dagen, ett år etter morens død, mottar Anna et kort i posten, med en kryptisk melding som antyder at moren ikke tok sitt eget liv, men ble drept. Anna har hele tiden følt at det er noe som ikke stemmer vedrørende foreldrenes død, og denne meldingen bekrefter bare mistanken. Når Anna begynner å grave dypere i foreldrenes fortid, avdekkes både hemmeligheter og løgner, og litt etter litt begynner hun å stille spørsmål ved sitt forhold til foreldrene, og alle andre hun kjenner.

Hun er fast bestemt på å finne ut hva som virkelig skjedde. Men ved å grave i fortiden setter hun i gang noe som ikke kan stoppes. Anna kommer snart til å oppdage at det i noen tilfeller er tryggere å la ting ligge…

"La meg være" er en velfortalt og velkomponert krim/thriller med et plott, som holder til siste side og et persongalleri, som biter seg fast.

Anna er en troverdig karakter som er lett å forholde seg til. Jeg hadde stor medfølelse med henne for alt hun har gjennomgått. Det hun opplever av stress og sorg, er ufattelig. Mackintosh sørger for at vi som lesere er i stand til å føle sympati for Anna, men gir henne samtidig styrke, motstandskraft og besluttsomhet.

Mackintoshs skriver like spennende som i hennes foregående romaner. Historien er fullpakket med vendinger, og den tilbyr også et paranormalt element. Samtidig er boken intelligent sammenskrudd, med et skifte i plottet omlag halvveis. Men "La meg være" berørte meg i mye større grad enn de tidligere romanene. Mackintosh adresserer ettervirkningene av selvmord og de etterlatte. At Anna føler seg sveket og av å være forlatt, er lett forståelig.

I "La meg være" dykker Mackintosh inn i temaet psykiske lidelser. Når Anna mottar kortet som antyder at morens død ikke var et selvmord, søker hun hjelp hos Murray Mackenzie. Murray er en pensjonert kriminaletterforsker som nå er sivilt ansatt på kriminalavdelingen. I løpet av sin karriere har Murray vært respektert og ansett for å være en av de beste etterforskerne i avdelingen. Hans kone Sarah lider av en borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg syntes det var meget forfriskende å lese en historie der en person som lider av en psykisk lidelse ikke blir sykeliggjort. Faktisk var Sarah en av mine favorittkarakterer og hun viste seg å være svært så nyttig for Murray i hans etterforskning.

At Mackintosh er i stand til å håndtere et så trist og sensitivt tema med mye respekt og følsomhet, er intet mindre enn imponerende.

For øvrig er språket hennes flytende, og det er svært få eller ingen overflødige ord og setninger på de drøye 400 sidene. Dette er en fremragende bok, så jeg ser frem til mer fra Mackintosh sin hånd, med glede og forventning.

Igjen har Mackintosh skrevet en roman som legger lista høyt for fremtidige utgivelser i denne genren.

Jeg kan anbefale "La meg være" til alle som elsker en god krim/thriller.